hvordan tar du det når et familiemedlem dør?

x1xBitzyh

x1xBitzyh

Forumet er livet
Jeg har opplevd at familiemedlemer går bort, folk jeg holder av.. jeg kan strigråte helt til jeg ser den døde, og så slutter jeg helt med å gråte... ikke det at jeg ikke er lei meg men når jeg kjenner at personen har gått over og ser hvor elsket personen er så slutter jeg å gråte helt automatisk. Ikke stenger jeg noe inne heller..
Stopper ennå opp når jeg ser en som har gått bort på bilder o.l. og jeg stryker over bildet og mimrer med et halvt smil og en liten klump i halsen.


Flere som opplever det sånn?[:-]
 
Jeg har det mer på den måten at jeg griner mye med en gang. Så går det over, så slutter jeg nesten å grine til begravelsen. Griner masse i begravelsen, men så når den er over slutter jeg helt å grine...
 
Mistet min bror for 13 år siden,kan enda finne meg selv strigråte over tapet.Synes det var urettferdig,og det synes jeg enda.

Bestefaren min har jeg hatt ett spesielt bånd til,og da han døde av kreft ble jeg helt ødelagt og kan enda strigråte over det også.

Døden går svært innpå meg,synes det er skummelt
 
Sist gang jeg mistet noen i nær familie var i 2002, jeg gråt mye da og fikk vel ingen lukking av begravelsen. Det var bestefaren min som døde da, det gjør fortsatt vondt og jeg har lyst til å gråte bare av å skrive det her nå. Enkelte ganger når jeg er helt alene kan jeg begynne å gråte når jeg tenker på ham, han betød så ufattelig mye for meg(og mange andre).  Syntes sorgen har kommet litt mer frem igjen etter at jeg selv ble mamma, det er så uendelig trist at ikke min sønn skal få oppleve å møte min bestefar og vice versa. [:(][:(]

Blir alltid litt emosjonell når jeg ser bilder av ham, selv om det er utrolig godt å få frisket opp bildet av ham i hukommelsen min.

Min bestefar døde av kreft, bare tre uker etter at han fikk diagnosen.
 
Oldefaren min døde i 95, da var jeg 11 år.[:(]
Han betød veldig mye for meg, han var den beste mannen jeg noen gang har møtt!
Han fikk meg til å føle meg så spesiell, når jeg var liten fikk jeg lov til å være oppe om natten for at han skulle vise meg himmelen, fortalte meg om alle stjernene og planetene osv., og vi så på flaggermusene som fløy rundt![:)]
Savner han veldig og begynner å gråte når jeg tenker på han hvis jeg er alene, på kvelden når jeg har lagt meg og ellers hvis det skjer noe trist!
 
Har mistet venner og familie etter det også, men det blir aldri som med han...
 
Av nær familie har jeg kun mistet farmoren min og to oldemødre. Har reagert ulikt ved alle tre dødsfallene. Mye pga alderen min og hvordan de døde. Første gang jeg mistet en oldemor var jeg 9 år, jeg var sterkt knyttet til henne og jeg hylskreik når vi var ferdige i kirken og ville ikke forlate gravplassen, gråt meg ofte i søvn og svanet henne, men tenkte på henne som en stjerne på himmelen som passet på meg. Andre oldemoren min var gammel og hadde vert gjennom mange slag, så det var godt hun fikk slippe mer, var ikke så sterkt knyttet til henne så grein jo når jeg fikk vite det og den kvelden og i begravelsen og det var det liksom[8|]

Farmoren min døde veldig brått og uventet egentlig. Hadde MS og var bare 58 år gammel, var innlagt med lungebetennelse men var på bedringens vei. Farfar var på sykehuset sammen med henne for å gi henne alt hun trengte siden hun ikke greidde noe selv pga sykdommen, var og besøkte henne dagen før hun døde og da hadde hun så vondt i en arm og farfar satt der og maserte og gjorde det han kunne for å lindre ( var pga sykdommen hun hadde) og da tenkte jeg at uff om hun ikke bare kunne få slippe[:(] var så fælt å se hvor vondt hun hadde det. Hun døde den natten og jeg hadde det helt grusomt[:(] gråt mye hver eneste dag frem til begravelsen. Klandret meg selv mye for at jeg hadde tentk det jeg hadde tenkt. Legene var ganske "overrasket" over dødsfallet. Hun sovnet stille inn og pappa og søskena hans tror at farmor rett og slett "slapp taket". Hun følte hun var en byrde i familien pga sykdommen noen hun IKKE var[:(] Savner henne mye! Jeg var ofte sammen med henne og hjalp henne med røyk, kaffi og mat om farfar ville på f.eks fotballkamp. Trist hun aldri fikk oppleve det å bli oldemor[:(] 
 
Noe av det verste med farmors dødsfall var å se pappa og farfar[:(] Det gjorde meg like trist å se farfar gråte og det gjør meg fremdeles trist å se farfar når jeg ser at han sørger enda[:(] Er 7 år siden hun døde[:(]

Tror hos meg at sorgen kommer an på hvem og hvilket forhold jeg har til vedkommende. Og ikke minst hvordan personen dør. Får ofte klump i halsen bare ved tanken på å miste noen i nær familie, er veldig knyttet til hele familien min[:)]
 
Eg har mistet alle besteforeldrene mine fra en alder frå 1 år til 20 år.
Gråter mye når eg får beskjeden om at de er døde men i begravelsen får eg ikke ut en tåre.. vet ikke hvorfor men da får eg reaksjonen på fullt om kvelden.

Mistet også bestekameraten min for litt over 1 år siden.
Han vart savnet på havet i ett helvettes uvær i måløy og de har aldri funnet han.
Når han vart savnet stengte eg meg fult inne, klarte ikke gråte, vart sint og kjeftet nesten bare på sambo når han sa at eg måtte åpne meg.
Reaksjonen kom først når de avblåste leteaksjonen da skjønte eg at eg aldri kom til og få se han igjen og at han sikkert aldri vil bli funnet..
 
Jeg skrur av følelsene når noen jeg kjenner dør.... Er jo selvfølgelig lei meg, men jeg bare stenger verden ute og later som ingenting egentlig.
 
Har mistet alt for mange familiemedlemmer[:(]
Har en tendens å ikke gråte før i begravelsen, det er akkurat som om det er da det går opp for meg hva som har skjedd.
Gråter nok litt når man mottar beskjeden, men ikke så mye som i bisettelsen.
Spesielt når visse sanger/salmer blir spilt.
 
Har mistet noen eldre og sånn i familien, det er veldig trist men de er gamle og vi har vært forberedt..hadde det vært min mann eller barn hadde jeg taklet det på en helt annen måte..
 
Tja... har mistet mamma og tvillingene...
Og jeg griner der og da, i begravelse, etterpå, når jeg tenker på dem... osv osv..
Renner i strie strømmer. Men kan også mimre med et lite smil når jeg ser på bilder osv.

Men som etterreaksjon har jeg nå fått en vanvittig dødsangst....[:(]
 
Jeg har aldri mistet noen, så det vet jeg ikke. Ser for meg at jeg hadde grått ukontrollert til det var helt tomt.
 
ORIGINAL: GuttasMamma!

Mistet min bror for 13 år siden,kan enda finne meg selv strigråte over tapet.Synes det var urettferdig,og det synes jeg enda.

Bestefaren min har jeg hatt ett spesielt bånd til,og da han døde av kreft ble jeg helt ødelagt og kan enda strigråte over det også.

Døden går svært innpå meg,synes det er skummelt

 
uff, så trist å miste broren sin, føler med deg. hvor gammel var han da han døde? ble han utsatt for en ulykke?
 
jeg mista tantebarnet mitt, han var 19, kjenner meg trist når jeg tenker på han, han var en kjempe fin gutt.
 
Veldig ulikt egentlig...
Mistet bestefaren min for 7 år siden, og gråt mye.  Vi hadde et veldig godt forhold, og savner han masse!!! Knakk helt sammen i begravelsen...
 
Mormoren min døde for to år siden, da satt jeg ved siden av henne når hun sovnet inn.  Hun hadde vært syk veldig lenge, og egentlig var det godt for henne å slippe noe mer.  Det som var verst var å se morfar.... Gamle mannen satt bare å strøk henne over håret mens tårene rant, og hun lå så fredelig i sengen sin.... Kjenner tårene begynner å renne bare jeg tenker på det.....
 
Mistet også bestemoren min 6 dager etter at Haakon ble født.  Da kom jeg til leiligheten hennes 10 minutter etter at hun hadde sovnet inn.  Hele familien var der.  Veldig spesielt, med lillegullet som ikke fikk møte oldemoren sin i levende live....
Klarte meg bra i begravelsen, men når presten gikk rundt og kondolerte familiemedlemmene etter nedsettelsen på gravplassen, kom han til meg og gratulerte istedenfor.  Pratet mye om at den beste gaven jeg kunne gi henne var et oldebarn (første og eneste oldebarnet hennes), og han var sikker på at hun fikk det med seg, selv om hun ikke var helt bevisst siste tiden.  Da knakk jeg sammen...[:(]
 
fra jeg var 10 år har nærme personer dødd "fra" meg.[:(]
farmor, onkelen min, mormor, pappa, mamma, tanta mi og onkelen min.
jeg reagerte ulikt med alle. jeg kjenner sorgen er fryktelig tung til tider og spesielt etter at jeg fikk barn.

Har nok ikke fått reagert ordentlig etter mamma og pappa enda...
Gråter veldig lite og helst ikke forann noen. Føler at jeg må være sterk for alle andre, men inni meg sliter jeg veldig. har lyst til å skrike ut at jeg også vil sørge og gråte....

men med   tiden har sårene blitt litt bedre, men spesielle sanger som jeg forbinder med folk, kan gjøre at jeg kjenner tårene presse litt....
 
Mista min onkel for et år siden, hadde kreft. Jeg var mye nedfor dagene før han døde, gikk ekstremt for da han først døde. Og den kvelden det skjedde var min mor det borte, og da hun skulle ringe for å fortelle at nå var det over, så begynte jeg å gråte med en gang den der "biddipippbiddipipp"lyden kom i stereoannlegget før telefonen ringte.. Gråt veldig mye den kvelden, og dagen etterpå når enka og resten av familien var hos oss og spiste middag. Senere i uka tenkte jeg myyye på det som hadde skjedd, men gråt ikke så mye annet enn når familiene samles (noe som forsåvidt ikke var sjeldent) osv... I begravelsen var jeg helt nervevrak, og det hender fortsatt at jeg gråter over han.
 
ORIGINAL: Bleiemos

Mista min onkel for et år siden, hadde kreft. Jeg var mye nedfor dagene før han døde, gikk ekstremt for da han først døde. Og den kvelden det skjedde var min mor det borte, og da hun skulle ringe for å fortelle at nå var det over, så begynte jeg å gråte med en gang den der "biddipippbiddipipp"lyden kom i stereoannlegget før telefonen ringte.. Gråt veldig mye den kvelden, og dagen etterpå når enka og resten av familien var hos oss og spiste middag. Senere i uka tenkte jeg myyye på det som hadde skjedd, men gråt ikke så mye annet enn når familiene samles (noe som forsåvidt ikke var sjeldent) osv... I begravelsen var jeg helt nervevrak, og det hender fortsatt at jeg gråter over han. men som han selv sa det siste døgnet; "Dere skal få lov å savne meg, men dere må ikke sørge over meg!".. Så jeg prøver å sørge minst mulig, men jeg tenker mye på han![:)]
 
Musta mor mi for under et år siden. jeg tenker enå på na kver eineste dag,  noen ganger mangen ganger til dagen.
Hender enå at jeg kan fella en tåre å to. Savner henne så utrolikt mye.
Kjender nesten det kommer tårer av at jeg tenker på at hun ikke får møte sit barnebarn nr 2.
Å at hun heller ikke få se Noah elle neste unge voksa opp.
Føle jeg he igroen takla det bra, men hadde jeg ikke hat Noah å tat meg av elle våre gravid hadde det nokk våre litt være...
 
mistet min mormor i -93, og det var så forferdelig vondt. Vi hadde et helt spesielt forhold. hun var 83 år tror jeg, hadde aldri vært syk. så var vi på hytta vår, hele familien - og så skulle hun bare inn å hente kaffikanna. så hørte vi bare et dunk, og da var hun død. jeg var 11 år da, men sørger fremdeles. bodde i leiligheten hennes mens jeg studerte, det var veldig rart - men også godt. for øvrig - ønsker jeg å dø sånn når jeg blir gammel. helt bevisst det ene øyeblikket og så helt borte, uten smerter.

året etter døde min storebror i en motorsykkelulykke.... det var så ubeskrivelig vondt. og jeg var jo veeeldig lillesøster, så vi hadde ikke snakket sammen på lenge. tenker på han veldig ofte og syns det er grusomt at han ikke fikk oppleve å bli onkel til min og min søsters barn.

farmor og farfar er også døde - og morfar døde når jeg var 2 år. jeg har nok blitt litt tøff av alt dette her - gråter nemlig aldri i begravelser av en eller annen grunn. men husker jeg gråt veldig når broren min sin kiste ble senket ned i jorden. skulle ønske jeg ikke var sånn, for det er kjempevondt å sitte i begravelser med kjempeklump i halsen.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp