I ett hjem med lite kjærlighet....

P

Pallar

Elsker forumet
Hvilke konsekvenser kan forekomme i voksen alder av å ha vokst opp i ett hjem med mye kjeftbruk og lite kjærlighet? Vedkommende har hatt grenser, og masse matrealistiske opplevelser, men lite forståelse og kjærliget.

Evt, hvor kan jeg lese litt om hvordan ting utarter seg videre i livet, hvis man har hatt en slags traumatisk barndom?

Synes dette er ett interessant tema, da jeg har en bekjent som har åpnet seg helt for meg. Vi er mange som har hatt tanker om vedkommende i flere år da denne personen er veldig spesiell.
 
Vil tro en person som har opplevd dette kan være svært oppmerksomhetskrevende, gjøre mye for å få folk til å like en og gjerne gå litt for langt i søken etter kjærlighet og trygghet (snakker av egen erfaring, var slik selv før jeg fant den kjærligheten og tryggheten jeg trengte hos min kjære, fantastiske mann). Gjerne en veldig people-pleaser og hater konfontrasjoner over alt (hvis noen blir sint på en så er det nesten som verdens undergang...)

Det er et utrolig ensomt og usikkert liv å leve når en ikke føler en har den trygge havnen en burde ha hos familien sin, og en dermed søker det andre plasser... Ikke noe god følelse i det hele, og mest sannsynlig er selvtilliten og selvfølelsen på bunn...

Vet jo ikke om dette stemmer med han/hun du kjenner, men det er i alle fall min erfaring...

Har dessverre ikke noe særlig litteratur å tilby deg...
 
Eg hadde ein veldig fin oppvekst, lite kjefting og hadde det alltid bra. Men ingen av foreldra mine var folk som prata om ting eller viste følelser. Skryt fikk eg sjelden og ordene "gla i deg" blei aldri brukt. Dei var gode foreldre, berre visste ikkje korleis dei snakka om ting, for begge var vokst opp i litt tøffe omgivelser.

Så eg var passert 25 eg før eg klarte snakka om problem og følelsa eg hadde. Det tok lang tid før eg klarte sei eg var gla i noen. Orda var ukjente for meg. Nå seier eg det til babyen min fleire gonger for dagen. Men sånne ord satt langt inne.
Så i mitt tilfelle blei eg følelsesmessig utilgjengelig for eg var oppvokst med at sånt prata me ikkje om...
 
Det finnes mye litteratur om dette hvis du leter innen utviklingspsykologi, barn og traumer, tidlig intervensjon etc..
 
Jeg kommer fra et hjem med bare kaos lite kjærlighet, stor omsorgsvikt ! Det ente i fosterhjem !
Jeg har idag samboer,hus bil jobb og 2 flotte barn som vokser opp med masse kjærlighet,trygghet! De får det hjemmet jeg aldri hadde !Barna mine blir satt først! :)
Har barndommen min med meg, men den avgjør ikke livet mitt !
 
Nå har jeg på ingen måte noen fæl og traumatisk barndom, men jeg kan ikke huske at mine foreldre sa at de var glade i meg, bortsett fra etter store konflikter som ble avsluttet med "husk, vi er glad i deg og vil bare det beste for deg, derfor sier/gjør vi sånn". I tillegg var jeg aldri bra nok. Jeg fikk gode karakterer (ofte best i klassen),hadde mye ansvarsroller, var typisk snill og flink pike, men kunne alltid gjøre det bedre. En femmer kunne vært en sekser, mamma påpekte alltid feilene på ting jeg laget selv om det lå langt over det forventede nivået o.l

Jeg er en veldig kritisk person. Har med årene lært å være mer positiv til andres prestasjoner, men er fremdeles veldig perfeksjonist. Det fører også til at jeghar skyhøye krav til meg selv. Fordi jeg ikke klarer å bli bra nok for meg selv heller, har jeg alltid dårlig samvittighet. Og jeg klarer fremdeles ikke å tro at jeg er bra nok. Jeg sliter med det relasjonelle, fordi jeg alltis sammenligner meg selv med andre og selvfølgelig alltid havner et hakk under de andre.

For meg har det mye høyere verdi at barnet mitt får høre at det er elsket, ønsket og verdsatt, enn at det får se hele verden og ha masse fine ting. Ting betyr ingenting når de er substitutt for kjærlighet

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk
 
Fins mye literatur på dette, ei bok som heter "Resilient", kan være interressant tror jeg. Evt "Bære eller briste". Mye litteratur i barnevernsstudiet om tema.
 
Mange som ikke opplever empati og omsorg kan få vannskligheter å ha empati og omsorg for andre


Har tre små herligheter<3
 
Jeg har selv hatt en lignende oppvekst som TS beskriver og det har gjort meg til en som trengte masse bekreftelser på at jeg var bra nok, Jeg fikk masse ansvar jeg ikke skulle hatt og masse kjeft. Jeg er veldig var på dette ovenfor mine egne barn. Jeg har blitt en veldig sår person. Har fått hjelp til dette så ting har blitt mye bedre :)
 
Har vært gjennom en prosess selv ned at barndommen har formet meg, men den skal ikke styre livet mitt i fremtiden. Jeg har vært og er fortsatt en dempet versjon; oppmerksomhetsyk, kan gå langt for å bli akseptert, har grått mye ved berøring (klemmer, styrking, selv i de enkleste sammenhenger) konfliktsky, skiftende temperament, vært redd for å såre andre og dermed ikke stått opp for meg selv. Jeg takler dårlig andres sorg og ulykke, jeg tar det veldig innover meg men sliter med å uttrykke det dessverre. Jeg er ikke kald og ufølsom :( Jeg har levd for bekreftelse, av alle slag. Jeg er veldig bevisst på dette og trekker det i en positiv retning; jeg vet hva jeg ikke skal bli som forelder selv..!


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Frk Spent skrev:
Har vært gjennom en prosess selv ned at barndommen har formet meg, men den skal ikke styre livet mitt i fremtiden. Jeg har vært og er fortsatt en dempet versjon; oppmerksomhetsyk, kan gå langt for å bli akseptert, har grått mye ved berøring (klemmer, styrking, selv i de enkleste sammenhenger) konfliktsky, skiftende temperament, vært redd for å såre andre og dermed ikke stått opp for meg selv. Jeg takler dårlig andres sorg og ulykke, jeg tar det veldig innover meg men sliter med å uttrykke det dessverre. Jeg er ikke kald og ufølsom :( Jeg har levd for bekreftelse, av alle slag. Jeg er veldig bevisst på dette og trekker det i en positiv retning; jeg vet hva jeg ikke skal bli som forelder selv..!


Sent from my iPhone using BV Forum
Klikk for å utvide …
Kjenner meg så igjen!!
 
Jeg er vokst opp med en mamma som elsket meg, mens om var syk, en pappa som ikke vet hva kjærlighet er og bare kjøpte meg, mormor og morfar elsket meg, men igjen, mye sykdom. Oldefar var nok glad i meg på sin måte. Det er de jeg vokste opp med, da vi alle bodde i to hus som lå ved siden av hverandre. Familien på pappas side har alltid vist at jeg ikke er bra nok. Jeg ble mobbet på skolen og har hatt et veldig ensomt liv. Resultatet er at jeg har elendig selvfølelse, jeg ser på meg selv som en taper og verdiløs fordi det er det jeg har blitt fortalt hele livet både fra familie og jevnaldrende. Jeg søker bekreftelse og oppmerksomhet fra mannen min hele tida. At han holder ut er et under. Jeg er nærtagende på mange områder, veldig sårbar. Utad har jeg en veldig sterk fasade, hvor det virker som ingenting går innpå meg, men når jeg kommer hjem, lyset slukkes for kvelden, da gråter jeg. Jeg er veldig usikker, ukomfortabel i sosiale sammenhenger, klarer ikke holde på venner, feiltolker og overtolker alt som blir sagt og gjort i sosiale situasjoner fordi jeg tror folk ikke liker meg.
 
Min mann har vokst opp i ett hjem med mye krangling, lite kjærlighet(både mellom foreldre, foreldre og barn og mellom barna) foreldrene har oxo vært veldig fraværende i barnas oppvekst, samt at begge barna ble endel mobbet på skolen. Samt at min mann ble mye slått av si far.

Begge to har blitt noen skikkelige "tøffinger" som skal hevde seg i alle sammenhenger, de er litt egoistiske(de har jo aldri lært om noe som heter empati)

Svigerinna mi har fått psykatrisk hjelp pga oppveksten sin, men min mann nekter å snakke om det så han bærer alt inni seg.( alt jeg vet har søstera hans fortalt)
Ser at de begge sliter med det som har skjedd, og jeg må si at je HATER foreldrene doms pga det de har gjort mot barna sine.....
 
Det settes kanskje mange biter på plass da når denne personen åpner seg for deg?

Basert på eget liv vet jeg at jeg er en smule rar. Som liten eide jeg ikke sosiale antenner, ble mobbet på skolen og fikk ikke gode venner før jeg begynte på VGS da jeg begynte i en klasse uten nesten noen bekjente fra barne og ungdomsskolen. Min mor og far ble skilt da jeg var året, fikk aldri søsken. Mamma var alkoholiker og døde for 3 år siden. Hun fungerte på dagen, men jeg hadde aldri en mamma som var der for meg døgnet rundt, og dette lærte jeg ganske tidlig, ble tidlig voksen. Ble forelder for forelderen min. Fikk en katt da jeg var 11 år og den døde faktisk bare 3 mnd før mamma. Den var vel som en slags Skybert for meg. Etter jeg selv fikk barn for et par mnd siden dukket depresjonen jeg hadde etter mammas dødsfall opp igjen, men i et annet format. Klarte ikke å binde meg til sønnen min og det tok lang tid(i mine øyne) før jeg fikk morsfølelsen, fått veldig veldig dårlig samvittighet for dette. Heldigvis har jeg fått veldig rask hjelp fra helsestasjonen siden jeg var så åpen om dette, og helsesøster leser meg som en åpen bok. Det er godt å snakke med noen utenforstående om dette, det hjelper å sette ord på tankene og legge puslebitene på plass mot et bilde. Det gjør at man skjønner sin egen oppførsel og hvorfor man har de oppfatningene man har om livet.
Så alle dere, jeg håper dere har noen å snakke med. Det fortjener dere!!

Barndommen vår innhenter oss når vi minst venter det.


Lulilu
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp