Hvordan var det å bli mor for første gang?

[Powerpuffy]

Dere som har barn i fra før.. Kan ikke dere fortelle litt om hvordan det var å bli mor for første gang? Hva har vært annerledes enn dere trodde? Hva har vært bra, og hva har vært en utfordring? Hva var den største overgangen fra barnløs til mor?

Hilsen 1. gangs gravid.

 

[Gardinstanga]

At ting ikke kom så naturlig som jeg hadde regnet med..

Jeg har alltid hatt masse dyr, og omsorg og kjærlighet er en naturlig og stor del av meg. Men en baby er ekstremt mer kompleks, og hver gang jeg følte at nåå forstår jeg hvordan hun funker, så gikk hun inn i et nytt utviklingstrinn og skiftet personlighet totalt... jeg følte at jeg fomlet i mørket! I tillegg får man liksom aldri pause fra en baby, imotsetning til dyr

 

[Bella83]

Samme som over her. Ventet på å fly på en rosa sky, men etter 5 døgn i fødsel som endte med hastesnitt og så mye bedøvelse at jeg var lam fra brystet og ned i et døgn kom aldri den følelsen. Tok 4 mnd før fødseldeperasjonen var over og kunne begynne å nyte den lille.
Tror det er viktig å vite at ikke alt føles naturlig for alle med en gang

overgangen fra å bare ha meg selv å passe på til å ha et barn gikk greit

det er en syk prosess man går igjennom! Barn nummer 2 var noe helt annet, var oppe og hoppet etter 2 timer, elsket å dulle med bebisen og ville absolutt ikke dele henne med noen andre enn mamma og mannen

 

[Forest]

Overveldende, overraskende, slitsomt og helt fantastisk
Jeg så for meg en barseltid med masse glede, kjærlighet og babykos, noe det også ble.. men samtidig var jeg ikke forberedt på hvor mye det sliter på kroppen med lite nattesøvn, babygråt, følelsen av å ikke strekke til eller føle seg vellykket i mammarollen. Vi hadde ammeproblemer fra første stund og han fikk morsmelkerstatning allerede på barsel. Jeg trodde ikke kommentarene rundt om hvor viktig amming er skulle gå så inn på meg. Jeg prøvde alt, amme-te, pumping, forskjellige stillinger men det gikk ikke. Jeg satt oppe på natta å pumpet og gråt mens babyen gråt fordi han ville ha melk og jeg slet med å få ut noe. Når vi derimot gikk over til kun morsmelkerstatning fikk vi en ny hverdag og den fantastiske barseltiden jeg hadde sett for meg Likevel må man være forberedt på at det alltid er nye utfordringer, nye utviklingstrinn, nye ting å bekymre seg for. Man har plutselig ansvar for et helt lite liv og det er en stor overgang fra å kun ha ansvar for seg selv nå gleder jeg meg veldig til ny svangerskapspermisjon

 

[B-gjengen]

Det gikk lettere enn forventet, og det gjør det egentlig fremdeles Vi har sovebaby, så søvnmangel har aldri vært et problem her - dét tror jeg har gjort mye for min opplevelse av det hele.

MEN den derre altoppslukende kjærligheten fra første blikk merka jeg ikke noe til. Tok ei stund før jeg kjente at jeg var genuint glad i ungen, og tidvis var hun nok mer enn forpliktelse enn noe annet i starten. Nå elsker jeg henne mer dag for dag, og synes i grunnen det er myyye morsommere å være småbarnsmor enn babymamma

 

[Soffi23]

Skremmende. Hadde trodd at alt skulle komme til meg naturlig, men var usikker på absolutt alt. Måtte ha hjelp til første bleieskift. Hva var bak fram på bleia liksom?

Visste heller ikke at de første mnd kom til å vere så vanskelige. Det var mange bleier om dagen, en som konstant skulle ligge å suge på brystet. Jeg var så sår at jeg gråt og ville gi opp amminga.
Han var også veldig urolig på kvelden og hadde skriketokter som varte i 1-2 timer(ikke kolikk). Jeg var så utrolig utslitt.
Min sønn var også veldig nysgjerrig og energisk, og har aldri vært fornøyd med å ligge stille på gulvet, så han var veldig frustrert over at han ikke klarte å forflytte seg. Derfor måtte vi ofte gå rundt å bære på han for å underholde han.


Men nå er han 10mnd, og siden han lærte seg å sitte rundt 5-6mnd så har han vært mye mer fornøyd med å sitte å leke, og krever ikke fullt så mye. Nå er det helt fantastisk

 

[MaggieMay]

Overveldende, overraskende, slitsomt og helt fantastisk
Jeg så for meg en barseltid med masse glede, kjærlighet og babykos, noe det også ble.. men samtidig var jeg ikke forberedt på hvor mye det sliter på kroppen med lite nattesøvn, babygråt, følelsen av å ikke strekke til eller føle seg vellykket i mammarollen. Vi hadde ammeproblemer fra første stund og han fikk morsmelkerstatning allerede på barsel. Jeg trodde ikke kommentarene rundt om hvor viktig amming er skulle gå så inn på meg. Jeg prøvde alt, amme-te, pumping, forskjellige stillinger men det gikk ikke. Jeg satt oppe på natta å pumpet og gråt mens babyen gråt fordi han ville ha melk og jeg slet med å få ut noe. Når vi derimot gikk over til kun morsmelkerstatning fikk vi en ny hverdag og den fantastiske barseltiden jeg hadde sett for meg Likevel må man være forberedt på at det alltid er nye utfordringer, nye utviklingstrinn, nye ting å bekymre seg for. Man har plutselig ansvar for et helt lite liv og det er en stor overgang fra å kun ha ansvar for seg selv nå gleder jeg meg veldig til ny svangerskapspermisjon

Veldig lik opplevelse som deg med barn nummer 1. Denne gangen gleder jeg meg bare til å lytte til meg selv, kroppen min og mitt barn. Og ikke til alle andre i rundt meg. Siden dette blir nummer 4 føler jeg meg trygg og stødig i meg selv. En følelse som jeg ikke hadde med nummer en. Jeg tror nok att det hadde blitt en finere barseltid og permisjonstid hadde jeg bare lyttet litt mer til meg selv og min kropp og ikke alle andres velmente råd...

 

[Gardinstanga]

Skremmende. Hadde trodd at alt skulle komme til meg naturlig, men var usikker på absolutt alt. Måtte ha hjelp til første bleieskift. Hva var bak fram på bleia liksom?

Visste heller ikke at de første mnd kom til å vere så vanskelige. Det var mange bleier om dagen, en som konstant skulle ligge å suge på brystet. Jeg var så sår at jeg gråt og ville gi opp amminga.
Han var også veldig urolig på kvelden og hadde skriketokter som varte i 1-2 timer(ikke kolikk). Jeg var så utrolig utslitt.
Min sønn var også veldig nysgjerrig og energisk, og har aldri vært fornøyd med å ligge stille på gulvet, så han var veldig frustrert over at han ikke klarte å forflytte seg. Derfor måtte vi ofte gå rundt å bære på han for å underholde han.


Men nå er han 10mnd, og siden han lærte seg å sitte rundt 5-6mnd så har han vært mye mer fornøyd med å sitte å leke, og krever ikke fullt så mye. Nå er det helt fantastisk

Haha samme her... da jeg lå på overvåking etter keisersnittet kom mannen ned med baby og jeg husker jeg tenkte "woow, tørr du å holde henne"

Og første gang jeg skulle skifte bleie hadde jeg tatt bleia på feil vei og bodien på helt feil.

 

[LoLeLi]

Mitt første barn ble født under litt andre omstendigheter enn normalt, så det ble ikke en normal barseltid den første måneden. Hun ble tatt med hastekeisersnitt på st Olav hospital langt borte hjemmefra i uke 35. Hun ble født med tarmene utenfor magen, og dermed ble vi sendt bort for å føde på et sykehus med eksperter. Den første tiden etter fødsel gikk i pumping og sitte ved henne ved sengen på nyfødt intensiv avdeling. Jeg husker at jeg savnet det å kunne føle hun var skikkelig min. På den tiden var det lilsom sykehuset sin baby.

Jeg var ikke forberedt på hvor sterke mammafølelsene kom til å bli. Jeg hadde sett for meg jeg skulle bli en annen type mamma. Men for meg føltes det som om jeg smeltet helt. Bekymringene og ansvaret for den lille jenta mi snudde verden opp ned for meg. Plutselig føltes livet mitt som det hadde fått en helt annen mening. Det var en utrolig fantastisk og sterk følelse.

De var flinke på sykehuset å hjelpe og veilede i starten. Jeg fikk bære henne mye i sjal som gjorde bra for tilknytningen inntil ammingen kunne starte skikkelig.

For meg falt egentlig alt overraskende naturlig. Selvfølgelig var det tøffe stunder hvor jeg var sliten og bekymret og redd for alt mulig. Særlig krybbedød var jeg redd for. Men alt i alt var det å bli mamma for meg en fantastisk opplevelse som snudde opp ned på hele livet i en positiv forstand.

 

[Desembermamma88]

Enig med det folk beskriver over her! Vi fikk en veldig tøff start på nyfødt intensiv(prematur), så det er jo ikke det vanligste, heldigvis. Men det jeg har hørt kan gjelde for mange, er en tristhet som kommer noen dager etter fødsel. Grunnen er rett og slett at hormonnovået i kroppen synker voldsomt. En annen ting jeg ble overrasket over, er at det skulle være sååå vanskelig å komme seg ut døra i starten. Tok ofte mange timer, siden lille måtte ammes ofte, og brukte en time per amming. Da følte jeg meg litt ensom en periode. Men så ordnet det seg! Hun ble flinkere å få i seg maten, og jeg ble mer organisert. Etterhvert hadde vi det supert, men søvn var et stort problem lenge. Men dette varierer jo også.

Det beste med alt i begynnelsen, er all kosingen! Det gleder jeg meg til og de bitte små klærne, og pakke lille ned i bagen.

En venninne av meg(som hadde flere unger), sa heletiden "alt går over", og det tror jeg er et fint motto å ha første året. Det er slitsomt, og fint, og alt går over, og utvikler seg videre, som regel til noe enda finere. <3

 

[HeltPåTur]

Ganske annerledes enn jeg så for meg jeg var bare 17 da jeg ble gravid første gang, hadde vert kjæreste med barnefar i ca 2 (eller 3?) uker og gikk på i 2. videregående. Det livet jeg kjente som bestod av venner, fest og morro, måtte plutselig snues helt opp-ned. Jeg følte meg veldedig sårbar, alene og mislykket samtidig som jeg var ganske så frelst i det lille vesenet jeg hadde skapt.
Husker jeg fikk helt sjokk d jeg så hodet til babyen på vei ut og skjønte at det faktisk var en EKTE baby ammingen var også mye vanskeligere å få til enn jeg så for meg! Var ikke bare å legge babyen til puppen, og dette har jeg synes har vert vanskelig å komme i gang med med alle tre barna!

Det tøffeste var at jeg plutselig følte meg så alene og at jeg mistet så og si alle vennene mine, da vi plutselig var så forskjellige, med svært ulike prioriteringer.
Det fineste må ha vert å føle på den uendelige kjærlgheten man får til et barn, enten den kommer med det samme eller snikende etter hvert

 

[LilleMy01]

Det jeg lærte etter å ha fått førstemann er at man aldri kan forberede seg 100% til å bli mamma for første gang. Jeg fikk ikke en normal fødselsopplevelse og på grunn av komplikasjoner etter fødsel var barseltiden veldig preget av dette.
Jeg opplevde også at det tok litt tid før jeg følte meg trygg på mammarollen, så jeg var ganske usikker i starten.

Mitt beste råd er å ikke ha så høye forventninger til deg selv og den lille i starten. Ta en dag om gangen og bruk god tid på å bli kjent. Det vil være både oppturer og nedturer, men alt i alt så har du en fin tid i vente som førstegangs mamma

 

[Barnehagelæreren]

Det var overveldende Så mange følelser på en gang. Det var både helt fantastisk, men også skummelt. Skifte bleie var skummelt. Bade henne var skummelt. Hun var så liten.. Jeg var redd for å gjøre noe feil/gjøre henne vondt. Hver gang hun gråt, så gråt jeg. Det sa heldigvis jordmødrene at var normalt pga. hormoner

Amming gikk ikke som ventet, det var ett evig styr uten at hun la på seg noe spesielt, og vi prøvde alt som var å prøve frem til vi måtte gi flaske, da bedret det seg. Jeg hadde skapt meg et ammepress i hodet, av meg selv. Følte jeg feila helt, men vet heldigvis bedre nå.

Jeg hadde jo også sett for meg (og jeg aner ikke hvorfor) at babyer sov, bæsjet og spiste. Hadde aldri i livet tenkt på kolikk, væske i øret og annet som kan skje. Så jeg fikk meg en skikkelig «oppvåkning» når det ble veldig lite søvn. Jenta vår slet med væske i øret også, og sov ikke natta igjennom før hun var godt over 1.5 år og hadde satt inn dren pga kronisk mellomørebetennelse. Sov veldig lite før den tid og var mye urolig. Så når hun først begynte å sove, gikk jeg på en skikkelig smell (jeg besvimte under fruktmåltidet i bhg) - var da jeg kjente hvor sliten kroppen var, og endte opp sykemeldt i 6 mnd (100% i en mnd og 50% frem til ferie).


MEN det har vært så mange herlige øyeblikk og dagene var fulle i kjærlighet, for vi hadde det tross alt fint uansett


Føler meg mye mer forberedt denne gang, heldigvis. Mye roligere også

 

[Powerpuffy]

Tusen takk til alle som tar seg tid til å svare. Utrolig gode og reflektere svar som nyanserer det hele litt på godt og vondt. Veldig verdifult å lese for oss som ikke har erfaring fra før.

 

[Chawa]

Første babyen gikk veldig fint. Han slet mye med magen de første tre mnd, så det ble en god del nattevåk, men ellers var overgangen veldig enkel for min del. Men det skal sies at jeg har vært på fest en håndfull ganger i løpet av mitt liv og aldri vært glad i alkohol, og siden jeg ikke hadde særlig med venner i nærheten så ble overgangen nesten ikke merkbar. Det som var nytt var at jeg aldri var alene, og alltid måtte sette et annet menneske foran meg selv. Men på et vis så var det veldig godt, siden jeg var mye ensom før jeg ble mamma.

Nummer to var noe helt annet, og der var overgangen stor. Men det hadde veldig mye med hvordan babyen var, og ikke minst svigerfamilien, å gjøre.

 

[Stak]

Det var langt i fra det jeg ville trodd!
Ble satt i gang og endte med hastekeisersnitt, men den delen var egentlig ganske fin.

Vi ble kalt gråte rommet da hun gråt mer eller mindre hele tiden. Ammingen gikk seg aldri til og ammepresset som kom fra de som jobber der var ekstremt, men det var ikke noe god veiledning. Skulle de hjelpe klasket de henne bare på når hun gråt høyest.

Frem til hun var 7-8mnd bodde hun på meg mer eller mindre døgnet rundt. Skal ikke si for sikkert men tror jeg møtte på en litt stor fødselsdepresjon oppi alt sammen.

Heldigvis gikk det seg til etter hun fikk medisiner, rett melk og hjelpen som trengtes. Måtte kjempe en del med systemet men var så vært det.

Gruer meg litt hvis alt skal starte på ny, men det tar vi som det kommer.

 

[Tine3]

For oss var det helt fantastisk ❤ morskjærligheten kom med en gang, og det ble så naturlig å sette hans behov foran egne. Jeg var 20 da han ble født.. men var heldig og hadde flere nære venninner som fikk baby nesten samtidig. Det tror jeg hadde mye å si for meg, da vi var en god støtte for hverandre.
Han var også en rolig og fornøyd baby - og begynte tidlig å skjemme foreldrene bort med å sove natta gjennom! Tror vi kan telle våkenetter med han på ei hånd, altså helt utrolig.

...Derimot ble det født et "monster" av en lillebror 4 år senere ♡

 

[Occiput]

Jeg hadde egentlig ingen store forventninger, og tenkte at jeg fikk ta ting som dem kom. Hadde aldri forestilt meg at det skulle bli en dans på roser eller at alt var rosa skyer og fantastisk. Amminga var jeg allerede litt tilbakeholdent innstilt til, men tenkte jeg fikk prøve og så se hvordan det gikk. Vel, det gikk jo, men jeg slet mye (!!!) med tette melkeganger og ville slutte, men babyen nektet plent å ta flaske, så jeg måtte bare fortsette.. det tæret ganske mye på, i tillegg til å bli møtt av svært lite medfølende personer i helsevesenet.
Ammeproblemene førte også til at jeg "isolerte" meg mye, for jeg orket ikke tanken på å amme utenfor hjemme, fordi det var et prosjekt uten like å få til det helt perfekte sugetaket som ikke ga enda en tett melkegang.

På den positive siden ble jeg helt overveldet over hvilken kjærlighet jeg følte for den lille bylten. Det tok et par dager før den kom altså, men det var et skikkelig wow når det først smalt! Jeg synes også det hjalp mye å følge oversikten over utviklingstrinnene. Det ga liksom mer mening når det føltes ut som om noen hadde byttet ut babyen min med en gremlin

Å bli vekket så mye på natta gikk det jo ikke an å forberede seg på, og ja, det var fryktelig slitsomt. Men samtidig var jeg imponert over hvor tilpasningsdyktig kroppen var. Jeg var jo også heldig med en baby som kunne sove i krybbe eller ved siden av meg i sofaen, slik at jeg også kunne sove litt samtidig.