Hvorfor hemmelig egentlig???

MaryLou

MaryLou

Juni12s energiske <3
VIP
Hvorfor skal det være så hemmelig egentlig???

Misforstå meg rett... jeg vet at grunnen til at man i hovedsak venter til uke 12 er fordi at sjansen for SA er utrolig liten etter denne uka.

Men.. det virker som mange holder det hemmelig fordi man liksom skal det (meg inkludert)! Det virker nesten som man ikke skal si det, fordi det er en stor FYFY! 

Jeg har bare fundert litt på dette - det er så mange jeg har lyst til å si det til!!

Jeg har snakket masse med min mor om dette! Hun fortalte at når hun var gravid så var det ikke en sjel som visste det før etter uke 12 (bortsett fra hun OG min far selvfølgelig). Hverken venner eller familie.
Jeg på min side klarte ikke la vær å fortelle min mor og min søster (og 2 venninner) at vi PRØVDE (heldigvis var ikke prøveperioden så lang)... følte meg jo nesten litt dum - for man skal jo liksom ikke snakke om slike ting!

Men... en så stor ting som skjer i livet ens.. også må man gå å holde det skjult i hele 12 uker... det er jo nesten tortur!!!
Jeg selv har fortalt det til personer som er nære meg og som jeg stoler på (jeg vil selvfølgelig at det skal komme ut på mine egne premisser) =)

Jeg tenker at man kan jo gjerne si det til så mange man bare orker å fortelle det til... saken er bare den at OM *bank i bordet* noe skulle skje, så er de personene man har sagt det til, også personer man kan fortelle dårlige nyheter til - uten at det skal bli "falskt" og rart..

Hva tenker dere????
 
Jeg er ikke imot å fortelle det tidlig, men ikke til hele verden... Vi fortalte det til familien da jeg var 5 uker på vei, og jeg ringte mine 3 nærmeste venninner dagen etter testen. Men jeg ville aldri sagt det til "alle" så tidlig...
Jeg har ei venninne som la det ut på Facebook samme dagen som hun hadde tatt graviditetstesten, og automatisk tenkte jeg at dette ble helt feil, og hva feiler det henne liksom? Jeg syns jo det er litt tidlig å si på Facebook "hurra, jeg er gravid, og 4 uker på vei!!!!"
Hovedgrunnen til at jeg venter med å si det til kolleger og alle andre er redselen for at det skal gå galt. Det å da måtte gå rundt til alle og fortelle dette kommer til å være helt forferdelig. Om det skulle gå galt vil jeg ha nok med min egen sorg, om jeg ikke må forholde meg til masse folk ang dette også.
Det er nesten som det bringer ulykke å fortelle det...? Hvis jeg bare klarer å holde det hemmelig så er sjansen større for at det går bra... Dumt som bare det, det vet jeg, men sånn føles det....
 
Jeg er enig med dere angående om det skulle gå galt. Ser for meg at jeg treffer "fremmede" på kjøpesentret etter en evt abort (Gud forby) e.l og de begynner å spørre hvordan det går osv. Det å være nødt å fortelle det gang på gang når man egentlig har nok med sin egen sorg.

En annen grunn til at bare utvalgte får vite det denne gangen er at vi synes det er koselig å holde dette for oss selv litt. Vi synes det er litt morsomt å finne på unnskyldninger for ditt og datt, og vi tenker at alle får vite det til sin tid. Når det blir -vet vi ikke, kanskje etter jul? Men det er nok bare å glemme pga jeg tyter ut allerede:S
 
Vi har sagt det til mange.
Det ble bare sånn da jeg er elendig på å holde hemmeligheter og komme med hvite løgner. Også hadde jeg aldri noe personlig grunn for å holde det hemmelig.

Jeg tenker også motsatt av mange her, om noe galt skulle skje, så har jeg ikke nok med min egen sorg, for meg blir sorgen mindre jo fler jeg deler den med, syntes det er godt å dele det vonde. Da kommer det også ofte fram hvor mange andre som har opplevd liknende ting og man kan dele erfaringer og tanker.
Dessuten er jeg prinsipielt i mot at enkelte, relativt vanlige, saker i samfunnet vårt skal være så hysj-hysj, som f.eks SA.
 
Jeg tenker at jeg ville ha blitt knust om noe skulle skje *bank i bordet*, og jeg føler meg glad for at jeg har noen å evt kunne snakke med det om.
Og gått rundt å latt som om alt var fint, når man har det så vondt inni seg at man bare vil skrike høyt - det må være tungt det.

Det er jo selvfølgelig mange jeg ikke har sagt det til også. Dette er folk jeg ikke vil snakke med om noe skulle gå galt. 

Jeg kunne aldri ha tenkt meg å annonsere det på Facebook før 12 uke. Der er det mange "venner" som jeg ikke har noen interesse skal vite noe om det. Tror det uansett kan ta en stund før det kommer noe på Facebook  om dette. =P
 
Hovedårsaken for oss er frykten for SA siden vi har opplevd 2 stk i år. Ingen vet om den siste SA'en i september og det føles veldig greit å bære det selv. Jeg orker ikke all medlidenheten, for da føler jeg meg bare enda verre.

Andre årsaker er at dette sannsynligvis er vårt siste barn og det er jo litt gøy å ha denne hemmeligheten alene en stund. Så lenge ingen spør, så forteller vi ikke før vi føler oss rimelig sikre på at det skal gå bra. Men jeg har jo i tidligere svangerskap trodd at ingen vet noe, men da har iallefall mamma, pappa og storesøstra mi gjennomskuet meg for lenge siden 

På den andre siden er jeg håpløs på å lyve, så om noen spør meg direkte, greier jeg nok ikke å finne på et lurt svar i farta...
 
Nermeste familie fikk vite det med det samme her.
Resten vil jeg vente med til etter UL.
Har lyst til å overaske alle når jeg kan fortelle hva slags kjønn det blir samtidig.
Men første svangerskap visste hele verden det i uke 6 :P
 
Jeg er redd for at det skal gå galt, og pga det har det ikke gått opp for meg enda.
Føles helt feil ut å fortelle det til alle før jeg har sett på tidlig ul at det er noe der og at det har det bra. Desverre har magen kommet så tydelig frem at jeg må holde meg innendørs for å holde dette skjult, noe som ikke går i lengden. Så de som har møtt meg i det siste vet om det.
 
I USA er de veeeldig tidlig ute med å fortelle at de er gravide, og det går jo av og til galt, sånn er det bare. Og da har de et fint støtteapparat rundt seg som kan trøste og "hjelpe til" der det trengs. 

I mitt første svangerskap ville jeg dele det med hele verden. Men denne gangen er jeg litt mer avholden med informasjonen. føler ikke at jeg har helt det samme behovet for å skrike det ut :P  Er vel mer avslappa, og vet hvordan jeg skal takle situasjonen. og lytter mye mer til kroppen min, er jeg trøtt, ja, da sover jeg litt..   
 
I første graviditet fortalte vi det til alle i uke 8... Da hadde mammaene våres fått gladmeldingen en stund før...
Denne gangen vet kun moren min det, og noen venninner.. Og det er veldig godt at de aller nærmeste vet det, men vil ikke at flere skal vite det.. Siden jeg nettopp hadde en sa... Og at man aldri kan være sikker.

 
Vi fortalte det nesten med en gang sist. Til nærmeste venner og familie.
Og det var et laaaaangt svangerskap, og jeg var så kvalm og dårlig! Og alt var ute, så ingenting kunne skjules. Jeg skjemtes over å være så dårlig som jeg var.

Denne gangen holder vi det skjult til uke 12, fordi vi bor et stykke unna alle sammen, og kan holde oss for oss selv, på en måte.
Vi får nyte den første tiden alene, og bli kjent med magen og følelsene på egen hånd. Jeg er omtrent like dårlig denne gangen, men jeg slipper å dele det med noen av våre nærmeste.

Første gangen tenkte vi at dersom det skulle gå gæli, så har vi folk rundt oss som vet hva som har skjedd. Denne gang tenker vi at dersom det går gæli, så vil vi sørge alene.
 
forrige gang fortalte vi det til foreldre i uke 5, og alle andre fikk vite det når vi var 13 uker på vei. I uke 14 gikk det galt. Jeg var litt irritert på meg selv for at vi hadde fortalt det til alle, bare én uke før vi mista. Men selvfølgelig, vi kunne jo ikke vite hva som kom til å skje. Vi bor på en veldig liten plass, hvor de fleste vet hvem alle er, så det var litt tungt at det kom folk mange måneder senere å spurte hvordan det gikk og hvor lang tid det var igjen av svangerskapet. Det er faktisk ikke så lenge siden en dame spurte meg om ikke jeg burde ha fått mage snart, for hun synes jeg hadde vært gravid så lenge. Samtidig så er jeg veldig glad for at alle fikk vite det, for vi begge hadde det veldig tungt ukene etterpå. Det var jo trossalt gått 12 uker, og alt skulle jo liksom være sikkert. Denne gangen har vi ikke sagt det til noen. Er 9+3 idag, og skal på ul i morgen. Hvis alt ser bra ut, kommer vi nok til å fortelle foreldre og søsken det i morgen :)
 
Første gagngen fortalte vi det rundt uke 9 til familien, men nå skal vi vente til rundt uke 13. Selvfølgelig i tilfelle vi skulle miste, men også for at jeg synes det er litt artig å ikke fortelle med en gang. Mamma hadde mistaker allerede før jeg testa, så jeg kjenner det er artig å vente med å fortelle, for da blir det mer overraskende. 

Men nå skal jeg reise bort i to uker, og så har jeg eksamen i begynnelsen av desember, så tenker jeg skal vente til jeg er ferdig med eksamen, så får jeg konsentrert meg :)
 
Vi har fortalt det til våre foreldre og søsken + en venn hver.. 

Vi hadde en periode det skurra litt mellom oss, men det var ikke noe vi ikke kom oss gjennom. Men enkelte av vennenne vår på hver av sidene fikk dette me seg. Vi ønsker å vise at ting går veldig bra nå, stille opp på ting der vi blir satt i fokus som par, der de ser at vi er lykkelige. Enn at dem skal drive å spør om nurker i magen hver gang vi ser de,. Så her skal vi ikke vente til 12 uke. Det blir lenger. Tenkte å ta det i januar resten av "verden". Rett og slett pga vi vil nyte det litt alene denne gangen :)

Sist sa vi det i uke 8 og 9. Hadde ingen problem med å si det. 
Men jeg skjønner tanken på det "gylne 12" altså. Hadde ei venninne som ringe alle, kjempe glad. JEG ER GRAVID, du skal bli "tante"!! Alle var super glad, gleda oss gjorde vi. 2 uker etterpå fikk hun spontanabort. Hun møtte flere som spurte hvordan det gikk med graviditeten, og det var VELDIG tungt for henne. Å bli minnet på det hele tiden.
 
Første gang begynte venner å være mistenksomme veldig tidlig, jeg var jo liksom aldri med på fest og vi ble ikke med på danmarks tur  Så i uke 8 følte vi oss pressa til å si det siden det var så mange som "viste det" og jeg var så redd for at rykte skulle spre seg før vi hadde fått sagt det til resten av familien og jobb.

Denne gangen skal de første ukene NYTES, uten at alle vet det! Har ingen problemer med å ikke fortelle det til folk og synes det er deilig å ha den hemmeligheten. Jeg har fortalt det til ei venninne men ellers er det bare meg og sambo som vet det. Håper det forblir slik i noen uker til! Men jeg er veeeeldig dårlig til å lyve, så jeg håper ikke folk blir for mistenksomme. 
 
For meg hadde det vært helt unaturlig å ikke fortelle det til mine nærmeste. Jeg er en person som må snakke om det jeg tenker på, hvis ikke kan jeg fort bli smågæærn ;) Vi fortalte det til nærmeste familie for at de skulle få sjansen til å glede seg med oss så lenge som mulig, samt at vi har noen å støtte oss til dersom det skulle gå galt. Helt åpne kommer vi ikke til å være før første UL. Da tar vi det som det kommer når vi treffer folk :) 

Jeg har også litt følelsen av at det er mye hysteri og unødvendig bekymring ute og går når det gjelder aborter. Da mammaene våres ble gravide antok de jo bare at det kom til å gå bra. Det er jo fint at vi nå vet at det er vanlig og at vi ikke er alene dersom et skulle skje. Men det er nok ikke SÅ vanlig som det er lett å få inntrykk av. 
 
Kan kun svare for meg selv. Jeg har fortalt det til mine foreldre, men de later som om de ikke vet noe da jeg ikke ser vitsen i at alle skal få vite det før vi ser hvordan alt går.
Mannen har en datter på 9år og når hun får vite det går moren hennes rundt og forteller alt, så det venter vi med til sist. 
Vil holde det for oss selv de første ukene for å se om alt går bra og for å se hva som blir funnet ut av på ul i uke 12 :)
 

Kaktus_86 skrev:

Jeg har også litt følelsen av at det er mye hysteri og unødvendig bekymring ute og går når det gjelder aborter. Da mammaene våres ble gravide antok de jo bare at det kom til å gå bra. Det er jo fint at vi nå vet at det er vanlig og at vi ikke er alene dersom et skulle skje. Men det er nok ikke SÅ vanlig som det er lett å få inntrykk av. 

Jeg må nesten passe meg så jeg ikke leser for mye her inne, for det er mye fokus på spontanabort, at jeg nesten blir stresset av det. Det gikk fint med min første, og jeg håper det går bra med denne lille kula også, men så leser jeg om de som mister i uke 10 og så noen i uke 13 og uke 15. Leser man i disse gravid-bøkene står det jo at det er 10 % sjanse for at det skal gå galt etter uke 5 eller noe. Prøver å regne med at jeg er i de 90 % og ikke i de 10 %.

*Tenk Positive Tanker*

 

Synnove skrev:

Kaktus_86 skrev:

Jeg har også litt følelsen av at det er mye hysteri og unødvendig bekymring ute og går når det gjelder aborter. Da mammaene våres ble gravide antok de jo bare at det kom til å gå bra. Det er jo fint at vi nå vet at det er vanlig og at vi ikke er alene dersom et skulle skje. Men det er nok ikke SÅ vanlig som det er lett å få inntrykk av. 

Jeg må nesten passe meg så jeg ikke leser for mye her inne, for det er mye fokus på spontanabort, at jeg nesten blir stresset av det. Det gikk fint med min første, og jeg håper det går bra med denne lille kula også, men så leser jeg om de som mister i uke 10 og så noen i uke 13 og uke 15. Leser man i disse gravid-bøkene står det jo at det er 10 % sjanse for at det skal gå galt etter uke 5 eller noe. Prøver å regne med at jeg er i de 90 % og ikke i de 10 %.

*Tenk Positive Tanker*


Veldig enig i det dere begge skriver!! Jeg også er jo selvsagt nervøs for at det skal skje... for med alt dette fokuset, så føles det nesten nå som det er 50/50% sjanse (selv om jeg vet at dette ikke er tilfelle)...

Men som du sier Synnove - det er faktisk 90% sjanse for at det skal gå bra!!!! 
Så da er det bare å tilbe de positive tankene... det skal nå helst gå bra!! =)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp