Identitet og tanker etter å ha blitt gravid

[Eskimo28]

Hei alle sammen!

Som de fleste her inne var graviditeten min godt planlagt, og når vi fikk positiv gtest var jeg kjempeglad. Når jeg og samboer snakker sammen om fremtiden og barnet føles det så godt og trygt.

Nå er jeg litt over en uke unna å være 12 uker på vei, vi har fortalt det til noen venner og nærmeste familie - jeg har i tillegg en stor vennegjeng fra oppveksten som har holdt sammen i lang tid. Flere av jentene i den gjengen har barn, og alt vi snakker om når vi møtes er barn og barnerelaterte ting. Alt annet er uinteressant for dem, og det er liten forståelse for oss som ikke har barn og særlig for arbeidsgivere. Dette har vært rot til litt frustrasjon hos meg, og nå når jeg tenker på å fortelle dem om graviditeten kjenner jeg at jeg ikke vil si noe og jeg blir usikker på hele graviditeten. Jeg er redd for å bli helt annerledes, redd for å gi blaffen i jobben og bare dyrke det å være mor. Jeg kjenner andre med jevnaldrende barn som ikke er blitt slik, så jeg håper jo å fortsatt kunne holde på meg selv.

Er det noen andre som tenker på sin egen identitet i morskapet? Jeg føler at jeg burde bare vær lykkelig og takknemlig for å være gravid, men likevel tenker jeg noen ganger at jeg redd for å miste meg selv helt.

 

[Sognebaby]

Du e jo fortsatt deg, sjøl om en e gravid. Visst en ikkje vil att alt fokus skal handle om graviditeten så får en bare være ærlig og si att nå vil eg snakke om noe annet! Det er jo vennene dine, og bryr de seg om deg så respektere de det [emoji4]

 

[Sofie85]

Jeg skjønner godt hva du mener vi har hatt det på samme måten i gjengen vår hvor vi har gått fra en jentegjeng med masse meninger om alt og varierte samtaleemner til at vi alle fikk barn nogen lunde på likt og så var baby og bleier og soving og mating det eneste vi prater om.. det er på én måte litt trist, men samtidig tenker jeg at det er en fase i livet nå og at vi nok kommer tilbake til andre ting som opptar oss etterhvert
Jeg følte selv at det var veldig altoppslukende å både være gravid og ikke minst å få barnet ut den første gangen, jeg tror ikke jeg greide å fokusere på særlig mye annet før det hadde gått nærmere 8-9 mnd etter fødsel
Denne gangen er jeg mer bevisst på "bobla" og skal prøve å ikke synke like dypt inn i den, blant annet skal jeg ta litt ekstra studier (videreutdanning) dette året her som jo vil tvinge meg til å ikke utelukkende ha fokus på bebis (spørs hvordan det går da, men verdt et forsøk).
Jeg følte litt at jeg mistet meg selv en stund mot slutten av graviditeten og etterpå både fordi hodet kun fokuserte på baby og fordi kroppen min liksom ikke var "min", den var mest babyen sin... det gikk seg heldigvis til
Kanskje du kan prøve å tenke at du har jo et langt liv foran deg så om du har litt babyboble en stund så gjør ikke det noe OG du finner deg selv igjen uansett, og den versjonen du da finner tilbake til er så mye bedre enn den du var før.
Å være mamma er det beste rollen jeg noen gang har hatt, jeg har forandret meg en god del men utelukkkende til det bedre jeg er roligere, mindre opptatt av alle andres meninger, tar meg mye mer tid til de tingene som faktisk betyr noe, setter pris på de små tingene og den lille tiden med "barnefri" og tid med venninner blir plutselig med et helt annet fokus. Jeg trodde jeg var så lykkelig jeg kunne bli før, men etter å ha blitt mamma har det fått en ny betydning med lykke <3 det er så awesome å glede seg til å stå opp hver dag (selv som idag da dagen startet 05:15 midt i ferien, hurra ) og de få timene med stillhet på kvelden mellom at hun har lagt seg og vi selv stuper i seng er også helt magiske
Dette ble langt, sorry.
Ikke vær redd for å miste deg selv, for du vil uansett oppleve at du finner tilbake til deg og bare i en enda bedre versjon enn du var før mammarollen <3

 

[Lyanna]

Jeg kan stemme i med Sofie85 her. Jeg har hatt samme opplevelse som deg i forrige svangerskap. Vi var nesten de siste i vennegjengen som fikk barn og det ble stort sett bare baby/barnesnakk da vi var sammen. Da datteren min ble født så var det mye fokus på at hun ikke la på seg og de første ukene bodde jeg nærmest på helsestasjonen/ammepoliklinikken. Utenom det så satt jeg mye hjemme fordi det var så mye styr med den ammingen.

Mot slutten av permisjonstiden følte jeg meg veldig ensom, og jeg lengtet tilbake til jobb og voksenkontakt. Ser jeg tilbake på den tiden så er det med delte følelser; jeg syns jo det var helt fantastisk å se datteren min vokse opp og få delta i alle de spesielle øyeblikkene, men samtidig så syns jeg som sagt at det var veldig ensomt mot slutten og jeg var lei av å være i boblen. I tillegg så ønsket jeg kroppen min tilbake på litt samme fysisk nivå som før graviditeten. Jeg trener mye yoga og jeg syns det var hardt å opparbeide styrke blant annet i bekkenet og mage/rygg igjen. Men etter en stund følte jeg meg nesten sterkere enn jeg var før jeg ble gravid!

Det jeg tenker er at det er for en kort periode av livet og det vil gå seg til etter hvert. Jeg kommer til å ta meg tid til å gjøre mammating når mini kan være alene med pappa, slik som jeg gjorde med storesøster

Jeg driver også med videreutdanning nå og planen er å fullføre vårsemesteret som vanlig, minus en praksisperiode som jeg må utsette til høsten. Jeg har ikke altfor høye ambisjoner, men jeg håper det lar seg gjøre så jeg kan fokusere på litt andre ting enn bare amming og gulping og bæsjing

Ble langt dette her og, og sikkert litt usammenhengende, men håper du fikk noe ut av det

 

[LeneB]

Vil jeg heller påstå jeg har funnet mer meg selv etter flere barn. Føler endelig livet gir en mening! Alltid følt livet er så kjedelig og meningsløst (ja måtte skje noe til enhver tid). Men en dag er aldri lik med barna, og jeg kjeder meg aldri! Nå setter jeg mye mer pris på de små tingene i hverdagen enn før det finnes seriøst ikke noe større og bedre i livet enn barn!!!! Tenkt st jeg ikke vil ha barn er helt utrolig den dag idag. Før var jeg en egoistisk person som bare tenkte på meg selv og mine behov, men nå er jeg stikk motsatt påstå jeg har blitt et så mye bedre menneske på mange måter

 

[Eskimo28]

Takk for alle fine svar dere! Jeg ble faktisk veldig lettet av å lese at det er flere som har vært gjennom det samme, og at jeg kanskje ikke er helt tullete likevel Tusen takk

 

[LeneB]

Takk for alle fine svar dere! Jeg ble faktisk veldig lettet av å lese at det er flere som har vært gjennom det samme, og at jeg kanskje ikke er helt tullete likevel Tusen takk[emoji173]️

Du er langt ifra tullete [emoji173]️tro meg dette blir såååå bra! [emoji173]️