i morgen

[godiva]

skal jeg ivei til mine besteforeldre og fortelle dem at de skal bli oldeforeldre igjen! Av en eller annnen grunn er jeg nervøs, kanskje for at alt blir mer virkelig da? Vet de kommer til å bli veldig glade iallefall! Og på torsdag skal jeg til de andre besteforeldrene for å fortelle det. Fredag drar jeg til sjefen! Runder 12 uker på lørdag, og vi reiser bort i helga, så fant ut at det er like greit å fortelle det nå, når vi har ferie og god tid til å dra rundt på besøk :). Neste uke er det fullt kjør med jobb og barnehage igjen!

Flere som synes det er litt kleint å si det? Hva skal man liksom si? Man kommer jo ikke inn på det på en naturlig måte heller...jeg er ikke den som bare buser ut med ting!

 

[Nr2mai14]

Spennende! :-) En fin måte å avslutte ferien på dette da :-)

Jeg synes ikke det er kleint, men jeg er ganske rett fram når det gjelder det meste her i livet. Jeg sier det som faller meg inn uansett jeg, så var ikke noe problem å si det til familien :-) Det jeg synes var verst, var at ALLE begynte å gråte... (heldigvis av glede! hihi) Noe som førte til at jeg begynte å gråte også, huffa! Men er vel sånn når første barnebarn og første oldebarn på begge sider kommer vil jeg tro :-)

 

[Anne My på landet]

Kjenner igjen den kleine følelsen.. Tenker hver dag at i dag SKAL jeg fotelle det til mine kollegaer... men har enda ikke fått gjort det! Er bare sjefen på jobben som vet det, og hun sa i dag at hun synes hun så litt mage på meg... hehehe.... så kanskje jeg skal si det til dem i morgen? Vet ikke hvorfor jeg kvier meg, men kan ha noe med at forrige svangerskap var det så mye fokus på magen at det noen ganger var vanskelig å gjøre jobben sin. Da fortalte jeg det veldig tidlig på jobben (7 uker) og fra den dagen klappet kollegaer meg på magen, og passet på at jeg ikke løftet for tungt! Det blir veldig slitsomt når man er i god form...

 

[*Pira*]

blir nok kjempegodt å få det fortalt!

Jeg kjenner igjen den kleine følelsen. Selv om jeg visste at alle kom til å bli glade (har fortalt det til "alle" nylig), så grudde jeg litt. Tror brodern og dama sliter litt med nr 2, og jeg har andre i familien som sliter. Har ikke fortalt det til dem direkte da (er et søskenbarn av meg), men jeg tenker jo litt på at her får vi to tette mens andre sliter... teit å tenke sånn, men :p
Sist reagerte farmora mi litt rart, hun bare prata det vekk. Hun har en litt trist prøve-historie (mistet to ganger i 8. måned), så det kunne jo være derfor. Senere var alt bare stas.
Nå reagerte svigerinna mi litt rart. Men det kommenterte hun faktisk selv senere. Hun nevnte bare at det var en grunn til det. Kan jo være fordi de plages og hun ble litt paff... uansett fullt forståelig. Jeg vet jo de er glade.
Jeg har også vært så usikker på hvordan jeg skulle si det, og endte opp med å vise bilde på telefonen fra tidlig UL. Det fungerte kjempebra, til og med de kommende oldemødrene syntes det var stas med det bilde :) (3D-bilde fra uke 11+5)
Og det er selvfølgelig kjempedeilig å ha fortalt det!!

Lykke til med delinga av den store nyheten, det blir nok kjempebra :)

 

[*Cake-Pop*]

Jeg syns det var litt kleint å si det til sjefen denne gangen, men ho er en kald og kynisk person så det brydde meg ikke så mye! ;-))

sist gang skrev jeg et brev til mamma som var veldig emosjonelt som førte til masse tårer hvor hun kasta seg om halsen min og bare "jeg skal få min egen jeg!!". (venninnene har nemlig barnebarn og noen har hatt det en stund). Til pappa skrev jeg antatt termindato på kjøleskapet så stemoren min stod og regnet febrilsk i på fingrene "Du, det blir 9 mnd det!!!!!!!" og da måtte pappa(som enda ikke hadde giddi å se på kjøleskapet) ut å se om stemoren min hadde sett riktig. jeg har aldri sett en voksen mann sitte i sofaen rett opp og ned og holde seg fast ;))) Gubben fortalte det til sine foreldre. Han er rett frem så han ringte til de.

Denne gangen kjøpte vi en genser hvor det stod "obs they did it again, I'm going to be a big brother". stor suksess! :))))