Hvordan sørge samtidig som man er mamma?

[Lykkelig.Mamma]

Hei! Dette er noe jeg sliter ganske med og har tenkt på/plagdes med i en stund nå..
Jeg har en gutt på 19 mnd og en jente på 5 mnd, og vi har opplevd mye dødsfall og sorg i familien siden eldste ble født. Dagen etter eldste ble født var det begravelse for bestefaren min, da han var nesten 2,5 mnd gikk en av storesøskene mine brått bort og for 2 dager siden gikk bestemoren min bort. Da bestefaren min gikk bort fikk jeg såvidt begynt å sørge før jeg ble igangsatt og var på sykehuset da han ble begravd, så da var jeg i min egen lille boble. Med storesøskenet mitt skjedde alt så plutselig og det var ingen måte å forberede oss på det, så jeg fikk egentlig bare sjokk. Eldste hadde mye plager, så jeg gikk igjen i min egen boble (bare denne bobla var alt annet enn koselig), det var mye tårer og utmattelse fra både meg og han, så jeg klarte aldri å sørge ordentlig. Nå er ting med eldste mye lettere, lillesøster er en drøm i forhold til hvordan storebror var da, så merker jeg tar ting lettere til meg nå. Bestemoren min gikk bort for 2 dager siden, hun var veldig syk så vi var ganske forberedt på det, men uansett er det jo utrolig tungt. Og i dag er bursdagen til søskenet mitt, så alt er egentlig bare fryktelig tungt og trist.

Med lillesøser som enda er små er det ikke så vanskelig, det er verre med storebror. At jeg må klare å leke og være der for han, og være glad med han, ikke bare trist. Men hvordan sørge og være mamma samtidig?

Innlegget ble litt lengre enn planlagt, men setter stor pris på alle som leser og svarer

 

[Veivalsa]

Åh, kjære deg, det høres utrolig tøft ut
Jeg har ikke helt lik erfaring med å ha barn samtidig, men mistet mitt første barn i dødfødsel og et halvt år senere døde morfaren min 71 år gammel av kreft. I tillegg skrantet relasjoner og forhold til øvrig familiemedlemmer på alle kanter fordi ingen klarte å forstå hvor grunnløs sorgen over et ufødt barn er. Jeg kjente meg ganske alene i det hele og uten støtte fra andre i familien enn mannen min, som naturlig nok sørget selv og ikke bare kunne være en støtte hele tiden.
Jeg opplevde at sorgen gikk veldig i bølger. Og selv om morfaren min døde av kreft og det var forventet kjentes det så urettferdig ut at alt kom på èn gang.
Sjokket over å miste noen, enten forberedt eller uforberedt er ofte som mye at man ikke tar alt innover seg med èn gang, og derme kan det kjennes enda tyngre når omgivelsene rundt tenker at du skal begynne å få det bedre - men det er først da man virkelig tar innover seg omfanget av å miste noen.

Det som hjalp meg aller mest, var å få sortert tanker sammen med en psykolog og ha et sted hvor jeg snakket om sorgen og utfordringer med relasjoner. Om man ikke får nok tid eller hjelp kan man også få noe som heter fastlåst sorg, og det kan være vanskelig å komme ut av selv. Det er ikke sikkert du har dette
Jeg fikk psykolog via helsestasjonen, korttidstilbud med lite ventetid. Siden du har små barn tenker jeg du kan kvalifisere til noe lignende, og å oppleve slike tap rundt svangerksap/fødsel/babytid med mindre søvn og alt som hører med av hormoner, gir absolutt økt risiko for fødselsdepresjon oppå alt, så jeg tenker at det er viktig at du får snakket med noen Det betyr ikke at du er deprimert nå altså, sorg er altoppslukende og i perioder blytungt døgnet rundt, men sett fra helsestasjonens perspektiv ser jeg ingen grunn til at du ikke skal kunne få tilbud og hjelp hvis du ønsker det.

Jeg hadde ikke gått til psykolog før dette så jeg tenkte at det ikke var noe for hjelp med sorg - jeg trenger jo bare å være trist og at det skal gå tid sånn at det blir bedre. Men det gjorde mer godt enn jeg hadde forventet. Såklart ingen quickfix, men samtaler med noen kan gi avsatt tid og rom til BARE deg, din sorg og dine tanker. Som kan hjelpe deg til å gi verktøy til hvordan du tar vare på deg selv i den hektiske hverdagen som småbarnsmor oppi alt sammen.
Det er vanskelig å finne tid til det når du har noen rundt deg døgnet rundt som behøver deg, men desto viktigere å finne/kreve litt rom bare til deg slik at du har noen stunder som brukes kun til det du har behov for.

Om du har noen som kan hjelpe, så be om hjelp. Det er lettere sagt enn gjort, men alt av praktiske gjøremål eller leke med eldste barnet vil jo hjelpe deg. Ikke alle vet/skjønner hva de kan hjelpe med, og bare du vet hva som vil kunne gi litt avlastning. Det er ikke sikkert folk ikke vil hjelpe heller, de bare vet ikke hvordan. Og mange i 20-30-årene har kanskje fortsatt vært skånet for å oppleve livskriser som det er å miste mennesker man har nære relasjoner til. Følgelig skjønner de kanskje ikke at det du står i nå kan være like heftig som tiden nærmere dødsfallet. Sorg er jo ingen rett linje hvor alt blir gradvis bedre dag for dag, men store bølger opp og ned. Med tiden vil det gå lenger tid mellom de store og dype bølgedalene, men kanskje ikke helt enda. Merkedager som fødselsdag og høytider er også ekstra vonde, så jeg tenker at det ikke er noe rart at du har det ekstra vond i dag

Sender deg en stor klem! Du er en god mamma for barna dine, det er jeg helt sikker på!

 

[B]

Dette høres ut som mye på en gang! Allerede har du to tette barn, og det er noe jeg har erfaring med selv. Det er krevende og særlig i fasen dere har vært i og er i med minste. Så kommer så mye sorg på en gang samtidig.

Jeg er enig med Veivalsa, dette høres ut som du kan trenge hjelp med. Det er mye arbeid med to barn, mange har problemer med å huske ting og å få gjort alt man trenger fordi det er så mye arbeid i perioder. Det betyr også at du ikke har tid til å bearbeide alt du går gjennom. Kan det være en løsning å snakke med lege om sykmelding slik at samboer kan ta noe permisjon og dere blir to hjemme en stund? At du får tid både å sove ut,gå turer og andre ting som gir deg litt tid å bearbeide?

 

[B]

Og kondolerer så mye med dine tap, jeg sender deg en stor klem.

 

[Annemor93]

Hei! Dette er noe jeg sliter ganske med og har tenkt på/plagdes med i en stund nå..
Jeg har en gutt på 19 mnd og en jente på 5 mnd, og vi har opplevd mye dødsfall og sorg i familien siden eldste ble født. Dagen etter eldste ble født var det begravelse for bestefaren min, da han var nesten 2,5 mnd gikk en av storesøskene mine brått bort og for 2 dager siden gikk bestemoren min bort. Da bestefaren min gikk bort fikk jeg såvidt begynt å sørge før jeg ble igangsatt og var på sykehuset da han ble begravd, så da var jeg i min egen lille boble. Med storesøskenet mitt skjedde alt så plutselig og det var ingen måte å forberede oss på det, så jeg fikk egentlig bare sjokk. Eldste hadde mye plager, så jeg gikk igjen i min egen boble (bare denne bobla var alt annet enn koselig), det var mye tårer og utmattelse fra både meg og han, så jeg klarte aldri å sørge ordentlig. Nå er ting med eldste mye lettere, lillesøster er en drøm i forhold til hvordan storebror var da, så merker jeg tar ting lettere til meg nå. Bestemoren min gikk bort for 2 dager siden, hun var veldig syk så vi var ganske forberedt på det, men uansett er det jo utrolig tungt. Og i dag er bursdagen til søskenet mitt, så alt er egentlig bare fryktelig tungt og trist.

Med lillesøser som enda er små er det ikke så vanskelig, det er verre med storebror. At jeg må klare å leke og være der for han, og være glad med han, ikke bare trist. Men hvordan sørge og være mamma samtidig?

Innlegget ble litt lengre enn planlagt, men setter stor pris på alle som leser og svarer

Uff så utrolig vondt å lese. Jeg se der deg mange virtuelle klemme

Mitt råd er å finne en eventuell behandler og få ting litt ut der. Det er viktig at du får alenetid til å virkelig sørge på den måten du trenger det og slik det føles riktig for deg. Å ha noen venner å virkelig snakke ut med kan være en god og kanskje billigere løsning, men da må de være mottakelige.

 

[All song]

Kondolerer og utrolig vondt at lese det du har opplevd så mange døds fall på kort tid .
Det er jammen ikke lett at sørge når man har små barn. Men får at vare helt ærlig så tror jeg at du må begynne snakke med noen om det. Evt få litt avlastning.
Så går det ju an at snakke med eldste om følelser at mamma kan oxå vare lei seg.
Stor klem til deg