Jeg sliter med at samboeren trekker seg mer og mer unna meg, særlig nå som jeg har fått diagnoser. Jeg har prøvd å snakke med han om det, bedt han om å lese litt på nett om lidelsene og gjerne snakke litt med meg om hva han tenker og føler om dette. Noe har vi fått snakket om, men føler at han har vanskelig for å forstå hvordan jeg har det, selv om han vil. Det er også slitsomt for han å ikke vite hvor han har meg når jeg kan snu på sekundet. Kan glede meg stort over noe i flere dager også ¨pluttselig braste ut i gråt og får angstanfall, uten at han har enset at jeg har blitt engstelig og urolig først. Skjønner at dette er meget frustrerende for han.
Har sagt til han at han kan få være med på en samtale med meg og psykologen og at det finnes grupper for pårørende, men virker som om han ikke helt ser poenget, eller vegrer seg for å være med på dette. Akkurat som om han ikke vil innse at jeg faktisk er alvorlig syk, at dette er noe som lett vil gå over av seg selv med medisiner, terapi og at jeg skjerper meg. Eller at det blir bedre vist han ikke dikkedutter med meg.
Jeg har fått diagnosene unnvikende personlighetsforstyrrelser, med moderat depresjon, generell angst, panikk angst og på testen på borderline hadde jeg 4 av 9 punkt, hvor 5 punkt gir diagnosen.
Dette tærer så klart på samlivet. Men jeg elsker han utrolig mye og jeg ser ikke for meg at jeg skal kunne klare å leve med en annen mann. Bare for at han har holdt ut så lenge og mye som han har gjort skulle han fått gull og hedersmedalje for. Men av og til kan jeg ikke la vær og tenke at jeg kanskje kunne lettere blitt frisk uten han, siden han har så liten tro på meg, og jeg føler han hele tiden ser på meg som håpløs og at jeg ikke er i stand til å klare noe eller prøve noe nytt. Han er stikkmotsatt av meg når det kommer til mestringfølelse og selvtillit.
Så hva lidere dere av, og hvordan takkler deres nærmeste dette. Noen råd og tips og gi meg evt samboeren min?
Har sagt til han at han kan få være med på en samtale med meg og psykologen og at det finnes grupper for pårørende, men virker som om han ikke helt ser poenget, eller vegrer seg for å være med på dette. Akkurat som om han ikke vil innse at jeg faktisk er alvorlig syk, at dette er noe som lett vil gå over av seg selv med medisiner, terapi og at jeg skjerper meg. Eller at det blir bedre vist han ikke dikkedutter med meg.
Jeg har fått diagnosene unnvikende personlighetsforstyrrelser, med moderat depresjon, generell angst, panikk angst og på testen på borderline hadde jeg 4 av 9 punkt, hvor 5 punkt gir diagnosen.
Dette tærer så klart på samlivet. Men jeg elsker han utrolig mye og jeg ser ikke for meg at jeg skal kunne klare å leve med en annen mann. Bare for at han har holdt ut så lenge og mye som han har gjort skulle han fått gull og hedersmedalje for. Men av og til kan jeg ikke la vær og tenke at jeg kanskje kunne lettere blitt frisk uten han, siden han har så liten tro på meg, og jeg føler han hele tiden ser på meg som håpløs og at jeg ikke er i stand til å klare noe eller prøve noe nytt. Han er stikkmotsatt av meg når det kommer til mestringfølelse og selvtillit.
Så hva lidere dere av, og hvordan takkler deres nærmeste dette. Noen råd og tips og gi meg evt samboeren min?