Hvordan var du som ungdom?

*RoM*

*RoM*

Elsker forumet
Litt småinspirert av tråden om gutter versus jenter. Ser ut som om jenter er vanskeligere å ha med å gjøre, og siden vi er en haug med damer her inne, så lurer jeg på hvordan var du som tenåring?
 
Jeg var noo ganske snill, men jeg har alltid hatt veldig respekt for mine foreldre, så jeg har aldri hatt behov for å være opprørsk. Mine foreldre har alltid vært snille og forståelsesfulle, men strenge. Det værste jeg gjorde var nok å begynne å røyke :P
 
Snill, men mye humørsyk. Følte jeg alltid ble misforstått og har aldri vært flink med ord og følelser. Er vel egentlig sånn enda også :P
 
Jeg var ganske pliktoppfyllende,og snill. Begynte vel ikke med festing før jeg var 17-18:) Har 3 eldre brødre som lagde ett helvete for mine foreldre når de var ungdommer,med tagging og ett besøk på glattcella så jeg lærte fort at sånn skulle ikke jeg bli;)
Derimot var jeg ikke så snill mot mamma i alderen 13-17, det skylles vel at vi bodde sammen med hennes da værende kjæreste som var en komplett idiot, men heldigvis tok det slutt:p
 
Jeg var vanskelig. Fikk vite at jeg har ADHD på ungdomsskolen, slet mye på skolen men frem til jeg ble "diagnostisert" fikk jeg bare høre av lærerne at jeg var lat som ikke fikk det til. Det gjorde meg mye sint.
Hjemme var det ikke helt supert heller, og jeg rotet meg bort i feil vennekrets. Kom meg heldigvis vekk fra alt før det gikk for langt, og nå har jeg et bedre forhold til familien enn noen sinne.

Det er mange år av livet mitt jeg aldri får tilbake, og som jeg ikke kan endre. Men det har vært med på å definere den jeg er i dag, og nå har jeg min egen lille familie og et fint liv. :)
 
Jeg hadde et "skjult" liv som mine foreldre ikke viste om. Jeg var mye i stallen, og spesielt etter jeg fikk moped var jeg ute til alle døgnets tider, festa og røyka. Var blant de første som festet og røyket. Min mor har alltid hvert kraftig psykisk syk og da med et kronisk sykt barn og et barn som hadde mye atferds problemer og mye annet så ble det ikke lagt merke til hva jeg dreiv med. Men jeg var snill og pliktoppfyllende stort sett, men viste å gjøre slik at jeg kom meg unna om jeg hadde gjort noe dumt. Men jeg har alltid hvert den stille og rolige, for ikke å snakke om høflige om man spurte noen voksne :)
 
Var i grunnen ganske snill og grei. Testet selvfølgelig noen grenser og slikt, det gjør vel alle, men alt i alt veldig lite problemer med meg.
 
Sur på morgenen når jeg var trøtt. Og kunne fulgt med bedre på skolen, satt å drømte meg bort. Men bortsett fra det ingenting å si noe på.
 
Forferdelig! Jeg røkte og drakk, gjorde aldri lekser, skulket skolen, hadde null motivasjon og gutter var det eneste som betydde noe. Slik var det fra jeg var fjorten til jeg var tjue, da jeg droppet ut av folkehøyskolen jeg gikk på året etter å ha droppet ut av videregående, og jeg flyttet inn til byen folkehøyskolen var i. Foreldrene mine var så skuffet over meg at de kuttet kontakten i et halvt år, jeg ble syk og hadde null inntekt og måtte be om hjelp på det lokale sosialkontoret. Jeg levde på makaroni med ketchup, og måtte klare meg alene for første gang i mitt liv. Det hadde jeg såååå godt av!!! Lærte en del der, gitt. Og så ble jeg vel voksen, kan du si. Jeg var altså ikke en grei tenåring, men lærte leksa mi. :)
 
Var igrunn ganske rolig! Hadde så klart dager hvor jeg testet grenser osv. Begynte vel og feste når jeg var 15 år, som jeg holdt skjult en god stund. Alle trodde jeg var så pliktoppfyllende , og ikke fant på tull og tøys! "Hytteturene" mine ble oppdaget når jeg var rundt 16, men da ble jeg så ope om det at så lenge dem visste hvor jeg var osv. Så var det" greit! ".
 
Mita skrev:
Jeg var noo ganske snill, men jeg har alltid hatt veldig respekt for mine foreldre, så jeg har aldri hatt behov for å være opprørsk. Mine foreldre har alltid vært snille og forståelsesfulle, men strenge. Det værste jeg gjorde var nok å begynne å røyke :P
Klikk for å utvide …
Haha som å lese om meg selv det her. Jeg var ikke opprørsk i det hele tatt egentlig. Mine foreldre var ikke sånn kjempe strenge heller. Jeg fikk lov til mer enn storebroren min. Men jeg viste tidlig at jeg kunne ta ansvar og jeg fulgte alle regler, utenom da jeg begynte å røyke. Eller smakte alkohol. Men det holdt jeg skjult bra lenge :D
 
Jeg har fått høre at jeg var veldig enkel å ha med å gjøre, rolig og fulgte regler.
Som barn var jeg veldig uavhengig og lekte mye både alene og med venner.

Jeg tror jeg ville vert vanskeligere å tolerere hvis mamma ikke døde, tror nokk det satt en liten brems i å feste og protestere mot verden. Jeg bynte ikke å drikke eller å røyke før jeg bør 18, når det var lov :-P

Men rundt 15 åra så bynte jeg å gå i bare svart og var vel ganske trist og innesluttet, satt med mye inne, var tungt å miste mamma og barnevernet skilte søsknene mine, og etterhvert kom også minnene fra en stefar som misbrukte meg seksuelt i 3 år opp og når jeg var 19 tydde jeg til selvskading i håp om å få roet ned tankekjøret. Det hjalp jo ikke, men fikk meg til å innse at jeg måtte få orden på hodet :) Hjalp ikke med psykolog, det gjorde ting mye værre, men mye selvinnsikt fikk livet på rett kjør :)

Hadde venner som var veldig rebeller og bynte med alkohol i 12års alderen... Når jeg var 12 var sont helt ukjent for meg :-P
 
Jeg var et eneste kaos. Hadde det ikke bra på skolen, ikke bra hjemme og var "reservemamma" for søsknene mine, noe det ble mye krangler med foreldrene mine over. Og rotet meg bort i feil gutt på toppen. Jeg rømte hjemmefra flere ganger og sett utenifra så tror jeg at det var vanskelig å forstå seg på meg.
Så var vanskelig å være meg, og mesteparten av ungdomstiden min har jeg ikke sjans til å huske (fortrengt). Men vet (blitt fortalt) jeg var vekselvis veldig snill, pliktoppfyllende og rasende sint og tungt deprimert.
Det var selvskading fra jeg var 9 år, som ingen fanget opp, og da jeg var 17 kom fortrengte minner opp om misbruk fra en slektning. Så det stormet hardt.
Men om jeg ikke hadde hatt nærmest alle odds mot meg, så tror jeg at jeg hadde vært en veldig enkel tenåring -sånn fra naturens side.
 
Veldig snill og rolig. Var jeg og min eldste søster som var enklest, tenker jeg. Vi er fem søsken, fire jenter og én gutt.
 
Last edited:
Foreldrene mine syns nok ikke jeg var så aller verst tror jeg. Men jeg gjorde mye som de ikke visste om. Var en av de første som begynte å røyke og drikke, var bare 13 år. Og da var det drikking nesten hver helg etter det. Var nok mest opptatt av fest og gutter. Håper mine barn tar det litt roligere...
 
Jeg var snill og pliktoppfyllende, fant aldri på noe tull. Det resulterte i at jeg ikke ble sett. Spillte litt skuespill, skulte mine vonde følelser. Var litt sint til tider, tror mine foreldre var litt redd for det, ikke at jeg forstår det selv. De sa ja for ofte, jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å ikke vite om jeg var en byrde eller ikke, av og til fikk jeg inntrykk av at de bare sa ja for å unngå krangel. Men hva er så farlig med en krangel? Hva er det som er problemet med at avkommet blir sint av å få et nei? Hva lærer man av å bare få ja? Mine foreldre hadde ikke råd til å gi oss hva vi ville ha til enhver tid, men de stilte opp. Var ikke bortskjemt, spurte ikke om mye. Jeg så selv feilen med å si ja ofte.
 
Sylvanas skrev:
Jeg var snill og pliktoppfyllende, fant aldri på noe tull. Det resulterte i at jeg ikke ble sett. Spillte litt skuespill, skulte mine vonde følelser. Var litt sint til tider, tror mine foreldre var litt redd for det, ikke at jeg forstår det selv. De sa ja for ofte, jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å ikke vite om jeg var en byrde eller ikke, av og til fikk jeg inntrykk av at de bare sa ja for å unngå krangel. Men hva er så farlig med en krangel? Hva er det som er problemet med at avkommet blir sint av å få et nei? Hva lærer man av å bare få ja? Mine foreldre hadde ikke råd til å gi oss hva vi ville ha til enhver tid, men de stilte opp. Var ikke bortskjemt, spurte ikke om mye. Jeg så selv feilen med å si ja ofte.
Klikk for å utvide …

Jeg tror man har godt av å krangle litt, slik lærer en å sette ord på følelser og kommunisere :) for en krangel trenger ikke å være høylytt kjefting eller kasting av kopper ;)
 
Marihøns skrev:
Jeg tror man har godt av å krangle litt, slik lærer en å sette ord på følelser og kommunisere :) for en krangel trenger ikke å være høylytt kjefting eller kasting av kopper ;)
Klikk for å utvide …
Ja ikke sant! Vi fikk bare beskjed om å være stille rundt matbordet om vi kranglet, lærte aldri å løse konflikter. Å si unnskyld er noe jeg har lært meg etter at jeg ble mamma. Det er ekkelt, men det må til :-)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp