Hvorfor hemmelig egentlig???

[|Frosken|]

Skjønner at man velger å vente med å fortelle, når man først har fortalt så er alt fokus på det føler jeg. Selv har jeg sagt det "tidlig" begge gangene, rundt uke 8 på jobb. Eneste grunn til det er at jeg har vært veldig dårlig og delvis sykemeldt og jobbet kortere dager. Og trener litt tilppasning da jeg jobber på småbarnsavdeling i bhg. Vile fortelle det til familien før jobben. Og så er det et par venninner utenom jobben som vet det.

 

[Venternummer3]

Helt enig med dere når det gjelder SA, og hvor mye som står om det på disse nettstedene som omhandler graviditet..Man kan nesten få seg selv til å tro at det er større sjanse for SA enn at det går bra...(Ikke vondt ment til de som skriver om sine SA/MA altså, det er flott at det finnes forum hvor dette kan tas opp, har selv hatt en SA så vet at det kan være tøft!)

Men hadde en like stor andel av alle gravide det har gått bra med skrevet innlegg om det her inne, hadde man kanskje sett at de er mange flere av dem enn dem som mister...

 

[SiljeC]

Kanskje litt selvmotsigende egentlig, men jeg blogger om mine tidligere spontanaborter, og holder dette svangerskapet hemmelig :P Det er ikke frykten for SA som gjør at vi ikke har sagt noe, nå er det rett og slett at jeg ønsker å kunne fortelle det til familie og venner etter uke 12, så de slipper å bekymre seg for enda en abort! Så får vi se hvor lenge det holder, måtte si det på jobb i dag pga blødninger, og vil jo ikke risikere at våre nærmeste får vite det av andre ;)

 

[MaryLou]

Jeg skjønner at mange har gode grunner for å holde det hemmelig, og alle er vi jo forskjellige - så alle må jo få avgjøre hva som passer best for dem.

Det er bare at det virker som mange holder tett om det fordi man liksom skal det.

Jeg merker at jo flere jeg sier det til, jo mer ekte blir det.

Og hvis noe skulle skje, så kan det ikke feies under et teppe.. en litt god følelse det også faktisk. Det er ikke en "innbilt graviditet"!

De første ukene etter at jeg fant ut at jeg var gravid, så føltes det ut som jeg gikk å bar på en forferdelig hemmelig. Jeg var livredd for at noen skulle finne det ut!
Hvorfor??? Jeg vet ikke... men det var jo liksom sånn at ingen skulle vite noe... så hvis noen fant det - så kunne jo ikke det være noe bra???????