Hvordan pleier dere parforholdet under svangerskapet?

0

010000100

Forelsket i forumet
Sommerfuglene <3
For de av dere som har partnere (kjæreste, mann o.l.), hvordan pleier dere parforholdet under svangerskapet?

Hvordan reagerer partner på graviditeten?

Gjør dere noe annerledes? Har dere noen spesielle tiltak?

Vi er førstegangs så dette er en ny situasjon for oss.

Jeg fokuserer mye på informasjonsdeling og åpen kommunikasjon.

Jeg forklarer så godt det lar seg gjøre hva jeg går gjennom. Da mener jeg ikke alle små plager (siden jeg ikke har noen signifikante plager) ser jeg ikke noe poeng i å si så mye om ekle gravideplager. Dersom det er noe ekstra slik som voldsom migrene sier jeg selvfølgelig i fra. Jeg har helt siden første spark bedt kommende pappa kjenne på magen. Han snakker litt til magen for jeg har lest at det kan være fint.

Jeg sender linker vedr. utviklingen i magen til partner. F.eks oppdateringer jeg får fra BV ukentlig.

Jeg forteller når jeg er sliten slik at han kan avlaste. Jeg forsøker å kommunisere at jeg orker mindre nå, at jeg er mindre mobil og lignende på tidspunkter hvor jeg ikke er forferdelig sliten eller har vondt for å unngå frustrasjon, kjefting, dårlig kommunikasjon og tårer når jeg faktisk er sliten eller i smerter med nedsatt evne til å kommunisere rasjonelt og på en rolig måte.

Jeg tror og at det er veldig viktig at vi begge får alenetid med venner eller fritidsinteresser både under svangerskap og etter fødsel.

Mannen var nylig på storbytur med gutta. Det er innforstått at han ikke reiser mot termin men han kunne sikkert reist godt inn i 3. trim uten at det ville hatt noen betydning. Jeg koser meg ofte ute med venninner på middag og lignende.

Hva gjør dere?
 
Nå er dette andre gang for oss, men forrige gang fikk mannen boka Verdens beste pappa og leste ivirg i den, og så delte jeg litt finurlige fakta ("nå er embryoet like stort som en kaffebønne" eller "nå begynner fosteret å åpne øynene sine/høre "osv) når jeg fikk mail fra f.eks. BV og andre kilder eller leste i min egen gravidbok. Han var ivrig på å stryke og kysse på magen, og prate til den, og vi dagdrømte ofte om hvordan alt fra fødsel til barseltid, og senere barnehagealder og tenåringsalder skulle bli. Jeg var åpen om det når jeg var sliten og når jeg kjente det litt i bekkenet, men ellers var det ikke noe særlig med plager å berette om. Vi kommuniserte godt hele veien og vi fant på ting hver for oss, men benyttet også tiden til å gå på kino, ut og spise, ferietur o.l. som vi visste at vi ikke kom til å gjøre på mange måneder, og ihvertfall ikke alene. Han var med på første JM-time, og på UL, og var flink til å spørre hvordan det gikk på senere kontroller når han ikke var med.

Denne gangen vet vi hva det dreier seg om og er ikke like ivrige på å følge med på uke for uke, men jeg forteller ham hvor stor babyen cirka er og lignende. Han stryker, kysser og prater til magen, om enn ikke like mye prat som forrige gang. Han var med på UL, men droppet JM-timen denne gangen. Fortsatt finner vi på ting hver for oss, men de siste 3 månedene nå tror jeg at vi skal få til et par restaurant/kafébesøk/filmkvelder i sofaen alene for å bare være mann og kone :) Jeg er litt mer sliten denne gangen (kan også ha noe med at vi har en snart toåring i hus) og kjenner det mer i bekkenet til tider, men mannen har vært fantastisk flink til å ta seg av alt fra husarbeid til handling, middagslaging og lek/stell av storesøster. Vi er også veldig flinke til å kommunisere og vise/si hvor glad i er i hverandre og at vi setter pris på det den andre gjør, vi ligger i sofakroken om kvelden, og kan ligge og prate lenge på senga før vi sovner. Ofte om hvor fin ei jente vi har og at vi skal være så heldige å få ei til!

Det er fint å være gravid med mannen min :happy119
 
Her går i grunnen hverdagen sin vante gang. Det er nok å gjøre med 2 åring samtidig som vi begge jobber. Vi tenker jo på jenta i magen stadig vekk, men det har rett og slett litt mindre fokus enn med førstemann. Jeg er heldigvis i bra form. Vi snakker generelt bra sammen fra før, og ting har ikke forandret seg noe særlig etter at jeg ble gravid. Blir nok en del mer henting og bringing til barnehagen for mannen framover, men han er en veldig forståelsesfull kjæreste, og vi er veldig åpne om hvordan ting føles begge to. Ellers koser vi oss mye i hverdagen. God mat, tv eller går ut med/ber til oss venner innimellom. Han er også med på alle kontroller. Gleder meg til juni, selv om det er en litt skrekkblandet fryd, fordi jeg regner med at sommeren kommer til å bli en hektisk (og fantastisk) periode ;-)
 
Jeg har en nokså engasjert mann. Han har selv lastet ned BV sin app som viser uke for uke og snakker mye om gutten som skal komme. Han er opptatt av hvordan jeg har det og viser også stor forståelse for tidvise hormonelle utbrudd :P Han er for øvrig ikke så interessert i vogn og annet babyutstyr. Men har til tross for lite praktisk interesse og tidligere evner blitt en skikkelig handyman og ordna forskjellig ting i huset som vi egentlig skulle gjort for lenge siden, og som han nå er veldig opptatt av å få i orden før babyen kommer.

Men jeg ble så nyskjerrig på at du Nocturne82 sier at mannen din er med på kontroller. Her har vi ikke en gang tenkt på at han skulle være med på noe annet enn UL. Er det mange som har med mannen på kontroller?


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Mannen min synes det er veldig spennende å være med på hele prosessen, og var med på alle jordmor og legetimer forrige gang og. Jordmor henvender seg mye til han og, og han kan stille Evt spørsmål han har. Synes det er fint :-)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Hm.. Tror nesten jeg må ta han med på neste kontroll jeg! :-)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Vi er flinke til å snakke sammen og planlegge tiden som kommer :) Vi er flinke til å vise nærhet og omtanke for hverandre <3 Mannen er veldig deltagende i graviditeten i form av deltagelse på ul, ringer alltid og spør etter legetimer osv :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Her er han ikke så veldig interessert i å følge med på hvor lang og tung lillebror har blitt. Men så er dette nummer 3 også da, han var veldig mer interessert i nummer 1 og 2. Det eneste han ville være med å bestemme var størrelsen på vogna, ettersom jeg er 1.62 lang og han er 1.85 lang.
Heldigvis har han veldig forståelse for at jeg har bekkenløsning og har konstant vondt, så han er heldigvis flink til å ta seg av de huslige oppgaver slik at jeg slipper å bli i verre form:)
 
Kjæresten min syns hele graviditetet er kjempe spennende og han er super engajert. Koser med magen hele tiden og snakker til babyen hver dag. Han har nok ikkje så mye gravidsympati for meg i og med at jeg ikke har noen plager, og skjønner nok ikkje at det er tungt både psykisk og fysisk nå etterhvert.

Hos oss er det meste som før egentlig. Siden jeg er i så fin form så er jeg med på alt som før. Jeg blir med på byn, jeg går på spinning sammen med kjæresten og ute med venner. Jeg blir fortere sliten, og trenger gjerne en pause eksta nå sammenlignet med før og det skjønner kjæresten min veldig godt.

Jeg har sagt at han kan gjøre som han vil m.t.p å reise på byn med venner og sånn, men når det er 4 uker igjen til termin har han fått "drikkeforbud" utenom på bursdagen sin ^^ Og det er heeelt i orden for han.

Vi gjør mye sammen. Vi går på kino, har filmkveld, lager mat sammen, reiser på besøk til venner, han blir med å handlet babyutstyr, vi går på bowling, spinning osv. Veldig glad for at vi er de "gode, gamle" selv om livssituasjonen våres er i endring.

Han er også med på alle kontroller, og når jeg bestilte jm-time og han ikke kunne så MÅTTE jeg bytte den timen så han fikk bli med. Og på kontrollene så spør han jordmor og mye og er veldig engasjert og det varmer selfølgelig mitt hjerte <3

Dette er tross alt vårt første barn så alt blir vel litt ekstra spennende for oss begge to, og han ønsker å få ALT med seg ^^
 
Lennis skrev:
Jeg har en nokså engasjert mann. Han har selv lastet ned BV sin app som viser uke for uke og snakker mye om gutten som skal komme. Han er opptatt av hvordan jeg har det og viser også stor forståelse for tidvise hormonelle utbrudd :p Han er for øvrig ikke så interessert i vogn og annet babyutstyr. Men har til tross for lite praktisk interesse og tidligere evner blitt en skikkelig handyman og ordna forskjellig ting i huset som vi egentlig skulle gjort for lenge siden, og som han nå er veldig opptatt av å få i orden før babyen kommer.

Men jeg ble så nyskjerrig på at du Nocturne82 sier at mannen din er med på kontroller. Her har vi ikke en gang tenkt på at han skulle være med på noe annet enn UL. Er det mange som har med mannen på kontroller?


Sent from my iPhone using BV Forum
Klikk for å utvide …

Samboeren min har vært med på alle kontroller :) Han syns det er spennende og interessant og har ofte spørsmål han også lurer på. Men, om det er normalt vet jeg ikke. Men når han har lyst å bli med så skal han selfølgelig få lov :)
 
nr3juni2014<3 skrev:
Her er han ikke så veldig interessert i å følge med på hvor lang og tung lillebror har blitt. Men så er dette nummer 3 også da, han var veldig mer interessert i nummer 1 og 2. Det eneste han ville være med å bestemme var størrelsen på vogna, ettersom jeg er 1.62 lang og han er 1.85 lang.
Heldigvis har han veldig forståelse for at jeg har bekkenløsning og har konstant vondt, så han er heldigvis flink til å ta seg av de huslige oppgaver slik at jeg slipper å bli i verre form:)
Klikk for å utvide …

Dette hørtes veldig kjent ut. Denne gangen tok det lang tid før det gikk opp for han at det faktisk kommer en til, det kom vel med magen. Og da magen ble stor. Ellers gikk dagene, og jeg var ikke like flink til å si fra når jeg ble sliten. Derfor har det blitt noen utblåsninger og hormonene lå nesten utenpå meg en periode. Nå er det en super periode der jeg er i bedre humør, og han er flinkere til å komme i forkant når han ser jeg blir sliten. Likevel er det et stykk pappa som gleder seg til denne babyen er ute:)
 
Tja, mye er nok som før, tror jeg? Vi har jo to jenter (mine) i hus fra før, så hverdagen går sin gang. Han er interessert i graviditeten, har lastet ned appen og er med på alle kontroller, kjenner på sparkene (mest når jeg sier "nå må du kjenne!", riktignok ;) ) og er flink til å passe på at jeg ikke overdriver (bekken og sånt). Ellers har vi alltid vært flinke til å kose oss ;) vi går ut og spiser, har vært på ferie og sånt, -som kanskje ikke er SÅ lett å få til i hvert fall andre halvår 2014 ;)
 
Her går det dårlig...dette er nr.2 og interessen både for meg og for babyen er liten..føler ikke jeg har noen kjæreste, bare en samboer jeg skal ha barn med. Føler meg alene og er veldig ukomfortabel i egen kropp på grunn av dette.
 
Jeg opplever at mannen min godt kunne vist mer entusiasme for det som skal skje. Han er en god lytter, men dårlig på å ta opp temaet selv og spørre meg ut. Han støtter og hjelper meg, og kan av og til vise fascinasjon når babyen er
Ivrig i spark eller han "oppdager" hvor stor magen min har blitt. Jeg er åpen med han om at jeg savner mer interesse fra han og han er ærlig på at det er ganske uvirkelig for han at dette skal skje. Han skjønner intellektuelt at vi skal bli foreldre men har enda ikke fått følelsen av det-noe jeg tenker naturlig nok gjør at vi opplever dette på forskjellige måter i og med at jeg bærer dette barnet og har følelsen av det hele tiden.
Jeg kan nok kjenne på en følelse av at jeg er alene om dette, og er på sett og vis også det.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp