Hvorfor er det tabu?

Ugla

Ugla

Gift med forumet
Sakser litt fra en artikkel i Dagbladet.
Hele artikkelen finner du [link=http://www.dagbladet.no/2011/02/11/tema/klikk/helse/15397795/]HER[/link]

Stadig flere ønsker å vite kjønnet før barnet blir født. Og det finnes mange mer eller mindre dokumenterte metoder for å planlegge om man vil ha en gutt eller jente.

Men å ønske seg et spesielt kjønn - og si det høyt. Er det fortsatt tabu?

Én av tjue skuffet over kjønn
I en undersøkelse gjennomført av Magasinet Gravid ble 523 kvinner og menn som venter barn, spurt hvordan de forholder seg til kjønnet til barnet i magen.

81 prosent svarer at det ikke betyr noe for dem om barnet er jente eller gutt, og 88 prosent sier at de ble glade da de fikk vite kjønnet - og at de ville blitt like glade hvis barnet hadde motsatt kjønn.

Kun 5 prosent oppgir at de ble skuffet idet de fikk vite kjønnet. Enda færre (2 prosent) sier at de ble veldig lei seg og skuffet over kjønnet.
 
Jeg hadde blitt like gla uansett om det hadde vært gutt eller jente[:)]

Veit om noen som tok abort fordi de fikk jente å det syns jeg er helt feil!!!!!
 
Helt ærlig jeg hadde blitt drit skuffet hadde jeg fått en gutt til.. jeg har 2 stk som jeg elsker men har veldig behov for litt flere jenter i familien så det blir mer balanse i familien.. Skuffelsen hadde nok gått over, men savnet etter en datter hadde nok ikke blitt borte..
 
Når vi ble gravide, sa vi til alle at vi ønsket en gutt. Ser ikke noe galt å si det eller å ønske seg et spesifikt kjønn. Men når vi va på første ultralyd å såg at det va 2 små jenter inni der ble jo alt av ønsker om en gutt glemt[:D] 
 
Da vi ble gravide var både pappen og jeg helt overbevist om at det var en jente vi venta (aner ikke hvorfor. Var bare en magefølelse). Vi fikk vite at vi ventet en jente da vi var på ultralyd. Ved ny ultralyd åtte uker sener fikk vi vite at det mest sansynlig var en gutt. Jeg ble helt knust. Det var som om jeg hadde mistet den datteren jeg hadde venta på i flere måneder. Jeg ville ikke godta at det var en gutt. Og i tillegg følte jeg meg som verdens dårligste menneske fordi jeg ikke var like glad i babyen min fordi den ikke ble helt slik jeg hadde forventa. Vi har prøvd å få barn i syv år, så det burde egentlig ikke ha noe å si hvilket kjønn det var, men der og da føltes det bare grusomt at den lille jenta mi var en gutt. Men etterhvert som ukene gikk ble jeg mer og mer avslappet med tanken på å få en sønn. Og i det øyeblikket jeg så han første gang, så visste jeg at det aldri kunne blitt bedre enn at det var akkurat han som skulle komme til oss

Når det er bare 5% som innrømmer at de ble skuffet idet de fikk vite kjønnet, så tror jeg nok at det er mange som ikke har villet innrømme at de kanskje hadde tenkt seg det motsatte kjønn. Særlig de som har to eller fler av samme kjønn fra før hadde nok kunne ønske seg at babyen i magen hadde motsatt kjønn. Man skal likevel ikke si noe, fordi man fremstår som utaknemmelig eller som dårlige foreldre om man sier slike ting høyt. Det er synd, for mange hadde nok hatt behov for å sette ord på den skuffelsen før barnet ble født. Men så skal det jo også sies at det sikkert ikke er like mange som er skuffet når barnet endelig kommer og man holder det i armene sine for første gang. Da skjønner man ofte ikke hvorfor man i det hele tatt tenkte at det ikke var akkurat slik det skulle være enten det ble gutt eller jente [;)]
 
Jeg må innrømme at jeg ønsket meg en jente[:-]


Men nå har jeg fått verdens beste lille gutt og ville ikke byttet han ut mot alt i verden!
 
Bare det er friskt så er det samme hvilket kjønn sier nå jeg. Og det er iallefall forsterket etter vår runde på riksen med lillegutt. Folk skal være glad de får et friskt barn. Når det er sagt så tror jeg det kan være uvitenhet som gjør at man blir skuffet. At man forestiller hvordan det er å få det ene eller det andre..
 
Samboer og jeg +hele fam og venner trodde at jeg kom til å få en gutt. Vi var OVERBEVIST om at det var en gutt... Jeg var kjempe glasd for det og av en eller annen grunn begynte jeg å si han til magen min. Uken før ultralyden fikk jeg plutselig en følelse av at det var en jente.(jeg var skråsikker på det,samboer og jeg veddet tilogmed en kake på det,om jeg hadde rett skulle han bake verdens beste til meg og om hadde riktig skulle jeg bake bløtekake til han ). På ultralyden så fikk vi beskjed om at det var en jente og jeg kan ikke forklare hva som skjedde i meg da fordi jeg var jo glad meg fikk en så utrolig sterk lykke følelse da.
Om det hadde blitt den samme følelsen om jeg hadde fått vite at det var en gutt vet jeg jo ikke....???!!!????


Det jeg derimot syntes er VELDIG feil,kusinen min fikk tvillinger nå for ett år siden,en gutt og en jente. Vi hører aldrig noe om ham som regel,på facebook statusene er det for det meste henne. HUn sier at hun er overlykkelig og elsker dem begge to............,men favoritiserer jenta veldig.... (mest morro med henne tydligvis).
Hun er alenemamma med to barn,ikke kontakt med fare i det hele tatt...Litt bekjymret jeg for ungene hennes for hvordan det kommer til å gå om ikke ungene blir likeverdige.....

Da fikk jeg det ut også.... (noe som har plaget meg lenge)
 
du spurte om hvorfor det er tabu.

jeg tror grunnen nettopp er at det finnes så mange tragiske skjebner - enten at man ikke kan få barn eller at man får et sykt. da blir det litt rart om noen blir skuffet over det ene eller det andre. jeg synes forresten og det er en forskjell på å ønske seg og det å bli skuffet - hvorav sistnevnte er mer tabu.

jeg er visst litt engasjert i dette jeg, hehe
 
Da jeg gikk gravid med Aurora hadde jeg veldig jente-følelse helt fra starten av svangerskapet. Jeg ønsket begge kjønn, men gledet meg jo veldig til å få ei jente !
Så mistet vi Aurora..

Jeg var overbevist om at Vilde var en gutt og innstilte meg på å få gutt.. Gleden var stor på ord ul da jm sa " dere får nok brukt for alle de rosa klærne til storesøster, for her har vi 99% sikkert ei jente ". Jeg fikk en indre ro og ble lettet over at det var ei jente! Om jeg hadde fått to gutter f.eks etter Aurora, hadde jeg nok alltid følt at jeg manglet ei jente.. Uansett er Vilde Vilde og ingen erstatter for Aurora.

Så innerst inne håpet jeg på ei jente.. det var jo ei jente som ble tatt ifra oss og jente vi forberedte oss på i første svangerskapet.
Hadde uansett ikke blitt skuffa . Hvert barn er unikt og fantastisk og ville fått like mye kjærlighet fra oss [:)]
 
Skal ærlig innrømme at jeg følte et snev av skuffelse da jeg fikk vite at babyen i magen denne gangen også var gutt....[:)]
Har jo Tobias fra før, og ønsket meg så inderlig ei jente.. Dersom vi prøver på en til VET jeg at det likeså godt kan bli vår 3. gutt.. Men kommer sikkert til å bli litt skuffet dersom det viser seg en ny tissefant på UL..
Dette betyr jo OVERHODE ikke at jeg er mindre glad i gutten min!! Ble bare skuffet de første minuttene etter UL, men nå vil jeg jo selvfølgelig ikke bytte ham bort mot noen jente i hele verden!!
 
Masse gode tanker..
Og så herlig at dere kan være ærlige jenter!

Jeg tror nok jeg ønsket en liten jente..men jeg trodde så sterkt at Mia var en gutt. Så når legen sa det var en jente ble jeg faktisk litt skuffet ett lite øyeblikk.. Jupp...hehe..

Og nå kjenner jeg at det er totalt rivende likegyldig hva neste blir om vi er så heldige å få ett barn til... :)
 
Jeg synes faktisk det er litt bra at det er tabu å si det høyt. Selvfølgelig er det helt vanlig å ønske seg et kjønn, og noen blir også veldig skuffet. Det er kjempetrist hvis foreldre i tillegg føler skam over skuffelsen, men jeg synes ikke det er ok å snakke om slikt med andre enn et par nære fortrolige, eller lege eller jordmor. Synes generelt at en del gravide snakker med for mange om ting som burde vært holdt privat, alle de tingene det kan være katastrofe for barnet å få vite.

Jeg tenker at til flere som vet at du ble skuffet, til større sjanse er det for at barnet en gang får høre noe det ikke burde få høre. Det er lett for barnet å forstå at mamma ønsket seg en jente, ikke gutt nr 4. Derimot tror jeg at det er helt umulig for noen som ikke har barn selv å forstå hvor utrolig glad mamma er for at hun ikke fikk ønsket oppfylt, og at gutt nr 4 er det som gjorde livet perfekt.
 
ORIGINAL: RonjaR

Skal ærlig innrømme at jeg følte et snev av skuffelse da jeg fikk vite at babyen i magen denne gangen også var gutt....[:)]
Har jo Tobias fra før, og ønsket meg så inderlig ei jente.. Dersom vi prøver på en til VET jeg at det likeså godt kan bli vår 3. gutt.. Men kommer sikkert til å bli litt skuffet dersom det viser seg en ny tissefant på UL..
Dette betyr jo OVERHODE ikke at jeg er mindre glad i gutten min!! Ble bare skuffet de første minuttene etter UL, men nå vil jeg jo selvfølgelig ikke bytte ham bort mot noen jente i hele verden!!



Vi forventet at Julian var jente.. det var vel det at både jeg, faren og storebroren ønsket en liten jente.. Jeg ble ganske satt ut, men når fødselen nermet seg så gledet jeg meg veldig også siden det var så lenge siden jeg hadde hatt en baby ( 13 år imellom) Men når vi fikk vite at vi ventet jente så trodde jeg ikke på de før jeg fødet henne.. hehe. Jeg måtte spørre jordmoren om det virkelig var en jente.. Det rare var at jeg var veldig innstilt på gutt denne gangen også og han skulle hete Liam, men jentenavn hadde vi egentlig ikke helt klart for oss.. Noen sier at har du 2 gutter så får du garantert 3, men det har jeg motbevist...
 
når d viste seg på ul at her ville 3 gutten komme, så var jeg ikke i nærheten av å bli skuffa[:D]
 
Jeg skjønner ikke hvordan man kan bruke ordet skuffet når man venter barn..
Jeg syns det hadde vært gøy med et av hvert kjønn, men tanken om at jeg skulle blitt skuffet om neste også var gutt har aldri streifet meg..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp