Hvordan trøste og telefontrøbbel

[To be announced]

Har to aktuelle temaer hvor jeg søker inspirasjon. Vi driver med en tilknytningsorientert barndom. Hun er 1,5 år.

1) Når barnet vårt slår seg eller blir sint/frustrert for noe, opplever jeg at hun IKKE er interessert i nærhet. Jeg leser stadig vekk at man ikke skal distrahere barnet fra gråten, heller vise forståelse og vise nærhet. Virkeligheten er at jeg setter meg på gulvet, barnet løper kun vekk om jeg nærmer meg (uansett om det er et tilfeldig fall, eller om jeg har satt en grense ved at man ikke trekker i hundens hale) - også står hun og gråter til jeg trekker meg tilbake og gjør noe som distraherer henne gjennom f.eks nysgjerrighet. Hun blir også helt rolig om jeg «fanger henne inn» (må løpe etter), tar henne på armen og kjemper i mot den første motstanden. Men det føles som et overtramp av hva hun egentlig vil (stå og gråte alene?). Føles som jeg feiler helt med denne «ci er et team, mamma er alltid her for edeg, følelser er ok, det er lov å gråte» osv. Om hun er redd kommer hun til meg, vi koser masse gjennom dagen. Er det en fase? Hva gjør jeg feil?

2) De siste ukene er det helt fullstendig krise når jeg er på telefonen (normale samtaler, ikke surfing). Det er surv og holding for ørene (!) og plutselig er verden helt bånn bøtte. Om jeg tar henne på armen slår hun mot telefonen og sier «stopp!» (selv om jeg sier stopp, mamma kan ikke ha at du slår mamma, da må jeg stoppe hånden din - vil du kanskje leke med xyz?). Uavhengig av bøtte tom/full (passer på å legge inn kvalitetstid sammen før om jeg kan planlegge telefonsamtalen + kjeks og iPad osv for distraksjon). Føler det er en oppmerksomhetsgreie, men hun får jo såååå mye oppmerksomhet og kjærlighet gjennom dagen Kjenner det tærer på selvfølelsen, føler meg som en failure og naturlig nok reagerer folk på at ungen vræler i bakgrunnen.

 

[B]

Har to aktuelle temaer hvor jeg søker inspirasjon. Vi driver med en tilknytningsorientert barndom. Hun er 1,5 år.

1) Når barnet vårt slår seg eller blir sint/frustrert for noe, opplever jeg at hun IKKE er interessert i nærhet. Jeg leser stadig vekk at man ikke skal distrahere barnet fra gråten, heller vise forståelse og vise nærhet. Virkeligheten er at jeg setter meg på gulvet, barnet løper kun vekk om jeg nærmer meg (uansett om det er et tilfeldig fall, eller om jeg har satt en grense ved at man ikke trekker i hundens hale) - også står hun og gråter til jeg trekker meg tilbake og gjør noe som distraherer henne gjennom f.eks nysgjerrighet. Hun blir også helt rolig om jeg «fanger henne inn» (må løpe etter), tar henne på armen og kjemper i mot den første motstanden. Men det føles som et overtramp av hva hun egentlig vil (stå og gråte alene?). Føles som jeg feiler helt med denne «ci er et team, mamma er alltid her for edeg, følelser er ok, det er lov å gråte» osv. Om hun er redd kommer hun til meg, vi koser masse gjennom dagen. Er det en fase? Hva gjør jeg feil?

2) De siste ukene er det helt fullstendig krise når jeg er på telefonen (normale samtaler, ikke surfing). Det er surv og holding for ørene (!) og plutselig er verden helt bånn bøtte. Om jeg tar henne på armen slår hun mot telefonen og sier «stopp!» (selv om jeg sier stopp, mamma kan ikke ha at du slår mamma, da må jeg stoppe hånden din - vil du kanskje leke med xyz?). Uavhengig av bøtte tom/full (passer på å legge inn kvalitetstid sammen før om jeg kan planlegge telefonsamtalen + kjeks og iPad osv for distraksjon). Føler det er en oppmerksomhetsgreie, men hun får jo såååå mye oppmerksomhet og kjærlighet gjennom dagen Kjenner det tærer på selvfølelsen, føler meg som en failure og naturlig nok reagerer folk på at ungen vræler i bakgrunnen.

Tenker rent umiddelbart dette:
Du må la barnet få avstand når barnet ønsker det. Tilby trøst, spør om hun vil komme, få klem, snakke osv, men du skal ikke presse deg på barnet. Det er forskjell på folk. Noen trenger masse trøst og nærhet, andre vil helst få være litt i fred. Det må være greit, barnet må respekteres når det vil være litt i fred. Du gjør ikke noe feil, barnet kommer når det trenger deg. Husk at du ikke alene kan definere hvordan dette skal skje. Barnet er et eget individ som har og får egne meninger om ting, derunder hvordan de skal trøstes og om de skal trøstes. Du skal tilby trøst og nærhet, men ikke tvinge barnet til det. Tenker også at jo mer ivrig du er på å vise nærhet mot barnets vilje, jo mer vil barnet trekke seg unna. Husk at det er barnets behov for å motta trøst som styrer, ikke ditt behov for å gi trøst.

Når det gjelder telefonen hadde jeg rettigheter slett lagt den vekk. Det handler om oppmerksomhet ja, og er det nødvendige samtaler må du ta det, evt gå for deg selv og ringe. Jeg tror ikke du kan forvente at barnet ikke skal avbryte deg for oppmerksomhet, enten du snakker med andre på telefon eller ansikt til ansikt. Å lære de å vente litt, eller å ikke forstyrre, det tror jeg de må bli ganske mye større for å få til. Jeg tenker at dette er noe de fremdeles øver på med skoleunger. Jeg hadde bare lagt vekk mobilen. Gå for deg selv på et annet rom når du må ringe.

 

[Veivalsa]

1. Ingen av mine som vil ha for mye trøst når de er sinna fordi jeg har satt grenser. De trenger å få være sinte for seg selv først, så lenge jeg ikke stresser eller pusher på men bare er rolig tilstedet når de trenger trøst, så kommer de etterhvert. Har pleide å spørre sønnen min om han er sint og om han trenger trøst. Da er somregel svaret ja. Og noen ganger nei. Men det var nok først etter 2-2,5 år at han begynte å svare, før det har jeg bare sagt «du er sint, kom når du er klar for trøst». Eller bare ikke si noen ting. Noen barn vil ikke ha trøst så umiddelbart og nært rett etter grensesetting eller at de slår seg. Hvis du er rolig tilstede så kan du stole på at hun oppsøker deg når hun trenger det

2. Dette høres ikke egentlig ukjent ut. Hun er for liten til at du kan forvente forståelse eller annet så jeg ville bare droppet telefonsamtaler når hun er våken og tilstede eller skrudd på FaceTime så hun kan være med og se. Gjør sistnevnte med hun på 14 mnd som ikke er i barnehage enda om jeg må snakke i tlf på dagtid. Og såklart, en og annen kort samtale til feks helsestasjon mens hun maser i bakgrunnen kan forekomme. Men jeg ringer ikke venner og familie og har lenger samtaler hvis du skjønner