Noen ganger kjenner jeg at det er like før jeg rømmer. Åffår i himmelens navn må den blandingen av villkatt og ulvejente være så inn i helvetes utholden. Grrrrrr. Blir så sint at jeg nesten flyr i flint. Men likevell må jeg være både rolig, streng og tolmodig utad. Har drevet å satt rampetroillet på trappetrinnet i over en time nå. En avsindig tolmodighetsprøve som jeg ikke unner min værste fiende og en treningsøkt for en toppidtetsutdøver. Rekker jo ikke snu meg ei gang før jeg må sette ungen tilbake. Og hyling og bæljing som er tortur for ørene og vekker huepinemonsteret. Fader det er krutt i den lille søte kroppen. Måtte rømme inn på stua for å få igjen pusten. Blir gaaaassal.... Kjære gud eller hvem som styret utti der et sted... Gi meg styrke.
Puh godt å få ut hvertfall.
Puh godt å få ut hvertfall.
