Hvorfor er det sånn?

Nullenusken

Forumet er livet
Blir noen ganger sittende og tenke....

Jeg har alltid vært tynn.... Men betyr det at man MÅ ha god selvtillit?
Når man har blitt mobbet osv, så blir ikke selvtilliten god bare man flytter derfra.... Jeg føler meg ikke pen, selv om folk sier jeg må føle det....

Jeg føler og hele tiden at jeg får slengt til meg fra dem rundt meg at jeg ikke burde ha noen grunn til å klage, og føler egentlig at de mener at jeg bør bare holde kjeft og ta til takke med det jeg har....
Joda, jeg har vært utrolig heldig til nå, men jeg har da lov til å ha mine vonde ting jeg og???

Jada, jeg har mann og hund, enebolig og stasjonsvogn, båt og hytte i skogen....
Men hva betyr det? Når jeg ikke er lykkelig? Jeg har kommet langt til å nettopp ha blitt 25 år, men er jeg nødt til å måtte gå med smilemaska hele tiden?

Hvorfor er det sånn at vi ikke lar dem rundt oss få lov til å åpne seg om det vonde i livet lengere? Så lenge de smiler er vi venner, men gråter de så løper vi???

Blir bare så frustrert og lei av og til....
Har ikke lov til å hate kroppen min jeg... Får ikke hate rumpa mi, får ikke hate isjasen som har begynt å utvikle seg, får ikke hate leddsmertene, får ikke hate den vekslende psyken og får HVERTFALL IKKE hate barnløsheten! Nei huff og huff altså....

Jaja.... Får sette på meg smilemaska mi igjen jeg...

Vet egentlig ikke hva jeg vil frem til her.... Er bare så lei av kommentarer om at jeg har det for bra til å kunne ha det vondt.......

Bare noen tanker i natten.... Tenk igjennom det før du "dømmer" andre som du mener ikke burde klage..... Jeg vet det er altfor fort gjort.....
 
Jeg har det absolutt ikke godt for tiden. Har vært syk i 3 mnd, jobben går til helvete pga. sykdom, liten dyr leilighet som vi leier med en halvsyk familie pga. dårlig luft, barn som er lei av å gå å hoste, masse gjeld, henger etter med regninger og akkuratt nå har jeg strukket en muskel i ryggen så jeg klarer så vidt å gå - men jeg er allikevel veldig lykkelig. Man trenger ikke ha det godt for å være lykkelig, og man trenger ikke være lykkelig selv om man har det tilsynelatende godt/bra med situasjonen/omgivelsene rundt seg.

På 1100-tallet var gjennomsnittlig levealder 45, og de fleste hadde det neppe noe særlig behagelig/godt i hverdagen, det var hardt fysisk arbeid fra morgen til kveld for å overleve til neste dag, men de fleste var nok allikevel mer lykkelig enn mange er i dag, kanskje fordi de følte at det de gjorde hadde en direkte nytte - noe mange antageligvis ikke føler i dag, de bare henger på som autopiloter i samfunnet, og veldig lite man har mulighet til å gjøre per i dag som har "betydning".

Å gå rundt å late som om man har det bra derimot, smile og spille glad når man ikke er det, ikke føle at man kan hverken prate med noen om det som tynger og ikke få hjelp til å ta tak i ting for å få livet til å gå videre - det blir man ulykkelig av. Å bygge selvbildet på ytre verdier eller utseendet (uansett hvordan man ser ut og uansett hva man har / ikke har) er også en ren oppskrift til katastrofe.

Hva jobber du med / driver du med? Har du noen hobbyer?
 
Jeg jobber på Kiwi.... Jobber i postavdelingen der.... Og mistrives....
Liker selve jobben veldig godt, men folka og opplegget rundt vaktene osv gjør at jeg klarer ikke falle til ro der....
Jeg ønsker meg en utdanning.... En jobb som jeg føler er "meg", men aner ennå ikke hva det kan være....

Hobbyene mine er hund, interiør og sang....
Sangen ligger delvis på hylla pga dumme vakter på jobb, og de andre to ligger litt på vent blant annet pga forestående flytting osv.... (Gidder ikke bruke penger på interiørting i et hus vi skal flytte fra, og må kjøpe en hund til for å kunne begynne med utstilling, og da vil vi ha bedre plass først...)
Så ja, jeg føler jeg bare dilter med i dagens samfunn....

Jeg er ikke lykkelig.
Føler hele livet står på "vent" for tiden...
Vi venter på prøverør, vi venter på å få lov til å kjøpe drømmehuset av min manns besteforeldre.... Klarer ikke falle til ro der vi bor nå når jeg vet vi skal flytte "nårsomhelst"...
Jeg kan heller ikke begynne å studere før prøverør og permisjon er over, men vet jo uansett ikke hva jeg vil....

Men helt ærlig, så er det nok barnløsheten som bryter meg sammen mest......
Håper på positivt resultat til sommeren......
 
ORIGINAL: Kal-El

Jeg har det absolutt ikke godt for tiden. Har vært syk i 3 mnd, jobben går til helvete pga. sykdom, liten dyr leilighet som vi leier med en halvsyk familie pga. dårlig luft, barn som er lei av å gå å hoste, masse gjeld, henger etter med regninger og akkuratt nå har jeg strukket en muskel i ryggen så jeg klarer så vidt å gå - men jeg er allikevel veldig lykkelig. Man trenger ikke ha det godt for å være lykkelig, og man trenger ikke være lykkelig selv om man har det tilsynelatende godt/bra med situasjonen/omgivelsene rundt seg.

På 1100-tallet var gjennomsnittlig levealder 45, og de fleste hadde det neppe noe særlig behagelig/godt i hverdagen, det var hardt fysisk arbeid fra morgen til kveld for å overleve til neste dag, men de fleste var nok allikevel mer lykkelig enn mange er i dag, kanskje fordi de følte at det de gjorde hadde en direkte nytte - noe mange antageligvis ikke føler i dag, de bare henger på som autopiloter i samfunnet, og veldig lite man har mulighet til å gjøre per i dag som har "betydning".

Å gå rundt å late som om man har det bra derimot, smile og spille glad når man ikke er det, ikke føle at man kan hverken prate med noen om det som tynger og ikke få hjelp til å ta tak i ting for å få livet til å gå videre - det blir man ulykkelig av. Å bygge selvbildet på ytre verdier eller utseendet (uansett hvordan man ser ut og uansett hva man har / ikke har) er også en ren oppskrift til katastrofe.

Hva jobber du med / driver du med? Har du noen hobbyer?

 
Ja men du er jo lekker [8|][8D]
 
jeg syns også folk er alt for raskt ute med å dømme andre...

vi har alle våre problemer, og de kan ikke sammenliknes og graderes slik at noe gir grunn til å være trist mens andre ikke har det!!!

jeg merker det godt nå, har i mange år slitt med at folk mener jeg må ta meg sammen...
og nå, hvor livet faktisk har blitt mye lettere, både fysisk, tidsmessig og psykisk, tror jeg at jeg kan slippe unna med hva som helst, fordi jeg har mistet et barn...

ja, det er grusomt å miste et barn, men jeg fikk hvertfall ha henne i 3 år!
-selvfølgelig må de som sliter med å i det hele tatt bli gravide få lov til å slite med det!!!???!!!

håper dere får det nye huset snart, slik at du får kommet igang med hobbyene dine, og selvfølgelig krysser jeg alt jeg kan for at dere snart går fra prøvere til vordende!!![:D]
 
ORIGINAL: Nullenusken

Jeg jobber på Kiwi.... Jobber i postavdelingen der.... Og mistrives....
Liker selve jobben veldig godt, men folka og opplegget rundt vaktene osv gjør at jeg klarer ikke falle til ro der....
Jeg ønsker meg en utdanning.... En jobb som jeg føler er "meg", men aner ennå ikke hva det kan være....

Hobbyene mine er hund, interiør og sang....
Sangen ligger delvis på hylla pga dumme vakter på jobb, og de andre to ligger litt på vent blant annet pga forestående flytting osv.... (Gidder ikke bruke penger på interiørting i et hus vi skal flytte fra, og må kjøpe en hund til for å kunne begynne med utstilling, og da vil vi ha bedre plass først...)
Så ja, jeg føler jeg bare dilter med i dagens samfunn....

Jeg er ikke lykkelig.
Føler hele livet står på "vent" for tiden...
Vi venter på prøverør, vi venter på å få lov til å kjøpe drømmehuset av min manns besteforeldre.... Klarer ikke falle til ro der vi bor nå når jeg vet vi skal flytte "nårsomhelst"...
Jeg kan heller ikke begynne å studere før prøverør og permisjon er over, men vet jo uansett ikke hva jeg vil....

Men helt ærlig, så er det nok barnløsheten som bryter meg sammen mest......
Håper på positivt resultat til sommeren......


Finn ut hva du vil bli, kutt ut jobben, begynn å studere. Eneste du har å tape på det er litt penger.
 
ORIGINAL: LilleLalle

Jeg sender deg en klem jeg .
Noenganger så skulle man bare ønske å høre at "det er kjipt at du har det sånn, skulle ønske jeg kunne gjort noe med det ".
[&o]
 
Back
Topp