Jeg syntes det er ekstremt vanskelig å takle det at andre begynner å grine på vege av meg, foran meg, eller på telefonen.
hva gjør dere? Jeg har ikke mye å gå på før jeg havner langt nede. Og jeg ønsker å se folk litt igjen. Kjenner jeg ikke takler at jeg må ta stilling til andre sine følelser ovenfor min sorg.
Har du spurt sykehuset om å få LUB sine tilgjengelige brosjyrer eller har de gitt dem til deg allerede? Ikke at en brosjyre fikser alt altså, men det finnes en egen til besteforeldre, venner og annen familie også finnes det en til foreldre. Alle sykehus skal ha dem liggende. Den for besteforeldre med mer kan være god å ha for dine nærmeste. De sørger også over deres barn, men det er klart at du ikke kan og skal være den som trøster. De ønsker nok bare å dele sin sorg med deg, men jeg ser jo at akkurat nå er det rett og slett for mye for deg. Og det vet de kanskje ikke, men kan hende de finner litt trøst i å vite at sorgen har et rom for dem også, uten at det bare er når de snakker med deg/dere, om det var mulig å forstå.
Brosjyren ligger også her på denne nettsiden. Vet at ene besteforelderen her synes denne var veldig god å ha i papirform, og kunne finne plass til den sorgen hun hadde også når hun var alene eller snakket med andre enn oss.
Om folk spør deg hvordan det går, så kan du selv velge hvor mye du vil snakke om sorgen, men er nok naturlig at de viser sine følelser for deg hvertfall første møtet dere treffes etter babyen døde. Jeg opplevde at fjerne venner som jeg møtte første gang kanskje 6-8 mnd etter dødsfallet kunne gråte til meg da selv så lenge etterpå, for de hadde jo ikke møtt meg etter tapet og viste sine følelser for det jeg hadde opplevd.
Oftest har jeg syntes at dette har vært fint og godt å se, at ikke bare jeg sørger over babyen min, men at hun betydde noe for andre og at det var mange som var glad i henne. Likevel kommer man jo da også i kontakt med sin egen sorg og det er spesielt tungt de første månedene. Men det vil jo variere fra person til person og hvor man er i prosessen, og særlig når der er så ferskt som for deg. Sorgen er ofte så rå og brutal så kort tid etterpå.
Rent konkret kan du tenke over hvem det skulle hjelpe deg å treffe nå, og om det er noen som står deg veldig nær går det an å si ifra etter man har grått sammen i noen minutter at du gjerne vil prøve å tenke på noe annet en stund. Be dem fortelle noe hverdagslig eller trivielt fra den siste tiden.
Dine nærmeste vil garantert ikke noe annet enn å hjelpe deg, men man må gjerne fortelle hvordan man kan få hjelp. Det må være noe plass til deres sorg, men samtidig også den plassen du trenger til å snakke om din sorg eller snakke om noe helt annet. Man kan fint både le og snakke om andre ting selv om livet er helt for jævlig, det betyr ikke at sorgen er borte og at alt er bra, men det er godt når man kan få et lite pusterom fra det som ellers er altoverskyggende døgnet rundt. Det er kanskje dette du ønsker deg om jeg forstår deg riktig?
Min egen erfaring er at første gang man møtes etter tapet er tøft, både for deg og for den du møter eller snakker med og kanskje er det tøft andre gang også, men man kan finne andre ting å snakke om, så hvis du trenger det ville jeg sagt noe sånn som "jeg har det så veldig vondt nå at jeg trenger en liten pause fra å snakke om babyen, og snakke om noe helt annet"
Men det er jo likevel fint at lille barnet deres er i tankene til dem rundt deg og at de ønsker å snakke om ham.
Håper du finner en måte å få fortalt dine nærmeste om det på
Klem
https://www.lub.no/sorg/besteforeldre-familie-og-venner#besteforeldres-sorg-og-støtte
