Hvordan takkler dine nærmeste din lidelse?

Mesaana

Forumet er livet
Jeg sliter med at samboeren trekker seg mer og mer unna meg, særlig nå som jeg har fått diagnoser. Jeg har prøvd å snakke med han om det, bedt han om å lese litt på nett om lidelsene og gjerne snakke litt med meg om hva han tenker og føler om dette. Noe har vi fått snakket om, men føler at han har vanskelig for å forstå hvordan jeg har det, selv om han vil. Det er også slitsomt for han å ikke vite hvor han har meg når jeg kan snu på sekundet. Kan glede meg stort over noe i flere dager også ¨pluttselig braste ut i gråt og får angstanfall, uten at han har enset at jeg har blitt engstelig og urolig først. Skjønner at dette er meget frustrerende for han.

Har sagt til han at han kan få være med på en samtale med meg og psykologen og at det finnes grupper for pårørende, men virker som om han ikke helt ser poenget, eller vegrer seg for å være med på dette. Akkurat som om han ikke vil innse at jeg faktisk er alvorlig syk, at dette er noe som lett vil gå over av seg selv med medisiner, terapi og at jeg skjerper meg. Eller at det blir bedre vist han ikke dikkedutter med meg.

Jeg har fått diagnosene unnvikende personlighetsforstyrrelser, med moderat depresjon, generell angst, panikk angst og på testen på borderline hadde jeg 4 av 9 punkt, hvor 5 punkt gir diagnosen.

Dette tærer så klart på samlivet. Men jeg elsker han utrolig mye og jeg ser ikke for meg at jeg skal kunne klare å leve med en annen mann. Bare for at han har holdt ut så lenge og mye som han har gjort skulle han fått gull og hedersmedalje for. Men av og til kan jeg ikke la vær og tenke at jeg kanskje kunne lettere blitt frisk uten han, siden han har så liten tro på meg, og jeg føler han hele tiden ser på meg som håpløs og at jeg ikke er i stand til å klare noe eller prøve noe nytt. Han er stikkmotsatt av meg når det kommer til mestringfølelse og selvtillit.

Så hva lidere dere av, og hvordan takkler deres nærmeste dette. Noen råd og tips og gi meg evt samboeren min?
 
Hei!![;)]
Trist å høre at du ikke får den støtten du føler du trenger, av din kjære!

Jeg sliter veldig med angst, sosial angst. Har også veldig lav selvtillitt og selvfølelse.. Er gravid nå for første gang (23 uker på vei) og har også slitt en del med disse kjære hormonene! Noe som gjør at jeg veldig ofte føler meg ganske langt nede hvor jeg blir trist uten grunn og bare føler for å gjemme meg i senga og bare gråte ut all frustrasjon! Humørsvingningene er også på plass, skal ikke mye til før jeg endrer humør!!

Samboeren min er veldig støttende angående dette og prøver så godt han kan å hjelpe meg ved å få meg til å snakke ut om alt dette! Han har også vært med meg til både legen og psykologen, veldig godt å ha han ved min side da!
Men jeg legger jo merke til at det er frustrende for han å se at jeg har det slik og at han ikke får gjort noe for å gjøre det godt igjen!

Er veldig redd for at han brått skal finne ut av at det her blir for mye for han.. Det er jo ikke lett å leve sammen med en som er psykisk syk, som er gravid attpåtil med alle disse hormonene og humørsvingningene! Så er ganske redd for at problemene mine skal gå ut over samlivet vårt!

huff, ble veldig mye om meg dette her! (Men litt godt å få ut litt også)

Har du snakket med han om disse bekymringene dine da? Virkelig satt dere ned og pratet ut om alt dette? Hvor viktig det er for DEG å ha han ved din side, at han støtter deg og er der når du skulle trenge en skulder å gråte på eller bare å snakke.. Kan jo forstå at det er vanskelig for han å skulle forholde seg til, ikke helt vite hva man skal si eller gjøre for at kjæresten skal ha det bra..

Kanskje du skal fortelle han at for at du skal få det bedre og ha litt bedre dager så er det viktig å ha en som støtter deg og som hele tiden er ved din side... at DU vil få det litt bedre å ha han med til psykologen eller legen..
Kanskje han er redd for å si eller gjøre noe galt å ikke være til nok hjelp hvis han prøver.. Er ikke alltid det skal så mye mer til enn en god klem for å få opp humøret litt der og da.. Ikke så lett for disse mannfolka å vite hva de skal gjøre godt!!

Vil gjerne komme med råd og tips, men vanskelig dette her!! [&:]
Håper at jeg har vært til LITT nytte iallfall da.. hehe...
 
Ja, dette er ikke lett for noen, og kjenner meg igjen i din frykt for at han skal finne ut at det blir for mye. En føler liksom at en ikke kan tillate seg å være syk, så da holder en mye igjen og det ender opp med at det brister i større annfall som egentlig er vanskeligere å håndtere.

Ofte jeg tenker at bare jeg kunne fått en klem så hadde det hjulpet på, men han har trukket seg unne både fysisk og psykisk, og jeg føler det hadde blitt unaturlig vist jeg skulle sagt hva jeg trengte og han ga meg det fordi jeg ba om det, ikke fordi han ville det. Han er liksom ikke omsorgstypen. Han kan fint trøste og gi en klem til småen når han er lei seg eller slått seg. Men han har i mange år gått med den mening at psykiske sykdommer er det bare å ta seg sammen, nå som hans teori har blitt snudd på hodet blir han usikker virker det som. Han som er så sikker på seg selv ellers i de fleste situasjoner er jo ikke akkurat vant til å føle den usikkerheten.

Samtidig er jeg redd for å åpne meg opp og virkelig vise hvordan jeg har det, i frykt for at han skal trekke seg enda mer unna. Og så vil jeg belaste han minst mulig. Det er jo jeg som må jobbe med meg selv for å bli frisk, så føler det blir feil å for vente at han skal hjelpe. Ser jo at det virker helt høl i hode, man hjelper jo sin kjære på godt og vondt uansett, og det er vanskelig for han å hjelpe når jeg ikke er helt ærlig på hvordan jeg har det og hva jeg trenger. Nei huff, vanskelig dette. Skal i hvertfall ta han med til psykologen min og tipse han om den foreningen for pårørende. Har bestilt et hefte fra de, så får det bli opp til han om han tar kontakt.

Ofte så ser en egentlig selv hva en bør gjøre, men frykten er ofte større enn fornuften.[&o]
 
Uff kjipt at du har det sånn[&:]

JEg har fått full forståelse på alle hold både av smaboer,fam og venner.Tror ikke jeg hadde komt
meg opp igjen hadde det ikke vært for den støtten jeg har fått fra de.
 
Back
Topp