Hvordan takler dere å møte gravide?

[håperpåettmirakel]

Du møter dem jo overalt, de gravide som smiler og livet er så bra, eller de gravide som i tillegg må si at det var jo ikke planlagt, nei det her passet litt dårlig osv... Jeg går alltid rett i kjelleren, skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det, vil helst ikke isolere meg, men det er ofte det jeg gjør. Prøver å unngå venninner som kanskje skal ha flere barn og folk jeg ikke kjenner, men du møter dem jo overalt. I dag var jeg på kurs og kom på gruppe med ei som sier. Ja jeg har to barn da, på 10 og 14 også har jeg en i magen, det var ikke meningen altså, passer jo litt dårlig nå, bla bla bla... Også ramlet jeg av.. Da forsvant jeg i min verden og begynte og tenke på hvor urettferdig det er at slike får barn, mens vi som virkelig vil ha ikke får.. Verden er urettferdig!!!

 

[Starbucks]

Du møter dem jo overalt, de gravide som smiler og livet er så bra, eller de gravide som i tillegg må si at det var jo ikke planlagt, nei det her passet litt dårlig osv... Jeg går alltid rett i kjelleren, skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det, vil helst ikke isolere meg, men det er ofte det jeg gjør. Prøver å unngå venninner som kanskje skal ha flere barn og folk jeg ikke kjenner, men du møter dem jo overalt. I dag var jeg på kurs og kom på gruppe med ei som sier. Ja jeg har to barn da, på 10 og 14 også har jeg en i magen, det var ikke meningen altså, passer jo litt dårlig nå, bla bla bla... Også ramlet jeg av.. Da forsvant jeg i min verden og begynte og tenke på hvor urettferdig det er at slike får barn, mens vi som virkelig vil ha ikke får.. Verden er urettferdig!!!

Jeg kjenner igjen følelsen og har slitt med dette selv, da 4 damer på avdelingen er gravide. Én fødte i natt, en går ut i permisjon nå og de 2 siste iløpet av juni/juli. Det har vært kjempetungt. Heldigvis har vi en fantastisk bedriftshelsetjeneste der jeg kontaktet en psykolog. Det har hjulpet masse fordi jeg har klart å snu tankegangen litt. Men ja...det er klart det er sårt. Men er ikke like "misunnelig" eller "bitter" lenger...

 

[Hemmeligfrøken]

For meg har det vært en lang vei å gå for å takle slike situasjoner. Jeg måtte jobbe med meg selv og slå meg til ro med at vi kanskje ikke klarte å få en lillebror/lillesøster.. Den satt langt inne, men da jeg kom dit så takler jeg omverdenen godt!
Men nå har jo vi en perfekt gutt fra før - så tror nok det er mye mye verre å komme dit uten ett barn fra før. Det kan jeg ikke sette meg inn i...

Jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi vi får plass i ivf kø selv om mange ikke har ett barn en gang... Var nok derfor vi utsatte ivf såpass lenge også..

 

[RedBushTea]

Jeg kjenner godt følelsene dine. Jeg slitt mye med den mye og for en periode isolert meg selv virkelig. Men det som hjulpet meg var å fokusere på hva jeg har i mitt liv, en fantastisk mann og en utrolig god jobb. Når jeg sammenligner livet mitt med mine venner, hvis jeg ikke ser på at de har barn, liker jeg livet mitt mye bedre enn dem.

 

[Hvitveisen]

Trist at du har det sånn!

Jeg har taklet det dårlig til nå, har begynt å gråte nesten hver gang. Og det er skikkelig babyboom både i vennegjengen, familien , på jobb (barnehage) og i gata her. Syns det er kjempetrist at jeg reagerer sånn, men har klart å holde masken til jeg har kommer hjem ihvertfall.

Jeg har gruet meg til å møte noen som er flinke til å snakke mye om baby og utstyr og sånn. Samtidig så skammer jeg meg over at jeg ikke klarer å glede meg på andres vegne, ihvertfall ikke 100 %.

Jeg har lovt meg selv å verdsette hver dag som gravid hvis den tid kommer!

 

[Starbucks]

Tror dette er veldig vanlig. Jeg sa til psykologen at jeg først blir misunnelig og deretter skammer jeg meg over å tenke sånn. Men så minner hun meg om at ikke alt er som det synes utenfra. Vi må ikke gå i eventyr fella der vi tror alt er rosenrødt. Det kan være noen som får et barn som ikke er friskt, eller som ikke vil ha barn, men ikke tør å si det fordi det er tabu. Så må man ikke glemme de tingene man selv er eller har som kanskje de misunner deg for. Man må prøve å finne ut av HVA man føler i det man ser de gravide. Man kan ikke isolere seg, for det vil alltid være noen som er det. Man må finne ut hva man skal gjøre for å håndtere det.

 

[Lykkeliten_86]

Jeg synes det er fryktelig vanskelig med de gravide. For meg oppleves dette som kjærlighetssorg, og da er det fryktelig vondt med påminnelser om grunnen til at mitt hjerte er knust.

Jeg forsøker så godt jeg kan å være sosial til tross for andre gravide, de er både på jobb, i nærmeste familie, blant venner og ja, overalt egentlig nå. Utfordringen er at samtalen fort dreier seg om graviditeten, utstyr, babyer osv. og da blir det igjen veldig vanskelig, for jeg som ikke har erfaring er på en måte uansett ikke deltaker i samtalen. Og å være tilskuer til gravidsamtaler mellom gravide/småbarnsmødre - det er utrolig tungt.

Jeg er veldig klar over at vi er heldige på mange andre områder, men det hjelper fint lite når barneønsket er så stort.

Jeg forsøker å jobbe med tanken om at vi kanskje ikke får barn, at vi kanskje får barn først om mange år - ja, en del sånne worst case scenarioer, og det har hjulpet meg litt med å tenke at jeg kan ikke leve et liv hvor jeg unngår alle gravide alltid. Tja. Det funker likevel bare sånn delvis. Jeg er ikke helt i mål på å tåle gravide.

 

[Pink]

Ble sånn før, trist og deppa og klarte ikke glede meg på deres vegne.. Etter maaange år som prøver har det sluppet taket litt, jeg er ikke like besatt av tanken på baby lenger og koser meg med venninners bebiser uten å føle sårhet.

 

[håperpåettmirakel]

Håper jeg klarer å glede meg mer på dems vegne ja. Det verste er Bestevenninna mi, hun begynte å prøve ett halvt år etter meg, ble gravid og har en nydelig datter på ett og ett halvt år, men nå er jeg så redd for at hun skal være gravid igjen snart at jeg prøver å ikke snakke med henne fordi jeg er redd for at hun skal si det ;(