Hvordan taklet mannen det?

[Fru T]

Min mann har vært en fantastisk klippe og støtte gjennom en tøff sommer og høst.. Vi valgte etter tre uker i stor usikkerhet å avslutte i uke 14, da fosteret ikke var levedyktig. Det var en tøff påkjenning for oss begge og sommeren ble noe helt annet enn vi hadde trodd. Høsten har også vært lang. Men vi ser framover nå og er klare for ny graviditet.

Men det skjedde noe med mannen etter denne perioden, som vi ikke skjønner helt.
Han er veldig giret på at vi skal få et barn i 2016, siden det er mange rundt oss som er gravide nå. Og jeg lurer på om han stresser mer med det enn han selv føler. Og at det gir seg utslag i en slags prestasjonsangst som vi ikke har merket noe til før.
Han virker veldig klar og er tent, men vi må liksom jobbe litt for å få fullført helt, gjerne prøve flere stillinger osv. Det har alltid gått seg til, så det har ikke ødelagt i forhold til å få lagt inn aksjer.
Men det blir liksom ikke like gøy.
Han tror det vil bli lettere om jeg blir gravid igjen, men prøvingen hadde jo vært enklere hvis ting var som "vanlig".

Har noen andre opplevd noe liknende?

 

[Aryn]

Hei, ser det er en stund siden du la inn denne. Men for vår del var det ingen forskjell. Nå er det andre ting som gjør at vi ikke får prøvd på en stund, bl.a. at jeg går på medisiner som ikke er kompatibelt med å bli/være gravid. Men jeg hadde heller ikke blitt overrrasket om det hadde skjedd min kjære heller. Det er ikke enkelt å gå igjennom noe slikt, og kroppen reagerer gjerne sterkere enn man selv er klar over. Det er lett å si at man skal ta det med ro og ikke tenke så mye på det, så går det bra - noe annet err å gjennomføre det. Ta den tiden dere trenger, bruk tid på hverandre og ha tid til å bare kose dere sammen uten at det skal være noe mer. Håper det går bra med dere.

 

[Fru T]

Hei, ser det er en stund siden du la inn denne. Men for vår del var det ingen forskjell. Nå er det andre ting som gjør at vi ikke får prøvd på en stund, bl.a. at jeg går på medisiner som ikke er kompatibelt med å bli/være gravid. Men jeg hadde heller ikke blitt overrrasket om det hadde skjedd min kjære heller. Det er ikke enkelt å gå igjennom noe slikt, og kroppen reagerer gjerne sterkere enn man selv er klar over. Det er lett å si at man skal ta det med ro og ikke tenke så mye på det, så går det bra - noe annet err å gjennomføre det. Ta den tiden dere trenger, bruk tid på hverandre og ha tid til å bare kose dere sammen uten at det skal være noe mer. Håper det går bra med dere.

Det går heldigvis litt bedre nå Mye som skjer i kroppen etter sånne opplevelser.

Håper dere snart kan prøve igjen. Trist at dere også mistet.