For det er mange bekymringer og tanker når en har barn med ekstra behov. Min datter er 5 år. Hun henger etter med fin og grovmotorikk. Hun har konsentrasjonsproblem. Mr viser en liten skade i hjernen. Hun har |12 timer med spesial pedagog. Det vil si at ei i barnehagen har 8 av de timene med jenta mi. Som mamma har jeg mange bekymringe rundt henne. Hvordan vil det gå med henne, vil hun lære slik som andre, vil hun henge mye etter på skolen. Det er så mange tanker. Hun vil få hjelp på skolen også. Men det er en helt annen arena. Vil hun få venner, vil hun ta del i sosiale leker. Vi vet ikke så mye om hva skaden påvirker. Det vi vet er at den påvirker motorikken og at læring tar lengre tid. Hun blir også svært sliten i barnehagen og ofte ender det med raseriutbrudd når jeg henter henne. barnehagen prøver å gi henne tid til hvile, men det blir tydligvis ikke nok. Hun er ei positiv jente som gjerne vil lære. Hun er glad i bassengbading og liker skigåing. Hun trenger mye motivasjon på å gjøre enkelte ting og til å gjøre ferdig ting.
hvordan takler dere bekymringene?
- Trådstarter tre gull
- Opprettet
Det som har hjelpt meg er å slutte å samanlikne med jevnaldrande.
Eg måler ikkje f.eks. skuleprestasjonane til guten vår (skal i gang med utredning, mulig autismespekter, heng etter finmotorisk pga. dårleg syn) ut ifrå korleis andre førsteklassingar eg kjenner klarar seg. Eg måler uf ifrå korleis han sjølv har gjort det tidlegare. Ser utvikling i forhold til seg sjølv. Det same med søstera som er motorisk forsinka (plattfot, hypermobilitet, smerter). Eg bryr meg ikkje om at ho som fireåring ligg på grovmotorisk nivå med ein som er minst eitt år yngre, eg ser berre det at ho har kome lengre no, enn nokon gong før.
Ellers er det viktig for meg å gjere noko aktivt. Eg har tatt utallige telefonar, tilbrakt mykje tid med å lese om det eine og det andre, undersøke og pushe på helsevesenet. Då føler eg at eg bidrar.
Eg bekymrar meg likevel for begge ungane (spesielt når eg ser utfordringane guten vår har sosialt), men alle foreldre bekymrar seg jo for ungane, eg trur det er ein del av arbeidsbeskrivelsen til alle foreldre... I periodar bekymrar eg meg nok meir enn "normalen", men det er berre periodar. Etter ein nedoverperiode kjem alltid ein oppoverperiode.
Og sjølv små framskritt er viktige, og kan føre til mykje glede. Eg var f.eks. nesten ekstatisk i går fordi guttungen faktisk klarte å gå i eit bursdagsbesøk! Det er første besøket til nokon han har blitt kjent med på skulen (tredje invitasjonen han har fått). Og i dag klarte eg å levere han på skulen utan å måtte bruke tvang og utan at han grein då eg gjekk. Gode periodar er gull verd! Og eg blir så glad og letta når jenta klarar å handle saman med oss på matbutikken uten at ho begynner å grine pga. smerter i beina. Det er så fantastisk å oppleve slike framskritt!
Fokuser på det jenta di får til samtidig som dåke jobbar med utfordringane, er mitt generelle råd.
Eg måler ikkje f.eks. skuleprestasjonane til guten vår (skal i gang med utredning, mulig autismespekter, heng etter finmotorisk pga. dårleg syn) ut ifrå korleis andre førsteklassingar eg kjenner klarar seg. Eg måler uf ifrå korleis han sjølv har gjort det tidlegare. Ser utvikling i forhold til seg sjølv. Det same med søstera som er motorisk forsinka (plattfot, hypermobilitet, smerter). Eg bryr meg ikkje om at ho som fireåring ligg på grovmotorisk nivå med ein som er minst eitt år yngre, eg ser berre det at ho har kome lengre no, enn nokon gong før.
Ellers er det viktig for meg å gjere noko aktivt. Eg har tatt utallige telefonar, tilbrakt mykje tid med å lese om det eine og det andre, undersøke og pushe på helsevesenet. Då føler eg at eg bidrar.
Eg bekymrar meg likevel for begge ungane (spesielt når eg ser utfordringane guten vår har sosialt), men alle foreldre bekymrar seg jo for ungane, eg trur det er ein del av arbeidsbeskrivelsen til alle foreldre... I periodar bekymrar eg meg nok meir enn "normalen", men det er berre periodar. Etter ein nedoverperiode kjem alltid ein oppoverperiode.
Og sjølv små framskritt er viktige, og kan føre til mykje glede. Eg var f.eks. nesten ekstatisk i går fordi guttungen faktisk klarte å gå i eit bursdagsbesøk! Det er første besøket til nokon han har blitt kjent med på skulen (tredje invitasjonen han har fått). Og i dag klarte eg å levere han på skulen utan å måtte bruke tvang og utan at han grein då eg gjekk. Gode periodar er gull verd! Og eg blir så glad og letta når jenta klarar å handle saman med oss på matbutikken uten at ho begynner å grine pga. smerter i beina. Det er så fantastisk å oppleve slike framskritt!
Fokuser på det jenta di får til samtidig som dåke jobbar med utfordringane, er mitt generelle råd.
Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste hvordan årene ville bli
da livet plutslig svingte av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglestien langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i dypet.
Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på sidene i noen år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en vet jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den stien vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.
Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med stien vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne blader,
men dufter ekstra sterkt på fine dager.
La gå at det kan komme vonde tider
da stien vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.
bondekone
Forumet er livet
fått tenkt litt :)
En ting vi prøver å ikke gjøre er å samenligne med ham med andre som er i samme alder. Har ei vennine som har en sønn(steadopter) som henger en del etter med språket etter den tiden barne bode hos sin biologiskemor. Selv om min sønn ike har opplevd det som gutten der har opplevd så er de veldig like å språket som gjør at de har det utrolig bra sammen når vi besøker hverandre. Guttene er like gamle.Og ser på gutten her at det at han ser at andre slitter med det samme som ham gjør at han klarer å heve seg til en vis grad.
Samtidig så ser jeg på alt det gutten kan som ikke andre i hans alder kan. Gutten er er flink med det å se forskjell på de forskjellige traktortypene, elsker dyr, elsker å være ute å drive fysisk som å måkke snø,grave eller annet han kan hjelpe meg med. Og det med å vite hva slagsdyr som har ebveget seg der vi går i naturen.
Dette er ting mange i hans alder ikke kan og derfor prøver vi som foreldre å bytte opp under den innteresen
Jeg sier til meg selv at en kan hvis en ønsker og derfor så hvis en vil så kan en nå de målene en vil hvis en bare får den rette hjelpen og støtten
En ting vi prøver å ikke gjøre er å samenligne med ham med andre som er i samme alder. Har ei vennine som har en sønn(steadopter) som henger en del etter med språket etter den tiden barne bode hos sin biologiskemor. Selv om min sønn ike har opplevd det som gutten der har opplevd så er de veldig like å språket som gjør at de har det utrolig bra sammen når vi besøker hverandre. Guttene er like gamle.Og ser på gutten her at det at han ser at andre slitter med det samme som ham gjør at han klarer å heve seg til en vis grad.
Samtidig så ser jeg på alt det gutten kan som ikke andre i hans alder kan. Gutten er er flink med det å se forskjell på de forskjellige traktortypene, elsker dyr, elsker å være ute å drive fysisk som å måkke snø,grave eller annet han kan hjelpe meg med. Og det med å vite hva slagsdyr som har ebveget seg der vi går i naturen.
Dette er ting mange i hans alder ikke kan og derfor prøver vi som foreldre å bytte opp under den innteresen
Jeg sier til meg selv at en kan hvis en ønsker og derfor så hvis en vil så kan en nå de målene en vil hvis en bare får den rette hjelpen og støtten
Det diktet er nydelig!! Får tårer i øynene hver gang jeg leser det.
Hmm hvordan jeg takler bekymringene??
Vel jeg må prøve å sette pris på hverdagen sammen med Mina. Hun er for det meste blid og veldig lærevillig, men så klart jeg tenker på fremtiden. Vil hun kunne klare å fullføre skolen, bo for seg selv ol.. Men samtidig så må jeg prøve å skyve de tankene frem i tid, for ellers blir jeg gal av å tenke på det.
Hmm hvordan jeg takler bekymringene??
Vel jeg må prøve å sette pris på hverdagen sammen med Mina. Hun er for det meste blid og veldig lærevillig, men så klart jeg tenker på fremtiden. Vil hun kunne klare å fullføre skolen, bo for seg selv ol.. Men samtidig så må jeg prøve å skyve de tankene frem i tid, for ellers blir jeg gal av å tenke på det.
ja Oslojente, det er de tankene som kommer noen ganger og det er det jeg mener med bekymringer. Min jente er perfekt som hun er. Hun er veldig lærevillig og har utviklet seg mye siden i fjord vår. Hun liker å perle, tegne,male, modoleire, skrive litt bokstaver, hun er flink å kle av og på. Hun liker seg ute. Er flink i svømmehallen og elsker å gå på ski tross en del fall. Hun har masse ståpåvilje og er veldig sta!! Hun snakker godt, men er beskjeden. Hun har fin rolleleik med sine venner i bhg. Så det er mye positivt :) Men innimellom er det bekymringer for det hun ikke kan :)
Ja enig i mye av det du sier. Bekymringene kommer i perioder. Å etter tunge perioder blir det mye bedre. Jeg fokusere mye på det hun kan. Hun får masse skryt!!
Hun liker veldig godt å vise meg når hun har lært seg noe nytt. Da er hun kjempestolt. Gleden er så utrolig stor når ting går framover.
Hun liker veldig godt å vise meg når hun har lært seg noe nytt. Da er hun kjempestolt. Gleden er så utrolig stor når ting går framover.