Idag innså jeg..

VictoriaH

VictoriaH

Ventende
August 2018
Oktobergull 2022
..hvor mye tid og energi jeg har brukt på prøvingen, hvor mye dette har gjort med både økonomi og parforhold, hvor mange som egentlig har blitt gravide (og mamma!) mens vi har holdt på og hvor ekstremt urettferdig det føles idag. Syklusdag 6, og over 2 måneder til neste forsøk. 3 måneder siden sist uttak. Og over 2 måneder siden vi hadde ble gravide med en påfølgende abort kort tid etter.

Akkurat idag er livet urettferdig :(
 
det er vondt, men om du har blitt gravid (men mistet) så er vel sjangsen stor for at dere klarer det igjen? Krysser alt for at det går for dere!
 
Sånn følte jeg det også veldig ofte, spesielt det siste året når vi hadde holdt påed ivf i 1,5 år.. Skikkelig tungt og tenkte at mannen sikkert kom til å slå opp med meg snart, all fokus var jo på denne prøvingen.

Kan dere prøve å ta en liten pause med en ferie i sommer for å kanskje finne tilbake til dere to og ikke bare prøve? Jeg ønsket det,men klarte ikke fordi sorgen var for stor etter MAen i uke 11. Det som hjalp for oss var å sette i gang med litt andre prosjekter. Her startet vi med litt oppussing.

Ellers kan jeg love deg at det tunge glemmes mer og mer gradvis etter du blir gravid. Er sikker på at du blir det, du har alder med deg og blitt gravid før [emoji173]

Selv om jeg nå er 6 mnd på vei, så blir jeg faktisk fortsatt litt bitter om noen andre blir gravide fort. Så det henger fortsatt i, men tar meg selv i det.

Jeg har ikke så mange flere andre råd til deg. Kanskje en pause fra prøving, temping og testing er godt om det ikke går denne gangen.

Er sikker på at du klarer det snart, heier masse på deg [emoji173][emoji173]
 
Vi starter med ivf til høsten og da har vi prøvd i 2 år. Jeg hadde håpt at det ville roe oss ned, men jeg googler mer nå enn noensinne. Denne måneden har jeg kuttet ut kaffe og spiser opp wild yam boksen min, som jeg tror bare trigger meg til å tro at jeg er gravid..

Vi har heldigvis sluttet å leve som prøvere. Vi har bestilt ferietur, jeg går ned i vekt og kjøper klær i mindre størrelser og har et treningsmål hver uke. Vi snakker ikke om babyer, og ler litt av mødre som sender oss 3-4 snaps om dagen av babyen sin, og jeg blir faktisk litt sure på folk som forteller at de er der hvis vi vil snakke om barnløsheten. Jeg vil bare ha medlidenhet fra andre barnløse, de er de eneste som vet åssen jeg har det.

Jeg blir også glade når jeg leser i dagbøker her inne med folk som har lykkes med sin lange reise og har greid å bli gravide, og tenker at en dag vil det også være meg. Og helt sikkert deg også!

Reisen er kronglete og lang med utrolig mange skuffelser, men har noen måneder elstra så mye å si i det store bildet..

Jeg håper du finner noe annet å bruke ventetiden på, men jeg syns absolutt det er lov til å ha noen kjipe, følelsesmessige uker i denne perioden.
 
Poppi skrev:
Sånn følte jeg det også veldig ofte, spesielt det siste året når vi hadde holdt påed ivf i 1,5 år.. Skikkelig tungt og tenkte at mannen sikkert kom til å slå opp med meg snart, all fokus var jo på denne prøvingen.

Kan dere prøve å ta en liten pause med en ferie i sommer for å kanskje finne tilbake til dere to og ikke bare prøve? Jeg ønsket det,men klarte ikke fordi sorgen var for stor etter MAen i uke 11. Det som hjalp for oss var å sette i gang med litt andre prosjekter. Her startet vi med litt oppussing.

Ellers kan jeg love deg at det tunge glemmes mer og mer gradvis etter du blir gravid. Er sikker på at du blir det, du har alder med deg og blitt gravid før [emoji173]

Selv om jeg nå er 6 mnd på vei, så blir jeg faktisk fortsatt litt bitter om noen andre blir gravide fort. Så det henger fortsatt i, men tar meg selv i det.

Jeg har ikke så mange flere andre råd til deg. Kanskje en pause fra prøving, temping og testing er godt om det ikke går denne gangen.

Er sikker på at du klarer det snart, heier masse på deg [emoji173][emoji173]
Klikk for å utvide …


Helt enig ned deg Poppi. Man må unne seg en pause fra prøvingen også uten dårlig samvittighet. Ta tilbake det livet man hadde og føle seg som seg selv igjen. Etter 2års ivf-prøving fikk jeg litt nok og måtte ha en pause på 6mnd. Jeg ville glemme alt det vonde jeg hadde vært igjennom og få nullstilt meg litt. Begynte igjen i 2016, med kjempestang ut,men på høsten satt det. J

Forsøkene tar veldig mye ressurser fra en både fysisk og mentalt. Det kjennes alltid veldig urettferdig å ikke få positiv test etter et forsøk. Eller at venner og familie blir gravide uten å ha vært igjennom det vi har veldig lett. Blir bekymret om folk forteller meg tidlig om graviditeten før uke 12 fordi jeg blir redd for at de skal miste.

Minnene fra den vonde tiden til meg også blekner litt etterhvert. Når ble gravid, tror ikke det har gått helt opp for meg ennå(7,5mnd), turte jeg ikke helt å slippe jubelropet før i uke 12-18. Var så redd for at noe skulle gå galt.

Som sagt,veldig enig med deg Poppi:-)
 
Sjønner hvordan du har det.. jeg syntes alt er urettferdig nå. Søsken som bare skrever blir gravide, mens jeg og mannen har prøvd siden 2013 med ivf uten og lykkes. 4 fersk og 2 frys... han har 2 barn fra før og jeg ingen. Nå tenker jeg bare at jeg kansje må leve uten et barn? Men klarer ikke tanken på det heller.. mannen vil ikke prøve mere så jeg har MANGE tanker pr idag..
 
Takk dere :)

Noen perioder, som nå, er bare sånn.. men håper og tror det blir bedre til slutt! Tar en frivillig pause etter/om mensen kommer i juni (eneste er at jeg skal ha scratching før neste IVF, men det er jo ikke ren prøving heller). Så får vi heller se med godt mot og blanke ark på forsøket i august ❤️
 
skjønner deg veldig godt... samme følelser her og. holdt på i 7 år. med hele ivf karusellen.. jeg hadde gitt opp..men så kom miraklet vårt på siste forsøk som vi skulle prøve, da hadde vi vært ut og inn av ivf klinikken i 2 år. hatt tidlig dødfødsel på tvillinger, en SA... jeg har troa på deg, husk selv om det er tungt når det står på.. at du har større sjanser for å lykkes om man har klart å blitt gravid... da skal du klare det igjen og spiren sitter hele veien!

nå har vi vært ut og inn av ivf klinikken igjen (2år sammhengende på søskenforsøk nå) vi har hatt vår siste forsøk som nok en gang endte i SA (andre forsøket på rad) det er så vondt og surt og sårt...og urettferdig..
men jeg må klamre meg på fast på det bitte lille håpet vi har på frys..det er vås siste sjanse... som blir til høsten...
og det som er også tungt i denne prossessen er all ventetid ellers... tenk så lett om man bare kunne forholde seg til syklusdager som vanlige folk...noen folk aner ikke å heldige de faktisk er!

sender deg en stor klem og håper med det til høsten at du vil få en spire på vei og miraklet ditt vil endelig komme <3
 
Kan jeg spørre om dere har tenkt noe på hva dere gjør dersom siste forsøk ikke klaffer? Krysser selvfølgelig alt jeg har for at det gjør det[emoji173]️
 
Sender en klem [emoji173]️
 
Back
Topp