Hvordan takler dere raseriutbrudd? Jenta mi er 4 år

M

mammatileijente

Forumet er livet
VIP
Og hva slags konsekvenser får de?

Det er bare helt forferdelig! Hun kan få raseriutbrudd bare fordi at jeg sitter på feil sted.. og da er det sparking.. slåing.. stygge ord.. høye skrik. (stakkars valpen min.. han rømmer under sofaen han.. han blir livredd når hun setter igang)

Time-out hadde jeg tenkt å prøve engang.. men det ble visst frarådet her inne.. og sende henne på rommet er ingen vits..for tørr ikke ha henne der alene.. for hun kan være i stand til å gå løs på inventar der inne. som å slå noe hardt i tv`en osv..

Hva gjør dere? Er så ille at jeg vurderer å ringe HS til mandag.. og høre om de har noen råd.. for dette opplever jeg nesten hver dag.. og det går på sånne småting som nevnt ovenfor her.. eller om hun ikke får viljen sin.. som å få en leke.. gå på lekeplassen.. besøke akkurat den venninnen osv osv
 
Vi har prøvd:
Belønning. Fungerte ikke.
Time-out. Fungerer til en viss grad. Han får roet seg ned, men det løser ikke årsaken til problemene så det bruker vi skjeldent. Dessuten er det ikke bestandig det går an å hverken snakke til han eller flytte på han når han eksplofaenmegderer.

La han frese ut. Fungerer og fungerer ikke. Han risikerer å skade seg selv, oss og ting i huset hvis han er virkelig i slaget. Andre ganger går det greit - da ignorerer jeg han til han er ferdig og så prøver vi å snakke om det etterpå.

Bekrefte følelsene hans: Fungerer veldig bra, men ikke alltid det lar seg gjøre når ting har kommet ut av kontroll. Han er redd for at vi skal bli sinte på han så vi må gjenta at vi ikke er det. I tillegg er han skuffet over seg selv fordi han ikke greier å styre temperamentet sitt, og så blir han mer sint pga dette - og da er vi inne i en vond, sint sirkel.

Her har det kommet så langt at han utredes av PPT, og vi skal igang med dialog med lege for å sjekke om han har noen senskader etter et fall i november i fjor, for selv om han var temperamentsfull før det, så har det eskalert til himmelhøyde etter dette.
Barnehagen spiller på lag med oss, vi kjører samme linjer der og hjemme.
I tillegg må han ha det veldig forutsigbart, og vi har igrunnen den siste tiden senket forventningene våre til han.. helt til null. På den måten må vi voksne lære oss å tenke annerledes og det håper vi kan hjelpe han på vei mot et roligere sinne. Som når jeg roper han ned til frokost, og etter 4-5 ganger blir jeg sur. Da blir han sur fordi jeg blir sur, så blir han sint osv osv osv... Nå roper jeg en gang, to gang, tre gang... tenker meg om.. roper igjen.. og igjen og igjen. Når han til slutt hører etter kanskje 10 ganger sier jeg rooolig i fra at det er mat. Han svarer ofte at han vet det... og da sier jeg at da må han komme ned, og at det er veldig fint om han kan svare med en gang han hører at jeg roper.
Da har vi som oftest luket ut dagens første anfall.....
 
Jeg hadde enten tatt han vekk fra situasjonen og sakt at det er greit å være sint, men ikke å slå og at han kan være sint der hvor du flytter han så lenge hun vil, og at han kan komme til deg når han har roet seg. Eller så hadde jeg fjernet meg fra han og gitt samme beskjed som ovenfor. Jeg prøver å ikke gi for mye oppmerskomhet på negativ atferd(ikke alltid lett, men )....Kommer jo an på hvor gamle de er også da, og hvor mye de forstår enda....Ta kontakt med HS så har de sikkert gode råd der:)

Hva trigger utbruddene? Dårlig språk? Misforstår dere hverandre?
 
Hvorfor ble du frarådet time out? Jeg synes du skal prøve det hvis du har lyst til det. Se om det fungerer.
Har selv en sønn som har holdt på slik tidligere . Når han hadde de raseri anfallene var det så og si helt umulig å komme igjennom til han, vi klarte ikke å bruke noe time out fordi han var helt rabiat. Vi måtte bare la han holde på til han var ferdig, bare passet på at han ikke skadet seg selv. Når han roet seg så pratet vi med han...
Noen ganger holdt vi han bare fast, for at han ikke skulle skade seg selv... Satt med han på fanget til han roet seg... Bare fortsatte å prate rolig til han mens han satt på fanget og hadde raseri anfall.
Noe har vi i allefall gjort riktig, for han har sluttet med det..
Synes det var ekkelt å sette han på rommet når han holdt på sånn, for det var skikkelig ille. Var redd for at han kunne skade seg selv. Han kunne tilogmed slenge hodet sitt ned i gulvet, for så å stoppe like før han traff gulvet, lurer på om han gjorde det for å skremme meg noen ganger. Innimellom traff han faktisk gulvet og det var ikke like morsomt å ha en unge som var gul og blå i panna... Var jo livredd for at noen skulle tro vi hadde mishandlet han:-|


 

Dollface skrev:
Vi har prøvd:
Belønning. Fungerte ikke.
Time-out. Fungerer til en viss grad. Han får roet seg ned, men det løser ikke årsaken til problemene så det bruker vi skjeldent. Dessuten er det ikke bestandig det går an å hverken snakke til han eller flytte på han når han eksplofaenmegderer.

La han frese ut. Fungerer og fungerer ikke. Han risikerer å skade seg selv, oss og ting i huset hvis han er virkelig i slaget. Andre ganger går det greit - da ignorerer jeg han til han er ferdig og så prøver vi å snakke om det etterpå.

Bekrefte følelsene hans: Fungerer veldig bra, men ikke alltid det lar seg gjøre når ting har kommet ut av kontroll. Han er redd for at vi skal bli sinte på han så vi må gjenta at vi ikke er det. I tillegg er han skuffet over seg selv fordi han ikke greier å styre temperamentet sitt, og så blir han mer sint pga dette - og da er vi inne i en vond, sint sirkel.

Her har det kommet så langt at han utredes av PPT, og vi skal igang med dialog med lege for å sjekke om han har noen senskader etter et fall i november i fjor, for selv om han var temperamentsfull før det, så har det eskalert til himmelhøyde etter dette.
Barnehagen spiller på lag med oss, vi kjører samme linjer der og hjemme.
I tillegg må han ha det veldig forutsigbart, og vi har igrunnen den siste tiden senket forventningene våre til han.. helt til null. På den måten må vi voksne lære oss å tenke annerledes og det håper vi kan hjelpe han på vei mot et roligere sinne. Som når jeg roper han ned til frokost, og etter 4-5 ganger blir jeg sur. Da blir han sur fordi jeg blir sur, så blir han sint osv osv osv... Nå roper jeg en gang, to gang, tre gang... tenker meg om.. roper igjen.. og igjen og igjen. Når han til slutt hører etter kanskje 10 ganger sier jeg rooolig i fra at det er mat. Han svarer ofte at han vet det... og da sier jeg at da må han komme ned, og at det er veldig fint om han kan svare med en gang han hører at jeg roper.
Da har vi som oftest luket ut dagens første anfall.....

Usj da.. kjenner meg igjen i mye.. ikke greit når de har et sånt sinne.

Det som hjelper er å holde henne fast.. med makt.. til hun roer seg ned.. også snakke om det.. men det blir liksom ingen konsekvenser.. og raseriutbruddene skjer ofte alikevel..Blir så ekstremt sliten av det.. og ikke noe gøy.. hverken for henne eller meg..

Lykke til med utredningen Dolly;o)
 
Vi har også prøvd å holde fast, men det gjør bare ting verre.. Han får helt panikk, skriker at han ikke får puste og blir om mulig enda mer krakilsk...

Ville tatt en prat med bhg - det er et godt sted å begynne.. De ser henne jo store deler av dagen, og de har ofte mange gode råd å komme med. I tillegg er det jo en fordel at dere gjør det samme hjemme som der hvis hun også er sånn i bhg.
 

sebby skrev:
Jeg hadde enten tatt han vekk fra situasjonen og sakt at det er greit å være sint, men ikke å slå og at han kan være sint der hvor du flytter han så lenge hun vil, og at han kan komme til deg når han har roet seg. Eller så hadde jeg fjernet meg fra han og gitt samme beskjed som ovenfor. Jeg prøver å ikke gi for mye oppmerskomhet på negativ atferd(ikke alltid lett, men )....Kommer jo an på hvor gamle de er også da, og hvor mye de forstår enda....Ta kontakt med HS så har de sikkert gode råd der:)

Hva trigger utbruddene? Dårlig språk? Misforstår dere hverandre?

Utbruddene blir trigget rett og slett fordi hun ikke får det som hun vil.... og det kan være småting.. som at jeg feks sitter på gulvet og hun ikke vil at jeg skal sitte der.. eller at hun ikke får en leke en dag.. eller at vi ikke kan reise akkurat dit hun vil der og da... sånne ting..

Hun er en bestemt frøken.

Jeg går ofte ut av leiligheten.. for orker ikke å høre på henne.. men tørr ikke være lenge ute.. for redd for hva hun kan finne på..

 

Sommerfugl79 skrev:
Hvorfor ble du frarådet time out? Jeg synes du skal prøve det hvis du har lyst til det. Se om det fungerer.
Har selv en sønn som har holdt på slik tidligere . Når han hadde de raseri anfallene var det så og si helt umulig å komme igjennom til han, vi klarte ikke å bruke noe time out fordi han var helt rabiat. Vi måtte bare la han holde på til han var ferdig, bare passet på at han ikke skadet seg selv. Når han roet seg så pratet vi med han...
Noen ganger holdt vi han bare fast, for at han ikke skulle skade seg selv... Satt med han på fanget til han roet seg... Bare fortsatte å prate rolig til han mens han satt på fanget og hadde raseri anfall.
Noe har vi i allefall gjort riktig, for han har sluttet med det..
Synes det var ekkelt å sette han på rommet når han holdt på sånn, for det var skikkelig ille. Var redd for at han kunne skade seg selv. Han kunne tilogmed slenge hodet sitt ned i gulvet, for så å stoppe like før han traff gulvet, lurer på om han gjorde det for å skremme meg noen ganger. Innimellom traff han faktisk gulvet og det var ikke like morsomt å ha en unge som var gul og blå i panna... Var jo livredd for at noen skulle tro vi hadde mishandlet han:-|



Hvor gammel var han da han holdt på? Og nå har han sluttet?
Hørtes ikke noe morsomt ut hos dere..

Nå husker jeg ikke hvorfor jeg ble frarådet time-out.. hehe.. men husker at hun som frarådet det hadde gode argumenter mot det.. og at mange hang ser på henne.. Time-outen jeg hadde tenkt å bruke var feks på en stol i gangen.. men det var kritikkverdig å gå fra henne.. Og var jo litt enig i det.. for ser for meg at hun er litt lik din sønn.. at det nesten ikke nytter å gå fra henne.. fordi jeg er redd for hva hun kan finne på... tror ikke hun skader seg selv.. men andre ting..
 

Dollface skrev:
Vi har også prøvd å holde fast, men det gjør bare ting verre.. Han får helt panikk, skriker at han ikke får puste og blir om mulig enda mer krakilsk...

Ville tatt en prat med bhg - det er et godt sted å begynne.. De ser henne jo store deler av dagen, og de har ofte mange gode råd å komme med. I tillegg er det jo en fordel at dere gjør det samme hjemme som der hvis hun også er sånn i bhg.

Ja, kan jo ta en prat med barnehagen.. men de opplever henne ikke sånn.. Jeg har god kontakt med de.. De har sett raseriutbruddene hennes i forbindelse med levering innimellom.. De dagene hun setter seg på bakbena... og ikke vil være der.. De ansatte gjør forskjellig har jeg sett.. Han ene overser henne.. lar henne holde på til hun har roet seg.. lar henne være i fred på et annet rom..

mens pedleder ser med en gang humøret.. og møter henne på gulver.. med snakk.. FØR jenta mi rekker å vise sinnet sitt;o) Det skjedd sist.. og ble sååå takknemlig ovenfor pedleder.. for at hun leser jenta mi så godt!

 
Nei, den som visste det..

Her får hun noen voldsomme raseriutbrudd når hun er trøtt og/eller sliten, og da blir hun sint for alt. Ikke normalt sint, men raser, dytter, sl¨år og er helt i en annen verden. Vi klarer ikke trenge inn til henne, og ingenting fungerer.

Det er umulig og fjerne både henne og oss fra situasjonen, både fordi det ikke er fysisk mulig når hun er i det humøret, men også fordi vi må passe på at hun ikke skader seg og/eller ødelegger ting. Og snakke med henne er helt bortkastet, for det går ikke inn. Vi har forsøkt og holde henne fast, men det gjør bare at hun blir enda sintere, og det hele varer mye lenger.

Så desverre, nå sitter jeg bare ved siden av henne når hun raser, for og passe på at hun ikke skader seg, mens hun sparker og slår og dytter meg. Ignorerer det bare, da ingenting fungerer alikevel. Føler meg som verdens verste mor, som ikke klarer og gjøre noe med det, og bare må ta i mot slikt fra datteren min på 3,5.

Hun er ikke slik i barnehagen eller hos andre, hvis ikke jeg eller pappaen er der. Men jeg tror det er fordi dette kommer når hun er veldig sliten, og i barnehagen tar hun seg sammen og kjenner ikke hvor sliten hun er, før jeg kommer og henter henne. Først da slapper hun skikkelig av. Men derfor er det også veldig vanskelig og få råd fra barnehage el., for de ser og opplever det ikke.

Vi skal henvises til bup nå, så håper jeg vi får noe hjelp. Ikke så lett og unngå at hun blir sliten heller, nå når hun er så stor at hun ikke vil sove på dagen lenger, men absolutt trenger det. De dagene hun sovner i barnehagen er mye bedre enn de andre.

Til og med på natten våkner hun med slike voldsomme raserianfall, der alt kastes ut av sengen, til og med madrassen...

Uff, ikke mye hjelp i meg nei, men jeg skal følge med her!
 

mammatileijente skrev:

Dollface skrev:
Vi har også prøvd å holde fast, men det gjør bare ting verre.. Han får helt panikk, skriker at han ikke får puste og blir om mulig enda mer krakilsk...

Ville tatt en prat med bhg - det er et godt sted å begynne.. De ser henne jo store deler av dagen, og de har ofte mange gode råd å komme med. I tillegg er det jo en fordel at dere gjør det samme hjemme som der hvis hun også er sånn i bhg.

Ja, kan jo ta en prat med barnehagen.. men de opplever henne ikke sånn.. Jeg har god kontakt med de.. De har sett raseriutbruddene hennes i forbindelse med levering innimellom.. De dagene hun setter seg på bakbena... og ikke vil være der.. De ansatte gjør forskjellig har jeg sett.. Han ene overser henne.. lar henne holde på til hun har roet seg.. lar henne være i fred på et annet rom..

mens pedleder ser med en gang humøret.. og møter henne på gulver.. med snakk.. FØR jenta mi rekker å vise sinnet sitt;o) Det skjedd sist.. og ble sååå takknemlig ovenfor pedleder.. for at hun leser jenta mi så godt!


veldig bra at hun gjør det... her er også ped.leder super... men problemet har også vært at de ikke alle gjør det likt.. men nå har de fått samme instrukser på hvordan de skal takle han, og de er veldig flinke til å stoppe han før det går for langt.. men det er jo ikke alltid de får det til.. I tillegg gir jeg dem alltid beskjed om morgenen hvis vi har hatt en dårlig start på dagen.. for han tar det gjerne med seg i bhg.. da er de enda mer på hugget ifht til sinnet hans og det også fungerer veldig godt.
 

Frk. Tvert I. Mot skrev:
Nei, den som visste det..

Her får hun noen voldsomme raseriutbrudd når hun er trøtt og/eller sliten, og da blir hun sint for alt. Ikke normalt sint, men raser, dytter, sl¨år og er helt i en annen verden. Vi klarer ikke trenge inn til henne, og ingenting fungerer.

Det er umulig og fjerne både henne og oss fra situasjonen, både fordi det ikke er fysisk mulig når hun er i det humøret, men også fordi vi må passe på at hun ikke skader seg og/eller ødelegger ting. Og snakke med henne er helt bortkastet, for det går ikke inn. Vi har forsøkt og holde henne fast, men det gjør bare at hun blir enda sintere, og det hele varer mye lenger.

Så desverre, nå sitter jeg bare ved siden av henne når hun raser, for og passe på at hun ikke skader seg, mens hun sparker og slår og dytter meg. Ignorerer det bare, da ingenting fungerer alikevel. Føler meg som verdens verste mor, som ikke klarer og gjøre noe med det, og bare må ta i mot slikt fra datteren min på 3,5.

Hun er ikke slik i barnehagen eller hos andre, hvis ikke jeg eller pappaen er der. Men jeg tror det er fordi dette kommer når hun er veldig sliten, og i barnehagen tar hun seg sammen og kjenner ikke hvor sliten hun er, før jeg kommer og henter henne. Først da slapper hun skikkelig av. Men derfor er det også veldig vanskelig og få råd fra barnehage el., for de ser og opplever det ikke.

Vi skal henvises til bup nå, så håper jeg vi får noe hjelp. Ikke så lett og unngå at hun blir sliten heller, nå når hun er så stor at hun ikke vil sove på dagen lenger, men absolutt trenger det. De dagene hun sovner i barnehagen er mye bedre enn de andre.

Til og med på natten våkner hun med slike voldsomme raserianfall, der alt kastes ut av sengen, til og med madrassen...

Uff, ikke mye hjelp i meg nei, men jeg skal følge med her!

Skulle tro du snakket om jenta mi Frk. Tvert I. Mot.. kjenner meg så godt igjen! Og føler med deg!

Og ja.. skjer vel oftes når hun er trøtt og sliten.. for det er som regel rett etter barnehagen det skjer.. og har lagt merke til at hun er super trøtt når hun kommer hjem. Klarer så vidt å holde øynene åpne.. og det er ofte på den tiden raseriet dukker opp..

Som i ste.. når jeg satt på "feil" plass.. så hadde jeg akkurat vekket henne.. hun lå og sov i bilen.. og da er hun gretten altså
 

mammatileijente skrev:

Frk. Tvert I. Mot skrev:
Nei, den som visste det..

Her får hun noen voldsomme raseriutbrudd når hun er trøtt og/eller sliten, og da blir hun sint for alt. Ikke normalt sint, men raser, dytter, sl¨år og er helt i en annen verden. Vi klarer ikke trenge inn til henne, og ingenting fungerer.

Det er umulig og fjerne både henne og oss fra situasjonen, både fordi det ikke er fysisk mulig når hun er i det humøret, men også fordi vi må passe på at hun ikke skader seg og/eller ødelegger ting. Og snakke med henne er helt bortkastet, for det går ikke inn. Vi har forsøkt og holde henne fast, men det gjør bare at hun blir enda sintere, og det hele varer mye lenger.

Så desverre, nå sitter jeg bare ved siden av henne når hun raser, for og passe på at hun ikke skader seg, mens hun sparker og slår og dytter meg. Ignorerer det bare, da ingenting fungerer alikevel. Føler meg som verdens verste mor, som ikke klarer og gjøre noe med det, og bare må ta i mot slikt fra datteren min på 3,5.

Hun er ikke slik i barnehagen eller hos andre, hvis ikke jeg eller pappaen er der. Men jeg tror det er fordi dette kommer når hun er veldig sliten, og i barnehagen tar hun seg sammen og kjenner ikke hvor sliten hun er, før jeg kommer og henter henne. Først da slapper hun skikkelig av. Men derfor er det også veldig vanskelig og få råd fra barnehage el., for de ser og opplever det ikke.

Vi skal henvises til bup nå, så håper jeg vi får noe hjelp. Ikke så lett og unngå at hun blir sliten heller, nå når hun er så stor at hun ikke vil sove på dagen lenger, men absolutt trenger det. De dagene hun sovner i barnehagen er mye bedre enn de andre.

Til og med på natten våkner hun med slike voldsomme raserianfall, der alt kastes ut av sengen, til og med madrassen...

Uff, ikke mye hjelp i meg nei, men jeg skal følge med her!

Skulle tro du snakket om jenta mi Frk. Tvert I. Mot.. kjenner meg så godt igjen! Og føler med deg!

Og ja.. skjer vel oftes når hun er trøtt og sliten.. for det er som regel rett etter barnehagen det skjer.. og har lagt merke til at hun er super trøtt når hun kommer hjem. Klarer så vidt å holde øynene åpne.. og det er ofte på den tiden raseriet dukker opp..

Som i ste.. når jeg satt på "feil" plass.. så hadde jeg akkurat vekket henne.. hun lå og sov i bilen.. og da er hun gretten altså
Ja, det er slike filleting som lager utbruddene ofte her også. At jeg tar feil leke når vi skal leke, sitter på feil plass etc. Eller det kan være når hun ikke får til noe på første forsøk, hun ikke får andre ting som hun vil, når hun ikke hører etter når vi ber henne om noe ++ Ja, i mange forskjellige situasjoner egentlig. :p Og noen ganger helt uten synlig grunn, slik som om natten.

Det er ufattelig slitsomt! Og ja, barnehagen er mye av grunnen her også! Rett før sommerferien hadde hun en periode hun sov hver dag i barnehagen, og i denne perioden hadde vi ingen slike utbrudd. Og i sommerferien var alt også bare fryd og gammen. Leggeproblemene løste seg, vi kunne forklare henne ting når noe ikke gikk som hun ville, og hun godtok det med en gang, ja, livet var en dans på roser! Hehe :D

Så begynte hun på stor avdeling, hvor hun er den eneste som sover, og det vil hun som regel ikke. Da er helvete i gang. Leggeproblemene og raseriutbruddene er tilbake. Hun er trøtt og sliten og grinete hver eneste dag. Selv om hun har korte dager i barnehagen. Det tar virkelig på både liten og stor.

Tolmodigheten min klarte det helt fint når det pågikk sist, men nå som jeg har fått smaken på det enkle liv i sommer, så har jeg ikke samme tolmodigheten lenger. Jeg makter bare ikke og begynne på'n igjen!

Uff, her maser jeg mye om vårt, men det er litt deilig og snakke med andre som sliter med det samme! :p

 
Ja, egentlig litt "godt" å høre at vi ikke er alene om problemet Slitsomt når det pågår.. men håper det avtar snart
 
Her er Tara helt lik..ho hyler/brøler for absolutt ingen ting, snakker man til ho rolig for å forklare hvorfor vi sier nei og at ho kan være sint men ikke skrike så holder ho seg for ørene og hyler: Hører ikke!!



Ho får raserianfall ut av en annen verden når ho er trøtt/sliten, da kan man snakke rolig, holde fast, la ho ligge alene osv uten noe resultat, da gir ho seg ikke før stemmen er borte og ho er totalt utslitt.

Mer frustrerende unge kan man lete lenge etter, var alene med alle 3 en uke og gud vet hvor mange ganger jeg satt og gråt og ville gi bort min egen unge pga alt dette, helt forferdelig følelse

Jeg setter ho bestemt inn på rommet sitt, først når ho slutter å hyle og sier pent unskyld får ho komme ut. Det hjelper jo der og da for ho roer seg til slutt, men det kan ta lang tid og ho skriker ikke noe mindre resten av dagen..endrer det seg ikke snart må jeg få hjelp et sted ja. Det sliter på psyken til både meg og mannen for ho kan dra humøret til bunn og litt til altså!!
 
Ja, det er noe med det.. man klarer å roe ned.. men raseriutbruddet kommer jo senere alikevel.. enten samme dag.. eller dagen etter. i alle fall her i hus.. Og skulle så gjerne ha hatt slutt på dette.. aner ikke mine arme råd
 
Grunnen kan være at hun får kanskje ikke nok oppmerksomhet, eller at hun ikke har klare grenser osv...

Det og være streng og fortelle henne at slik oppførsel er ikke akseptabel. Vist hun fortsettet må hun på time out. Visst hun ikke sitter det dobbler du bare tiden hun må sitte.
Viktig at du holder ut. Kan bli veldig tøft, men hold ut. Da blir til slutt barnet trygg, og hun vil forstå hvor grensene går i huset.
 

himmelskatt10 skrev:
Grunnen kan være at hun får kanskje ikke nok oppmerksomhet, eller at hun ikke har klare grenser osv...

Det og være streng og fortelle henne at slik oppførsel er ikke akseptabel. Vist hun fortsettet må hun på time out. Visst hun ikke sitter det dobbler du bare tiden hun må sitte.
Viktig at du holder ut. Kan bli veldig tøft, men hold ut. Da blir til slutt barnet trygg, og hun vil forstå hvor grensene går i huset.
Og det er en av de mest frustrerende tingene med og ha barn med slike raserianfall, at folk man møter på sin veg regner med at barnet ikke har grenser, ikke blir oppdratt, og at barnet ikke får noe oppmerksomhet hjemme eller bare får negativ oppmerksomhet...

Jeg har fått ekstremt mye blikk av naboer på vei hjem fra barnehagen oppigjennom ja.. Og jeg er glad jeg ikke vet hva de tenker! For her har hun grenser, hun blir snakket til, og det fungerer veldig fint når hun ikke er så sliten at hun får disse raserianfallene. Og oppmerksomhet skorter det heller ikke. Hun har nok mer tid med mamma/pappa enn mage andre barn, som ikke oppfører seg slik..

Selvfølgelig, jeg kan bare snakke for meg, og kanskje jeg tar svaret for personlig, men det er så frustrerende at mange automatisk tenker slike ting når slike problemer dukker opp..

 
Jeg skrev "kanskje"
Selvfølgelig har er ikke alle barn like. Noen har større temperamang en andre. Jeg sier over hode ikke at det er foreldrene sin feil hele tiden, men ganske ofte er det det.
Kan også komme at at foreldrene kanskje er litt temperamentfulle selv. Har jeg også sett tilfeller av. Men sier ikke at det må være en av grunnene...
Frk. Tvert I. Mot skrev:

himmelskatt10 skrev:
Grunnen kan være at hun får kanskje ikke nok oppmerksomhet, eller at hun ikke har klare grenser osv...

Det og være streng og fortelle henne at slik oppførsel er ikke akseptabel. Vist hun fortsettet må hun på time out. Visst hun ikke sitter det dobbler du bare tiden hun må sitte.
Viktig at du holder ut. Kan bli veldig tøft, men hold ut. Da blir til slutt barnet trygg, og hun vil forstå hvor grensene går i huset.
Og det er en av de mest frustrerende tingene med og ha barn med slike raserianfall, at folk man møter på sin veg regner med at barnet ikke har grenser, ikke blir oppdratt, og at barnet ikke får noe oppmerksomhet hjemme eller bare får negativ oppmerksomhet...

Jeg har fått ekstremt mye blikk av naboer på vei hjem fra barnehagen oppigjennom ja.. Og jeg er glad jeg ikke vet hva de tenker! For her har hun grenser, hun blir snakket til, og det fungerer veldig fint når hun ikke er så sliten at hun får disse raserianfallene. Og oppmerksomhet skorter det heller ikke. Hun har nok mer tid med mamma/pappa enn mage andre barn, som ikke oppfører seg slik..

Selvfølgelig, jeg kan bare snakke for meg, og kanskje jeg tar svaret for personlig, men det er så frustrerende at mange automatisk tenker slike ting når slike problemer dukker opp..


 

mammatileijente skrev:

Skulle tro du snakket om jenta mi Frk. Tvert I. Mot.. kjenner meg så godt igjen! Og føler med deg!

Og ja.. skjer vel oftes når hun er trøtt og sliten.. for det er som regel rett etter barnehagen det skjer.. og har lagt merke til at hun er super trøtt når hun kommer hjem. Klarer så vidt å holde øynene åpne.. og det er ofte på den tiden raseriet dukker opp..
Som i ste.. når jeg satt på "feil" plass.. så hadde jeg akkurat vekket henne.. hun lå og sov i bilen.. og da er hun gretten altså

Her har du vel forklaringen på hennes utbrudd, - at hun er trøtt og sliten, i kombinasjon med alderen (vet ikke hvor gammel hun er, men alle barnehagebarn er innenfor "den" alderen. Forsøk å si til henne at du vet hun er sliten. Da viser du henne at du ser henne, forstår henne. Kanskje tilby henne litt bæring og kos, eller at hun kan legge seg på sofaen og slappe av litt. Jeg opplever i hvertfall det jeg mener er en slags lettelse når jeg viser sønnen min at jeg forstår han er slik fordi han er trøtt og sliten, ikke fordi han bare trasser.

Når det allerede har skjært seg, så får hun bare holde på til hun har blåst ut, mens du/dere skjermer henne fra å skade seg selv og andre, samt gjenstander. Det at du ikke kan sitte på gulvet osv er bare tull, og jeg hadde ikke flyttet meg. Det er bare et uttrykk for frustrasjonen hun da er inne i, hvor alt da blir galt. Hvis du f.eks har gjester, kan du ta henne med inn på et annet rom til hun har roet seg. Ignorer det meste, bare vis med handling hva som skjer, så roer hun seg nok til slutt. Kanskje hun ønsker trøst når hun har roet seg, og jeg tenker det er greit å gi.

Legge henne tidligere? Roe ned om kvelden? Lever dere hektisk?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp