Etter å ha sneket rundt her inne i over et år, har jeg nådd det punktet at jeg trenger å få skrevet ned noen tanker. Vi trodde vi var i havn, men nå står vi plutselig og uventet på startlinjen igjen, og fremfor meg ser jeg den fryktelig bratte veien IVF-land er.
Etter å ha blitt uplanlagt gravide for 10 år siden, hadde vi ingen tanker om at det kunne bli vanskelig å få nummer to. Så da vi bestemte oss for å prøve var spenningen stor. Det er nå over 4 år siden, og det ble måned etter måned der tante rød kom regelmessig og banket på hver eneste måned. Stor spenning, og like stor skuffelse, hver måned. Etter å ha forsøkt i halvannet år bestemte vi oss for å ta kontakt for å få hjelp, men av diverse grunner tok det oss 1 1/2 år å få henvisningen send fra lokalt sykehus etter utredning og til IVF-sykehus.
Men endelig fikk vi ha oppstartssamtale, og fikk grønt lys på oppstart av kort protokoll. Av gårde til apoteket for å hente Gonal-F, fyremadel, og alle de andre medisinene man trenger. Jeg som har besvimt av sprøytestikk før, klarte på mirakuløst vis å presse meg gjennom det, og vellykket uttak + ICSI resulterte i 1 innsett, og 3 på frys! Og ikke nok med det, men innsette klaffet og testen ble positivt! For første gang på 4 år siden vi startet, fikk jeg en positiv test.
De følgende ukene var miserable. Pga IVF og graviditet ble jeg overstimulert, og hadde mye smerter og dårlig form. I tillegg blødninger av ukjent årsak, samt ekstrem svangerskapskvalme. Men med god hjelp av lege og medisiner, klarte jeg å henge med, og vi fikk se en vital liten krabat på otul. Noen uker senere begynte plagene å gi seg, og oul i uke 18 viste en frisk og fin lillebror i magen. Plagene var borte, og jeg kunne endelig begynne å bare nyte at vi faktisk hadde klart å bli gravide!
Så viser det seg at vi ikke bare strever med å bli gravide, men at kroppen min tydeligvis også strever med å holde på barnet. For i uke 22 starter kroppen min fødselen. På sykehuset får jeg rihemmende, men det nytter ikke, og lillebror blir født bare dager før 23-ukers grensen. Han klarte ikke fødselen, og i stedet for å planlegge dåp har vi planlagt og gjennomført begravelse.
Hypotesen er at jeg har svak livmorhals, og at denne åpnet seg før den skulle. Lillebror var frisk og fin...
Så etter over 4 år er vi nå tilbake til start. Samboer har ytret frempå om vi skulle ta kontakt med klinikken igjen, og høre om fryseforsøk. Og jeg lurer veldig på om jeg orker å starte på nytt igjen. Ikke bare den humpete dritt-veien IVF er, men i tillegg usikkerhet rundt om kroppen klarer å holde på et barn, dersom vi skulle bli gravide på nytt.
Så nå er jeg skikkelig i tenkeboksen. Orker jeg å starte på nytt? Og hvordan vet jeg at jeg er klar for å prøve på nytt? Når sier man seg fornøyd med det man tross alt har?
Etter å ha blitt uplanlagt gravide for 10 år siden, hadde vi ingen tanker om at det kunne bli vanskelig å få nummer to. Så da vi bestemte oss for å prøve var spenningen stor. Det er nå over 4 år siden, og det ble måned etter måned der tante rød kom regelmessig og banket på hver eneste måned. Stor spenning, og like stor skuffelse, hver måned. Etter å ha forsøkt i halvannet år bestemte vi oss for å ta kontakt for å få hjelp, men av diverse grunner tok det oss 1 1/2 år å få henvisningen send fra lokalt sykehus etter utredning og til IVF-sykehus.
Men endelig fikk vi ha oppstartssamtale, og fikk grønt lys på oppstart av kort protokoll. Av gårde til apoteket for å hente Gonal-F, fyremadel, og alle de andre medisinene man trenger. Jeg som har besvimt av sprøytestikk før, klarte på mirakuløst vis å presse meg gjennom det, og vellykket uttak + ICSI resulterte i 1 innsett, og 3 på frys! Og ikke nok med det, men innsette klaffet og testen ble positivt! For første gang på 4 år siden vi startet, fikk jeg en positiv test.
De følgende ukene var miserable. Pga IVF og graviditet ble jeg overstimulert, og hadde mye smerter og dårlig form. I tillegg blødninger av ukjent årsak, samt ekstrem svangerskapskvalme. Men med god hjelp av lege og medisiner, klarte jeg å henge med, og vi fikk se en vital liten krabat på otul. Noen uker senere begynte plagene å gi seg, og oul i uke 18 viste en frisk og fin lillebror i magen. Plagene var borte, og jeg kunne endelig begynne å bare nyte at vi faktisk hadde klart å bli gravide!
Så viser det seg at vi ikke bare strever med å bli gravide, men at kroppen min tydeligvis også strever med å holde på barnet. For i uke 22 starter kroppen min fødselen. På sykehuset får jeg rihemmende, men det nytter ikke, og lillebror blir født bare dager før 23-ukers grensen. Han klarte ikke fødselen, og i stedet for å planlegge dåp har vi planlagt og gjennomført begravelse.
Hypotesen er at jeg har svak livmorhals, og at denne åpnet seg før den skulle. Lillebror var frisk og fin...
Så etter over 4 år er vi nå tilbake til start. Samboer har ytret frempå om vi skulle ta kontakt med klinikken igjen, og høre om fryseforsøk. Og jeg lurer veldig på om jeg orker å starte på nytt igjen. Ikke bare den humpete dritt-veien IVF er, men i tillegg usikkerhet rundt om kroppen klarer å holde på et barn, dersom vi skulle bli gravide på nytt.
Så nå er jeg skikkelig i tenkeboksen. Orker jeg å starte på nytt? Og hvordan vet jeg at jeg er klar for å prøve på nytt? Når sier man seg fornøyd med det man tross alt har?
Antagelig helt ubegrunnet.
Det er flere leger som antyder at noen kropper er mer sensitive for alle hormonene vi pøser i oss og derfor takler innsett i naturlig syklus bedre