Hvordan reagerte foreldrene deres ???

Linka

Gift med forumet
Da dere sa dere var gravid for første gang ????
 
 
Her er min historie :
 
Mamma og pappa dro til Tyrkia på ferie, men mamma visste at jeg ikke hadde fått mensen. Etter en uke ringte hu og lurte på om jeg hadde testet. Jeg ( som levde i min egne lille fornektelsesverden ) sa at mensen kunne jo komme enda. Var jo bare 10 dager over. Jeg lovet mamma å ta en test dagen etter. Neste dag tok vi test og ja da, vi skulle bli foreldre.
 
Jeg ringte ned til mamma og fortalte nyheten. Hu ble sååå glad. Hadde det på følelsen sa hun. Så skulle jeg fortelle pappa det. Mamma ba meg vente litt så hu kunne ta frem videokameraet. Så jeg pratet litt med pappa om vær og vind før jeg fortalet at : Du skal bli bestefar. Han ble stille og spurte om jeg tullet. Da jeg sa nei så skrek han ut til venneparet som var med dem at : Jeg skal bli bestefar !!!!!  Alle på stranda snudde seg og han ga telefonen til mamma, før han løp opp til baren, lånte en moped, kjørte til butikken og kjøpte champagne.
Det mamma fortalte var at han feiret og jublet i flere timer etterpå.
 
(Var glad de tok det på den måten siden jeg og sambo ikke hadde vært sammen mer enn ca 1 mnd. De sa at det ikke hadde noe betydning.)
 
Snakk om reaksjon. Mamma shoppet masse klær og ting for hu hadde gledet seg veldig til det å handle.
Jeg må si at jeg var skikkelig redd for at jeg skulle miste de første 17 ukene. Foreldrene mine var så utrolig glade så jeg prøvde å si at det kunne jo gå galt. De skjønte det, men alt gikk knirkefritt.
 
Når det kommer til foreldrene til sambo så er det ikke mye å si om den saken. De var ikke veldig fornøyde og jeg kommer (til dags dato) ikke overens med dem. Har prøvd å stå på hodet for at de skulle syntes at jeg var ok, men den gang ei. Til og med da sambo var utro (lenge siden nå altså) var det jeg som fikk skylda. -Bare gå ifra henne du. -Ser du ikke at hu skaffer deg masse gjeld ?
Ikke akkurat morsomt når jeg aldri har gjordt noe sånt mot sambo.
 
I det siste har de vært kjempekoselige, men jeg tør ikke stole på dem fordi jeg vet ikke om denne kosligheten kommer av at de endelig har skjønt at de har vært ufine eller rett og slett fordi vi har kjøpt rekkehus sammen så de har infunnet seg med at jeg blir i livet til sambo.
 
 
Klemmer
 
 
Guuuud for en deilig følelse at de ble så gla da!!!! Kjempekoselig å lese! [:D]
Min er ikke like festelig da..hehe...
 
Jeg var 17 år, og stormforelsket i kjæresten min som var 19år( samboer idag da[;)])! Vi hadde vert sammen i snart ett år, men jeg hadde bare fått låv til å overnatte noen få ganger...de var litt strenge der, men det funka dårlig for jaggu ble det en del snike seg ut etter de hadde lagt seg turer.[:D] 
 
Jeg flytta til trondheim for å gå handball linja der oppe, og hadde bodd der i ca. 4 uker da jeg begynte å svime av, ha magesmerter o.l.  fortalte det til samboer på tlf...og han kom oppover på besøk i over en uke. Mamma pushet på og sa jeg var sikkert gravid, men som du Linka, levde jeg i en fornektelsesverden, helt til jeg dro til legen og han bekreftet misstanken hennes.[:)]
Ringte hjem og gråt og var ganske fortvilet....var jo IKKE planen dette da!! Mamma booket meg flybillett dagen etter og jeg dro hjem for å tenke litt...
En uke med masse tanker, tårer og litt spenning følgte... mamma sa jeg "må tenke på utdanning osv...du er altfor ung..." pappa sa: " ti still mariann (mamma), jeg vil nå gjææærne bli bestefar jeg!"  samboer  sa det var opp til meg hva jeg valgte, men han var fjærn og snål...[8|]
Da uka var gått hadde jeg bestemt meg...Jeg ville ha dette barnet samma pokker. Da gråt samboer sine modige tårer...han hadde ikke villet presse meg, men hadde vert livredd for at jeg skulle velge aneledes!! *sukk,så skjønn da*
Mamma og pappa sa okay, da blir det sånn. Du har gjort et valg, og vi skal gjøre vårt beste i å støtte dere!! Og det har de jaggu gjort! fra andre har vi fått maaaange stygge blikk og komentarer som at vi er for unge, dette går aaaaaldri bra osv... ( haha, up yours, har fixa dette vi, så det så!! [;)])
 
Samboers famile sa bare at et var koselig det...hehehe...de har to barn til som fikk unger tidlig før oss...
Flytta hjem og levde lykkelig alle våre dager...nesten da iallefall...thihihi
 
Denne gangen ble det stormende jubel da vi fortalte det!! hadde jo masa leeeenge på flere nå da, så mamma og pappa gråt og var sååååå happy nå!! [:D][:D]
 
 
 
Så koselig å lese. Fikk tårer i øynene jeg nå.
 
Må legge til at andre gangen jeg ble gravid så ble de også kjempeglade. Men så mistet vi.
Når vi ble på vei med Alexander ( ca 1 mnd etter at vi mistet ) ventet vi litt med å feire for å se om denne satt.
 
Og fremdeles følte jeg at foreldrene til sambo ristet på hodet. Hvorfor skulle vi få en til lissom. Tror det tok over 5 mnder før de sa noe i det hele tatt og de snakket ikke noe særlig med meg om det før i begynnelsen av november 05. Da var jeg 30 uker på vei.
 
Gitt opp disse folka altså.
Klemmer
 
Min mamma var litt redd for å glede seg for tidlig, tror jeg.. var litt tilbakeholden med å vise for mye glede, i tilfelle det skulle gå galt..
Men etterhvert som svangerskapet gikk så var hun veldig glad gledet seg veldig til å bli mormor.. (hun ble farmor i September før JR kom i Januar[;)])
 
Mina er første barnebarn på begge sider og vi hadde fått beskjed av legene vår at ingen av oss kunne få barn. Å plutselig var jeg gravid Det tok ganske lang tid før vi fortalte det til noen i det hele tatt. Følte at når det var sagt høyt måtte jeg selv innse fakta, og det var skummelt. Men når de fikk vite det var det tårer og latter om hverandre. De er så lykkelige over lille Mina at det er på grensen til slitsomt. Men godt at jenta har mange rundt henne som er veldig veldig glad i henne.
 
Nå drar jeg opp gamle tråder her...Og denna var jo bare så herlig da!!![:)]

*Med første her så hadde vi vel igrunn ingen mistanke en gang først...Inntil jeg brått var kvalm,og tnekte det at det måtte jo være noe. Venta fler dager på å ta test,for noe sånt skjedde jo liksom ikke bare. Selv har jeg ikke mye familie,så ble bestemor som skulle få nyheten- første oldebarnet!
Kjøpte er kort,hvor vi skrev at vi takket for hvor god og snill hun er og at det bare var en liten oppmerksomhet. Og som PS! så kom det- var jo en liten ting i tillegg da..."Du skal bli oldemor!"
Bestemor ble halvskjelven på handa,gråt og gratulerte så masse!!!Så det var stort...
Ang foreldra til mannen,så venta vi til 12 uker. Som da ble like før vi skulle dra fra konfirmasjons selskap hos dem. Sto da og takket for oss,og sa at det var en ting vi måtte fortelle...Sa det da til "mor"- "Vel,du skal bli farmor om ca et halvt år..." "Oj- skal jeg det og,så moro.Ja,en unge her og en unge der!"
For bare ca en uke i forvien hadde de blitt mor-foreldre for tredje gang.
Og under selskapet så holdt jeg lilletulla der,og "mor" gikk forbi og sa "Ja,det der kledde du Marianne..."
Rimelig ironsik,siden vi da skulle fortelle det- he,he...[:)]
 
Back
Topp