Så fint det var å lese alle deres innlegg om hvordan fødselen deres har startet! Takk for at dere deler
Synes alltid det er gøy å lese/høre om sånt, men spesielt som gravid og enda mer nå med kun 13 dager til termin! Er jo SÅ nysgjerrig på hvordan og når det kommer til å starte denne gangen!!
Jeg har født en gang før, i 2009. Det begynte slik:
Hadde termin en mandag. Søndagen etter hadde jeg plutselig to vonde rier sent på kvelden (som jeg ikke forstod var rier før senere, bare tenkte det var merkelig vondt i magen og burde gå på do). På do kom slimproppen og jeg forstod at det nok endelig var tegn på at fødselen så smått var i gang. Hadde litt rier den natten, men fikk sovet en del. På morgenen hadde jeg sporadiske rier, ofte med 10-15 minutt mellom, og ikke så vonde. Hadde time til kontroll hos jm kl.13 og fikk høre at jeg hadde 1cm åpning. Hun strippet (det var vondt!) og sa jeg skulle komme på kontroll igjen på onsdag om det ikke skjedde så mye mer innen da. Men etter vi dro hjem kom riene tettere og tettere og ble etterhvert veldig kraftige. Prøvde å hvile, men det var vanskelig. Det var definitivt fødsel på gang!
---
Skriver nå videre om fødeselforløpet når jeg først er i gang, jeg, selv om tråden egentlig handler om hvordan fødselen startet.
Resten av fødselen ble altså slik:
Med 3-4 minutt mellom riene og jeg som var ganske smertepåvirket kom vi oss på sykehuset kl.20 denne mandagen, en uke etter termin. Hadde 3cm åpning da. Var så redd for å bli sendt hjem, men fikk bli! La med i badekaret kl.21 og fikk akupunktur - det hjalp i massevis mot smertene et par timer, og jeg kunne slappe mer av og prate og le med min mor og min daværende samboer. Var ute av badekaret i 23-tiden for lystgass. Hadde 4cm åpning og rier hvert 2. minutt.
Sånn var det fortsatt kl.3, og jeg kjente jeg knapt orket mer. Da var det en litt dum jordmor (en av mange ulike som var innom den travle kvelden på avdelingen) som sa at jeg nok ikke kom til å føde før utpå morgendagen. Jeg mistet helt motet og kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle orke å fortsette, så jeg bestilte epidural selv om jeg egentlig ikke ville ha i det hele tatt. Pga nødsituasjon i et annet rom var det ventetid på å få (heldigvis for min del, viste det seg senere!). Da tenkte jeg at det var min siste sjanse til å få det til uten. Så jeg lå der på siden i sengen med lystgassen konstant på og konsentrerte meg om at fødselen måtte skje fortere så jeg slapp epidural...
Kun 45 minutter etterpå (!!) kjente jeg de første pressriene og vi måtte ringe etter jm. Hun trodde ikke på meg, men fikk seg en liten sjokk da hun sjekket og babyen var på vei ut! Jeg ville føde i badekar, så den ble fylt på nytt i full fart mens jeg måtte holde igjen når pressriene kom (noe som var neste umulig synes jeg!). Kom meg oppi vannet, stod fremoverlent på kne, og sønnen min ble født etter kun noen få press.
Jm holdt han trygt under vannet mens jeg fikk snudd og satt meg, og så fikk jeg ta han opp av vannet selv. Og der, men babyen min i armene for første gang, fikk jeg oppleve noen av de mest fantastiske minuttene av hele mitt liv.
---
Til videre info, ang. å revne:
Til den som vil lese, følgende er ikke ment som skrekk, men kanskje heller virke bittelitt avskrekkende og for å være informativ: gutten min var nesten 4,5 kg, han kom kjempefort og hadde en arm over/langs hodet på veien ut. Det førte til at jeg revnet godt både innvendig og utvendig og måtte sy veldig mye etterpå. Tre ulike leger måtte tilkalles for å finne ut av hvordan det skulle gjøres. Jada, er jo "skrekken" at sånt skal skje... MEN det gikk jo bra! Det grodde fint sammen, og jeg hadde kun noen mindre plager de første månedene før alt ble bra igjen! Jeg ville altså bare dele dette for få sagt at selv om mange er livredd for å revne, så er det ikke vanlig å revne så ille, og selv da kan det gå veldig bra likevel.
Jeg er ikke redd for at det skal skje igjen denne gangen, for om det så gjør det så gikk det jo fint selv med så alvorlige rifter sist. Vet selvfølgelig at ikke alle damer har like "hell i uhellet" som jeg hadde, men ville dele at det ikke alltid er så fryktelig ille å revne heller.
Uff, dette ble kjempelangt! Og jeg som bare skulle skrive kjapt om hvordan forrige fødsel startet!
Konstante rier som kom og gikk til snuppa var ute 11.47 tirsdag. De måtte ta vannet. Var skikkelig seig fødsel, så konklusjonen er: lad batteriene og spar energi. Var ikke forberedt på at fødselen skulle starte den dagen, da jeg kjente meg i skikkelig vigør
