Villmarksjenta
Blir kjent med forumet
NB! Langt innlegg..
Min historie rundt termin og fødsel har vært og er tung å bære. Har ikke fått snakket ordentlig med noen om det og ikke fått jobbet meg igjennom det så nå deler jeg det her for å få lettet litt på hjertet.
Søndag 15. Juli tidlig morgen fikk jeg og min mann en grusom telefon. Sønnen til et nært vennepar av oss var blitt drept på verst tenkelige vis. Sjokket og sorgen var stor og dagen gikk i en tåke av tårer og tanker. Den samme dagen startet det med masse nedpress og menssmerter hos meg.
Dagene som fulgte ble like ille. Rundt 01.00 natt til Torsdag 19/7 startet det og jeg ble liggende våken gjennom natten med rier som kom og gikk. Orket ikke stresse da jeg tenkte at det sikkert tar litt tid. På morgenen ringte jeg helsesenteret siden vi har to timer kjøring til fødeavdelingen. Fikk beskjed om å komme inn for en sjekk. Jordmor var borte fra byen så jeg ble tatt imot av en turnuslege. Ble satt på ctg og det ble tatt prøver for å se om vannet var gått. I tillegg undersøkte hun meg vaginalt men hun visste ikke helt hva hun skulle kjenne etter..
Hadde vært hos jordmor på kontroll på tirsdagen og hadde da 2 cm åpning og fikk itillegg akupunktur for å slappe av.
Legen hadde telefonkontakt med jordmor og de ble enige om å sende meg til Føden. Ble sendt med luftambulanse(!!) fordi amk insisterte på det. Kom til sykehuset rundt 10.00 på formiddagen og det ble tatt ny ctg. Rier var det så noe var på gang. Fikk utdelt eget rom og plassert der med beskjed om å ringe på jordmor hvis noe skjedde. Min mann kom kjørende etter med fødebag osv. Dagen gikk og ingenting skjedde. På kvelden fikk jeg en sovedose(morfin og sovetablett) i håp om at fødselen skulle starte ordentlig ila natta/morgenen. Reagerte på morfinen og kastet opp så det sang i veggene. På morgenen måtte jeg få næring intravenøst fordi kroppen ikke holdt på noe jeg spiste og drakk. Fikk modningsakupunktur på ettermiddagen og på kvelden tok riene seg opp og vi tenkte at nå er det igang.
Nok en gang dabbet riene av og på lørdag morgen ble jeg sjekket vaginalt av lege. Hadde 4 cm åpning men ennå ikke avflatet mormunn og derfor ville de heller ikke ta vannet. Pga så mye åpning ble det også uaktuelt å reise hjem.
Så der satt vi da..
Lørdag og Søndag gikk uten at noe skjedde. Samtidig som dagene gikk uten å få hilse på babyen, begynte jeg og stresset ifht å rekke hjem til begravelsen. Mandag morgen ble jeg strippet av ei jordmor som tok skikkelig i. Riene startet skikkelig og vi tenkte nok en gang at nå skjer det! Hadde sterke gode rier hele formiddagen men igjen dabbet det av på ettermiddagen og kvelden. Tirsdags formiddag hadde jeg nesten gitt opp. Ba om å få snakke med lege på nytt og han dukket opp rundt 14-tiden. Igjen ble jeg undersøkt vaginalt og da var det endelig skjedd noe! Hadde 5 cm åpning og helt avflatet mormunn så da kunne de ta vannet. Dette ble gjort 14.30. Riene kom for fullt kl 15.30. Fikk beskjed om å gå inn på fødestua, fikk lystgass og kl 17.37 var lille prinsessa endelig ute!! 2 timer aktiv fødsel etter å ha ventet i så mange dager var ubeskrivelig herlig! Ikke fikke jeg noen skader heller bortsett fra et par «pyntesting». Siden alt gikk så fint, formen var god og vi generelt var møkklei av å være på sykehuset, fikk vi lov til å reise hjem dagen etter fødsel. Begravelsen av våre venners sønn rakk vi heldigvis da den var på Torsdagen. En knalltøff opplevelse men veldig glad for at jeg kom meg dit.
Dagene gikk bra etter fødselen. Ble strandturer på oss da det var så varmt at vi ikke klarte å være hjemme. Ikke så ofte vi har det slik her i Finnmark, så dagene skulle nytes til det fulle. Barseltårene kom aldri og sorgen etter drapet var heller ikke bearbeidet ordentlig. Blokkerte ting litt ute og hadde fokus på gleden med den lille. Oppi alt sammen fikk vi besøk av min pappa og stemor som skulle være hos oss en uke på ferie. Hadde noen flotte dager sammen inntil vi på Onsdag 8/8 fikk nok en knusende nyhet. Mitt kjære søskenbarn på 24 år, som jeg hadde tatt vare på som en bror da vi var små, hadde valgt å avslutte sitt eget liv...
I dagene etter nyheten om ham har jeg fortsatt å leve livet som vanlig og har ikke gitt meg selv tid til å sørge i det hele tatt. I morgen er det syning før det blir begravelse på Onsdag. Kjenner at jeg ser frem til alt er overstått samtidig som jeg håper på å få sørge i dagene som kommer. Det er så vanskelig når man har en liten nyfødt prinsesse som man skal glede seg så mye over, og kanskje er det det som gjør at jeg ikke klarer å sørge ordentlig. Hvert minutt må nytes fordi tiden går så fort og man ikke vet hvor lang tid man får sammen!
Min historie rundt termin og fødsel har vært og er tung å bære. Har ikke fått snakket ordentlig med noen om det og ikke fått jobbet meg igjennom det så nå deler jeg det her for å få lettet litt på hjertet.
Søndag 15. Juli tidlig morgen fikk jeg og min mann en grusom telefon. Sønnen til et nært vennepar av oss var blitt drept på verst tenkelige vis. Sjokket og sorgen var stor og dagen gikk i en tåke av tårer og tanker. Den samme dagen startet det med masse nedpress og menssmerter hos meg.
Dagene som fulgte ble like ille. Rundt 01.00 natt til Torsdag 19/7 startet det og jeg ble liggende våken gjennom natten med rier som kom og gikk. Orket ikke stresse da jeg tenkte at det sikkert tar litt tid. På morgenen ringte jeg helsesenteret siden vi har to timer kjøring til fødeavdelingen. Fikk beskjed om å komme inn for en sjekk. Jordmor var borte fra byen så jeg ble tatt imot av en turnuslege. Ble satt på ctg og det ble tatt prøver for å se om vannet var gått. I tillegg undersøkte hun meg vaginalt men hun visste ikke helt hva hun skulle kjenne etter..
Hadde vært hos jordmor på kontroll på tirsdagen og hadde da 2 cm åpning og fikk itillegg akupunktur for å slappe av.
Legen hadde telefonkontakt med jordmor og de ble enige om å sende meg til Føden. Ble sendt med luftambulanse(!!) fordi amk insisterte på det. Kom til sykehuset rundt 10.00 på formiddagen og det ble tatt ny ctg. Rier var det så noe var på gang. Fikk utdelt eget rom og plassert der med beskjed om å ringe på jordmor hvis noe skjedde. Min mann kom kjørende etter med fødebag osv. Dagen gikk og ingenting skjedde. På kvelden fikk jeg en sovedose(morfin og sovetablett) i håp om at fødselen skulle starte ordentlig ila natta/morgenen. Reagerte på morfinen og kastet opp så det sang i veggene. På morgenen måtte jeg få næring intravenøst fordi kroppen ikke holdt på noe jeg spiste og drakk. Fikk modningsakupunktur på ettermiddagen og på kvelden tok riene seg opp og vi tenkte at nå er det igang.
Nok en gang dabbet riene av og på lørdag morgen ble jeg sjekket vaginalt av lege. Hadde 4 cm åpning men ennå ikke avflatet mormunn og derfor ville de heller ikke ta vannet. Pga så mye åpning ble det også uaktuelt å reise hjem.
Så der satt vi da..
Lørdag og Søndag gikk uten at noe skjedde. Samtidig som dagene gikk uten å få hilse på babyen, begynte jeg og stresset ifht å rekke hjem til begravelsen. Mandag morgen ble jeg strippet av ei jordmor som tok skikkelig i. Riene startet skikkelig og vi tenkte nok en gang at nå skjer det! Hadde sterke gode rier hele formiddagen men igjen dabbet det av på ettermiddagen og kvelden. Tirsdags formiddag hadde jeg nesten gitt opp. Ba om å få snakke med lege på nytt og han dukket opp rundt 14-tiden. Igjen ble jeg undersøkt vaginalt og da var det endelig skjedd noe! Hadde 5 cm åpning og helt avflatet mormunn så da kunne de ta vannet. Dette ble gjort 14.30. Riene kom for fullt kl 15.30. Fikk beskjed om å gå inn på fødestua, fikk lystgass og kl 17.37 var lille prinsessa endelig ute!! 2 timer aktiv fødsel etter å ha ventet i så mange dager var ubeskrivelig herlig! Ikke fikke jeg noen skader heller bortsett fra et par «pyntesting». Siden alt gikk så fint, formen var god og vi generelt var møkklei av å være på sykehuset, fikk vi lov til å reise hjem dagen etter fødsel. Begravelsen av våre venners sønn rakk vi heldigvis da den var på Torsdagen. En knalltøff opplevelse men veldig glad for at jeg kom meg dit.
Dagene gikk bra etter fødselen. Ble strandturer på oss da det var så varmt at vi ikke klarte å være hjemme. Ikke så ofte vi har det slik her i Finnmark, så dagene skulle nytes til det fulle. Barseltårene kom aldri og sorgen etter drapet var heller ikke bearbeidet ordentlig. Blokkerte ting litt ute og hadde fokus på gleden med den lille. Oppi alt sammen fikk vi besøk av min pappa og stemor som skulle være hos oss en uke på ferie. Hadde noen flotte dager sammen inntil vi på Onsdag 8/8 fikk nok en knusende nyhet. Mitt kjære søskenbarn på 24 år, som jeg hadde tatt vare på som en bror da vi var små, hadde valgt å avslutte sitt eget liv...
I dagene etter nyheten om ham har jeg fortsatt å leve livet som vanlig og har ikke gitt meg selv tid til å sørge i det hele tatt. I morgen er det syning før det blir begravelse på Onsdag. Kjenner at jeg ser frem til alt er overstått samtidig som jeg håper på å få sørge i dagene som kommer. Det er så vanskelig når man har en liten nyfødt prinsesse som man skal glede seg så mye over, og kanskje er det det som gjør at jeg ikke klarer å sørge ordentlig. Hvert minutt må nytes fordi tiden går så fort og man ikke vet hvor lang tid man får sammen!
Klem til deg, viktig og godt å få lettet hjerte og prate ut!
Det er bra at du har klart å glede deg over babyen og ikke latt sorgen overskygge alt. Skulle sorgen komme mer voldsomt senere så er det også helt normalt.
