Hvorfor ikke meg?

-Exotic-

-Exotic-

Glad i forumet
VIP
Ikke misforstå meg!! 
Med første man gikk alt knikandes fint. Det tok riktignok 6 mnd å bli gravid, men da tenkte vi for mye på det, og planla ikke helt hvordan. Vi hadde det bare "gøy" og kosa oss med tanken på at om 1 års tid skal vi kanskje bli foreldre. Svangerskap gikk helt fint. Jobba helt frem til han ble født, siden han kom 19 dager føre tiden.  Men enda var han nesten friskere (om man kan si det) en de som var født til termin. Han var tyngre og lengre og akkurat helt passe. Han spise bra å har aldri hvert noe problem. Har ALDRI hatt noe å klage på. Han er en liten ramp, men som alle andre barn. Folk kan noen gang bare stå å gape fordi de er overasket over hvor snill han egentelig er. Kan legge han i vogn og 1min etterpå sover han.
Så var det jo denne spiren her. Vi fant ut at vi skulle prøve. Så tenkte at dette kan jo ta tid så jeg slutta kanskje litt tidlig med P-pilla. Hadde første mens og neste kom aldri....... Jeg var gravid og lykken var i huset. Dagene har gått og jeg føler meg i grunn normal, kanskje litt hissig å, men sånn kan jeg være i perioder uten å være gravid. Hadde 1 uke med konstant kvalme. Men med litt saft is og regelmessig mat så holdt jeg det i sjakk. Pluttselig var det borte....

Så til egentelig poenge mitt her... Hvorfor ikke meg? Hvorfor er jeg så heldig med alt? Hvorfor har jeg aldri mista? Hvorfor skal jeg ha det så lettvint. Når jeg leser om alle som mister, sliter og har det vanskelig, så blir jeg veldig lei meg. Jeg mener det er uretferdig at noen skal ha det så fryktelig vanskelig mens andre skal slite seg helt ut..

Når jeg leser om alt og alle så blir jeg kjempe redd for at det plutselig smelle skikkelig hos meg. Og når det først da smeller, så smeller det HARDT!

Beklager lang innlegg, matte bare få det ut. Å som sakt helt først, ikke misforstå. Jeg er utrolig fornøyd og takknemelig med hvordan jeg har det, har ingen ting med det å gjøre.
 
Jeg har ingen barn fra før, men skjønner veldig godt hva du mener. Vi bestemte oss for å prøve, fant ut hvilke dager det var størst sjans og - BANG, der satt den. Er 11 uker idag, og har ikke vært kvalm, har ikke hatt vondt, har ikke vært sur, er ikke hormonell.. Bare fryd og gammen egentlig. Har ikke vært på ultralyd enda, og er livredd for resultatet. Kan ikke fatte at det skal være så enkelt for oss, når det for så mange andre er tvert om. Kommer ikke til å slå meg til ro, før jeg har vært å sett med egne øyne at alt er bra.. Jeg er også, selvfølgelig, veldig takknemlig hvis alt viser seg å være bra, men kan ikke helt forstå det...
 
Jeg er like heldig.

Jeg har to flotte barn og venter nå mitt tredje.
Som jeg sa til min farmor i går da vi snakket om graviditeter. Mine unger trives visst så godt der inne at jeg må omtrent sparke de ut etter 9 mnd.

Jeg synes og det er trist og leit for alle de som mister og mister, og har og ofte lurt på hvorfor jeg er så heldig å ha spirer som sitter som limt.
Har ikke blitt noe klokere på det enda desverre...
 

Amourica skrev:
Jeg er like heldig.

Jeg har to flotte barn og venter nå mitt tredje.
Som jeg sa til min farmor i går da vi snakket om graviditeter. Mine unger trives visst så godt der inne at jeg må omtrent sparke de ut etter 9 mnd.

Jeg synes og det er trist og leit for alle de som mister og mister, og har og ofte lurt på hvorfor jeg er så heldig å ha spirer som sitter som limt.
Har ikke blitt noe klokere på det enda desverre...
Akkurat som mæ :)
 
Skjønner godt hva du mener, men se heller på det som noe helt fantastisk!!! Noen av oss må dessverre oppleve det å miste, og noen er så heldige at det klaffer på første/alle forsøk. Du er utrolig heldig som er så "fruktbar" :-), og nyt den tanken. Ikke tenkt at det kommer til å smelle, for jeg lover deg det kommer ikke til å skje! Jeg har opplevd det å miste 2 ganger og det er ikke opplevelser jeg liker å tenke på, men må innrømme jeg ikke ville vært foruten. Det er naturens måte å rydde opp i noe som ikke var "ment to be". Og det er jo fantastisk det også. Håper jeg ikke tråkker på noen tær her. Det var det som fikk meg igjennom de opplevelsene.
Kos deg med tanken at en spire har sååååå lyst til å bli en del av familien deres.
 
Det er desverre slik at noen sliter mer enn andre med å bli gravid.
Og det kan være så mange forskjellige grunner til at det er sånn..

Du får bare nyte det at du slipper det :)Og kos deg med spiren!
 
Tror summen av bekymringer er ganske konstant egentlig. Uansett hvor bra man har det vil man alltid ha en dose med bekymringer, noe man er redd for, over, noe å grue seg til osv.
Og om alt er ille og verden virkelig jobber i mot deg, er ikke summen så stor. Eller hva skal jeg si. Jeg sjalter ut ting (har rimelig mye motgang de siste årene) som for mange ville vært verdensomspinnende og fokuserer på det som virkelig er tøft. Grenser for hvor mye et menneske tåler, så når begeret er fult og har rent over, fortsetter det jo strengt tatt bare å renne over om du skjønner. Blir jo ikke storm fordet ;)

Tror vi er skapt slik. Vi må ha noe å bekymre oss for, vi får ikke mer enn vi tåler, vi tåler mye mer enn vi tror, og etter en overload når det blir for mye, klarer vi oss med det og. Grensene for hva vi makter har ingen ende. Det man ikke dør av, gjør en sterkere ;)
 
Vi burde være veldig takknemelig alle sammen! Og det er jeg virkelig<3
Men kommer alltid til å være beskymra ja..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp