Hvordan skal jeg klare å takle sorgen?

H

hannepålandet

Flørter med forumet
Går her hjemme i et vakum etter at barnet vårt døde inni meg. Så mange ukjente og vonde følelser. Vil hyle hver eneste dag, vil bli holdt rundt av mannen min hele tiden. Han har allerede kommet videre sier han, de vonde følelsene er ikke så sterke mer.
Men jeg våkner om morgenen og skjønner ikke hvordan dagen skal gå. Alle tankene om sommeren og fremtiden er ødelagte. Hvor lenge skal jeg ha det så jæveli? Når kan jeg legge dette bak meg??? Jeg har kjempet for dette så lenge, og i 11 uker vært så sinnsyk kvalm og dårlig. Det har kostet så mye psykisk og fysisk at jeg tror det har endret meg for bestandig...
Er det noen der ute som har vært gjennom liknende og som kan gi meg noen råd? Trenger det så sårt...[:(][:(][:(][:(][:(]
 
Jeg har dessverre ingen råd å gi deg, men jeg syntes du er hard mot deg selv hvis du forventer at du skal greie å legge dette bak deg så fort! Du må ta den tiden du trenger til å bearbeide sorgen, og kanskje du vil trenge litt hjelp fra profesjonelle (jordmor, psyk spl ol.) Det er ingen skam å innrømme at man sørger, og selv om mannen din sier at han har kommet over det så er det han og ikke deg! Det er du som har båret fostertet, du har et annet forhold til det enn han!
Det største marerittet en gravid kan oppleve har du nå opplevd, og jeg har ikke annet å si enn at jeg føler med deg og tenker på deg...
 
Jeg har ikkje opplevd det marerittet du gjennomgår nå, så jeg har nok ingen gode råd. Men alle sørger forskjellig, så selv om mannen din er kommet litt videre i sorgen, så betyr ikkje det at du må det samme! Best er det om begge godtar at den andre er forskjellig og respekterer den andres følelser og behov. Hvis du trenger å bli holdt rundt, så syns jeg han burde gjøre det!!

Gråt og hyl, og få det ut! Snakk med helsestasjonen, kanskje det fins ei gruppe eller et tilbud te dei som er i deres situasjon. Ellers ser jeg det er et diskusjonsforum nederst på sida her for "vi som har mistet". Der treffer du jaffal andre som har opplevd det samme[:(]

Tenker på deg[:(][:(]
 
Det var utrolig trist å lese innlegget ditt....sitte her og gråter[:(]
Gi deg selv lov til å sørge du har blitt mamma selv om den lille gutten din er en liten engel.Det må du ikke glemme...Ingen forventer at du skal reise deg opp igjen med en gang,benytt deg av sorggruppen som sykehuset tilbyr, jeg kjenner ei som har opplevd det samme og hun satte stor pris på dette fordi der er andre som vet akkurat hva hun har opplevd...Der finst og mange nettsteder om dette.

Vi andre prøver så godt å forstå,men det er så vanskelig å tenke seg til. Og mange vil sikkert komme med ubetenksomme utsagn,men bare fordi de prøver å trøste..Du føler deg så hjelpesløs, du vil så gjerne hjelpe.

Menn sørger på en annen måte. de kommer seg fortere kanskje, men det er jo du som har følt det på kroppen og at du reagerer forskjellig er vel ikke så rart...bare si at du har behov for å snakke om det..Andre må respektere din måte å sørge på,fordi det ikke er likt for alle.

Ønsker deg alt godt videre og sender en stooor trøsteklem din veg...
 
ORIGINAL: hannepålandet

Går her hjemme i et vakum etter at barnet vårt døde inni meg. Så mange ukjente og vonde følelser. Vil hyle hver eneste dag, vil bli holdt rundt av mannen min hele tiden. Han har allerede kommet videre sier han, de vonde følelsene er ikke så sterke mer.
Men jeg våkner om morgenen og skjønner ikke hvordan dagen skal gå. Alle tankene om sommeren og fremtiden er ødelagte. Hvor lenge skal jeg ha det så jæveli? Når kan jeg legge dette bak meg??? Jeg har kjempet for dette så lenge, og i 11 uker vært så sinnsyk kvalm og dårlig. Det har kostet så mye psykisk og fysisk at jeg tror det har endret meg for bestandig...
Er det noen der ute som har vært gjennom liknende og som kan gi meg noen råd? Trenger det så sårt...[:(][:(][:(][:(][:(]


vet hvordan du har det.alle må finne sin måte å takkle sine sorger på.selv var det eneste for meg å ta tiden til hjelp.stole på kroppen min å forsette å drømme om den dagen jeg er blitt en lykkelig mor!

men jeg kommer aldrig til å glemme det som kunne blitt mitt første barn!

tenker på deg hannepålandet!
 
HEI..
det er så totalt meningsløst når slik skjer,har selv vert der, det er en bunnløs fortvilelse som ein aldri nokon gang vil kome over..det er urettferdig og sårt.
Menn har ein annen måte å sørge på,klart han er lei seg selv om han sier han er komt videre..med tida vil du se det du og.
Men du all rett til å HYLE SKRIKE BANNE OG VER SINT[:@][:'(]...det hjelpe.
Hold rundt mannen din og ver nær kvarandre for det er vanskeleg å gå videre! Men en dag så er det der!!! Tenke mykje på doke!!![:(]
 
Det var utrolig trist å lese innlegget ditt....sitte her og gråter
Gi deg selv lov til å sørge du har blitt mamma selv om den lille gutten din er en liten engel.Det må du ikke glemme...Ingen forventer at du skal reise deg opp igjen med en gang,benytt deg av sorggruppen som sykehuset tilbyr, jeg kjenner ei som har opplevd det samme og hun satte stor pris på dette fordi der er andre som vet akkurat hva hun har opplevd...Der finst og mange nettsteder om dette.

Vi andre prøver så godt å forstå,men det er så vanskelig å tenke seg til. Og mange vil sikkert komme med ubetenksomme utsagn,men bare fordi de prøver å trøste..Du føler deg så hjelpesløs, du vil så gjerne hjelpe.

Menn sørger på en annen måte. de kommer seg fortere kanskje, men det er jo du som har følt det på kroppen og at du reagerer forskjellig er vel ikke så rart...bare si at du har behov for å snakke om det..Andre må respektere din måte å sørge på,fordi det ikke er likt for alle.

Ønsker deg alt godt videre og sender en stooor trøsteklem din veg...
Signerer denne jeg ,for det er som jeg skulle sagt det selv...
Det er en fryktelig vondt tid å gå igjennom for deg nå[:(]jeg har vært der 2 ganger selv[:(]og jeg og samboeren reagerte forskjellig,vi sørget på forskjellig måte,jeg trengte litt lenger tid,men jeg mener det er helt natulig med tanke på det er kvinnen som har båret og fødet,de får et litt annet forhold tror jeg.Det som hjalp meg var nok at jeg hadde venner som var interissert i å høre om det,se på bilder,generelt snakke om saken uten å være redd om å spørre,det hjalp meg masse,tilslutt klarte jeg å snakke om barna mine uten å grine,det var nok det beste for meg.Samtidig som forumet her har hjulpet meg masse,jeg husker veldig godt jeg var den første som la inn innlegg på "vi som har mistet",og vurderte veldig frem og tilbake om jeg skulle gjøre det.Men angrer ikke i dag at jeg gjorde det.Jeg fikk den trøsten jeg egentlig trengte i den sårbare tiden.Jeg håper virkelig du klarer å bearbeide dette,men husk at du er mamma...det var nemmlig noe jeg ikke tenkte på når det gjalt meg selv,før noen her inne sa det.Sender deg masse tanker og klemmer Hannepålandet,husk vi er her for deg når du trenger oss.
 
Tusen takk for gode ord og tanker. Prøver å prate om det til de jeg har nærmest, og gråter mye hver gang. Men sant nok, neste gang jeg treffer de jeg har snakket med, er det lettere!
Men tøft å møte de som ikke vet, og som spør hvor langt jeg nå er på vei..... Så turene til byen blir få.
Skal begynne å jobbe igjen torsdag, gruer meg til det. Jeg kjenner nemlig bare en godt der, siden jeg kun jobbet der noen uker før jeg ble kvalm. Men dt skal bli godt å få det unnagjort, slik at jeg kan slappe av på julaften!!
Ønsker deg lykke til videre, og at alt går bra for dere!!
Tenk at vi lå på samme avdeling 13/12.....
Juleklem til deg og alle andre her på forumet!!!
 
Hei!

Mistet et barn i fjor, 13 uker på vei.
Vær så snill, ta mitt råd og Sørg nå!!!! Det trengs veldig. Etter tre dager med grining, bestemte jeg meg for å legge ting på hylla for jeg var lei av å ligge hjemme å grine og ha det vondt.
Gav beskjed til sjefen min om at ho skulle gi beskjed til alle om at de ikke tok det opp med meg når jeg kom tilbake, spørre hvordan det gikk osv. Jeg var tilbake fjerde dagen, og for å være helt ærlig hadde jeg det veldig bra de første dagene, og faktisk de neste mnd! MEN da termin skulle vært i april mnd kom alt tilbake. Jeg orket ikke se små barn i det hele tatt. bare grining og vonde følelser. Og jeg slet Veldig Veldig mye med det helt fram til den dagen jeg fant ut at jeg på nytt var gravid. Jeg tror det er veldig viktig at du gråter og sørger for det barnet du har mistet. Og ikke minst snakker om det. Om du ikke allerede gjør det råder jeg deg til å ta kontakt med en psykolog. Det er noe alle mennesker har bruk for. At mennesker spør deg hvor langt du er på vei, eller at som vet at du har mistet det spør hvordan du har det, viser bare at de bryr seg! Og ikke minst at de ønsker å vise deg at de gjør deg! Husk alltid det, selv om det kan bli slitsomt i perioder.
Jeg er helt sikker på at en dag er det din tur til å få barn. Enten du selv skal bære det fram, eller om adopsjon er et alternativ.
Ønsker deg god bedring framover! Satt med tårevåte kinn da jeg leste det første innlegget ditt.
Som du ser er det veldig mange som tenker på deg!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp