Hvordan opplevde du det?

M

Me&my<3

Glad i forumet
Å bli stemor,du som er det?

Jeg var bare 19 år da jeg ble stemor for ett barn på 2 år...Skal innrømme at det var utrolig tøft å venne seg til tanken på at jeg skulle få det ansvaret som 19 åring,så gikk endel runder med meg selv, venner og min mann,fram til jeg bestemte meg for å hilse på å kjøre på;)

Det har vært mye trøbbel mtp. forholdet til barnets mor,vi har stort sett bare nikket å sagt ja uansett hva det var, men hvis vi en sjelden gang sa ifra, ble det mye bråk! Hun ringte å skjelte meg ut etter noter,jeg hadde virkelig dårlig innflytelse på barnet hennes,jeg vasket ikke huset,byttet ikke på senger, kjørte for fort med bilen, å dreit i barnet hennes...

Når vi er venner takker hun meg for den gode innflytelsen jeg har på barnet hennes, hvor flink hun syns jeg er med barnet osv... så det går fort mellom himmel og helv... til tider, å det er slitsomt...

Nå har vi en god periode, å snakker å samarbeider BRA! HURRA!!! Alt for at barnet skal føle seg bra og at man kan kunne prate å smile litt sammen.

Jeg syns det har vært tøft,og kanskje spesielt etter jeg ble mamma selv, for jeg trodde jeg ville være like glad i begge to, men det er noe annet med mitt eget barn, og det var tøft i begynnelsen, helt til jeg hørte det fra andre steforeldre at det blir aldri det samme.

Har nå vært stemamma i 8 år, og jeg er veldig gla i barnet, selv om det nå er litt tøffe tider siden barnet er blitt eldre og litt frekk mot meg til tider, men vi takler da det å;)

Vet ikke helt hva jeg ville med dette, men hvordan har dere taklet det, hvordan har samarbeidet vært? osv:)
 
dytter for deg jeg:) spennende tråd
 
Godt jobbet!
Det er ikke enkelt å være stemor, det er ikke enkelt å forholde seg til exèr og deres regler. Det er i mange tilfeller beintøft.
Det er også lov å kjenne på følelsene sine. Blod er tykkere enn vann og det er ikke så rart at du er mer glad i ditt eget barn. Det virker jo som om du er glad i stebarnet også, men på en annen måte. Du er jo ikke mamma`n hennes, hun er sikkert ikke glad i deg på samme måte som mamma`n sin heller, og det er faktisk ok! For at en moderne familie skal fungere, så må det være rom for flere variabler. Det viktigste er at man behandler hverandre med respekt. I pubertetstrollfasen er det viktig at vi voksne holder hodet kaldt og hever oss over det og tro du meg... du vil ikke alltid være like "glad" i dine egne heller, når det står på som verst...
Hvis du behandler barnet som en del av familien og som det indiviet det er og ikke gjør forskjell for at hun ikke er din, så er du jo på rett spor... Det er nå en gang sånn, at man lærer å bli foreldre sammen med barna våre. Når man tar over ett bonusbarn, når man bare er 19 år(og sikkert litt idealistisk umoden), så får man en bratt og til tider hard læringskurve.
 
Takk for fint svar  greven:)

Ja det var mange slg i trynet som 19 åring, for jeg var jo som di aller fleste andre gla i festing og frihet:) Å når det da plutselig ble familiehelger i fjæra og sånn, ble det litt wææææ... hehe! Men vente med fort til det!

Å ja, jeg er veldig gla i ho, og gjør alt for å behandle begge barna likt! Å gjør det jeg føler jeg kan for at hun skal ha det bra hos oss:)

Det å forholde seg til ekser er jo heller ikke no drømmeting som nitten åring å fryktelig usikker å sånn,:P men det gikk det å, og det har å bare gått lettere med tiden:) Bortsett fra når hun ringer å skjeller meg ut å sånn:P Men jeg krangler så klart jeg å, er ikke helt uskyldig oppi alt;)

Jeg føler vi klarer å balansere ting rett og håper barnet å synes det:) Virker sånn:)

Så jeg syns det er litt spennende å høre hvordan andre har opplevd det å bli steforeldre:)
 
Jeg syntes og synes fortsatt det er vanskelig.. Jeg var 18år da jeg fikk et "bonusbarn" på 6år.. DET var ikke lett.. Mamman hennes er 11år eldre enn meg og jeg følte meg plutselig 150ganger yngre enn hva jeg var.. 
Det vanskeligste var å kommunisere med henne datteren... Jeg har alltid vært litt sjenert og blir tilbaketrukken når situasjoner blir litt kleine... Så ja...
Pga FOR mye mimring og "alt var så perfekt med ***" , og hvor han ga tydelig uttrykk for å ha gjort en feil ved å miste henne har jeg sagt at jeg ikke klarer å ha noe med moren å gjøre.. Det vrenger seg i magen bare jeg ser henne.. Skulle SÅ INDERLIG ønske det ikke var sånn....

Hun har heller ikke ønsket at jeg og mannen skal få det til, så da vi gikk fra hverandre i fjor vinter sa han "nå fikk hun det iallefall som hun ville".... Vi er sammen igjen, og nå er hun pluuuutselig så søt og snill og maser på samboeren min igjen....Så ... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si...

Men forholdet mitt til datteren hans er bedre, og jeg prøver litt mer "venninneforhold" enn "steforelder".. Synes det er vanskelig mtp at hun har null regler hjemmefra, samsover med moren, broren og stefaren hjemme hos dem, men hos oss har jeg sagt "NEI"... Hun er ikke så ofte hos oss, noe jeg tror skyldes at hun er vandt til å bestemme over seg selv uansett hva det gjelder, men nå er ikke pappa lenger alene og "sirkuspappa"..

Det vanskeligste er nok å forholde meg til at datteren hans har en helt annen oppdragelse, regler (finnes ei) osv enn hva jeg ønsker og hva mine verdier går ut på. Så, jeg jobber med saken, både det å få et tipp-topp forhold til datteren hans, og det å kunne snakke med moren hennes uten å nesten kaste opp og få nervesammenbrudd.....
 
Littlemonkey: Har vært litt sånn her også... hvor eksen har sendt mld og sagt at hun ønsker han tilbake osv... IKKE gøy!!!
Så jeg har også kjent det godt i magen til tider når jeg traff henne...

Men nå er jeg trygg på både meg selv og mannen, hun er gift og di kommer nok ALDRI til å bli sammen igjen, di har prøvd X antall ganger, å det funker ikke...

Her er det også veldig lite regler og div. hjemmefra,så det har vi å slitt mye med. får lov å gjøre stort sett som h*n selv vil hjemme, men sånn fungerer det ikke her...
Var nok lettere for oss i og med at h*n bare var 2 år, da jeg kom inn i bildet...
Her kjører vi like regler for begge barn:)
 
Jeg ønsker også like regler for begge barna, men... Jeg tror nok aldri hun kommer til å finne seg i noe som helst. Dessuten synes sambo hun bør få ha det som hun vil..
I min verden er det ikke greit at 8åringer legger seg klokka to om natten og at hun aldri legger seg før bonusmamman.. (hater ordet "stemor".. assossierer med askepott....)

Men, jeg får nok ta det med en klype salt.. Det er ikke ofte hun vil sove hos oss, så da får hun få lov til å være oppe med mannen til han legger seg..
Skulle nok ønske hun var hos oss fast annenhver helg og en dag i uken (vi bor 5min unna hverandre med bil........ Og hun er hos oss i løpet av fire uker kanskje 4-5 ganger og sjelden en eneste natt), men det er det ikke jeg som bestemmer!
 
Høres ikke enkelt ut...:(

Veldig synd når det blir sånn!!
Masse lykke til videre:)


Flere som vil dele erfaringer?
 
Jeg var 19år gammel når jeg ble bonusmamma til en gutt på 10 og ei jente på 5.

Visste godt av moren deres fra før, og til å begynne med var hun veldig glad for oss, ønsket oss alt godt osv. 
MEN når hun så at det begynnte å bli mer seriøst, da var helvete løst. Hun, mora, søstre + venninner sto gjerne på døra 2-4 tiden på natten for å snakke med mannen å få litt vett inn i hodet hans, hvor fæl jeg var osv.
Når det ikke funka var hun veldig god venninne, som etter en liten stund betrodde meg i all fortrolighet at mannen hadde sittet inne for voldtekt, drap og seksuelt misbruk av søsteren hennes. 
Jaja, det funka heller ikke. (Var med mannen på politistasjonen for at han skulle hente papirer i forbindelse med en jobb, det sto alt av kriminell fortid. Slossing, fyllekjøring. Ikke værre enn det)

Fikk med en gang et supert forhold til jenta. Gutten hadde litt mer tilknytningsproblemer, pga mange partnere hos både mor å far. 

Men når gutten var 14år gammel, hadde problemene hos mor utartet seg nok. Stadig trusler om at "hvis du ikke hører etter, så får du flytte til pappa". Jaja, gutten tok mor på ordet, å pakket bagen sin, kjør meg til pappa. Hun roet seg etter den episoden, men gutten, som hadde vært sjelden hos far de siste årene, begynnte å komme oftere å oftere. Tilslutt var han 4-5 dager av gangen, hjem til mor 1-2 dager, åsså tilbake til far. 
På denne tiden begynnte vi å få god kontakt, siden det var jeg som kjørte til og fra skolen, kompiser osv, da far ikke har førerkort. Gutten snakket, om skole, kompiser, problemer, hverdagslige ting osv. Han snakket, jeg tidde å fortalte ikke noe videre til verken far eller andre.
Etter ca 6mnd slik, fikk gutten, med hjelp av barnevernet, flytte til far på fulltid, ny adr osv. 
Siden har han vært. 

Jenta ser vi ikke så ofte igjen. Dette går i perioder. Når mor er sur for noe, så holder hun igjen jenta. Når jenta maser nok, får hun komme igjen en periode. At mor ikke skjønner at hun gjør akkurat likedan som med gutten og at jenta antageligvis også vil flytte til far når hun blir eldre og skjønner det selv, det skjønner hun visst ikke. 

Men, jeg er nok like glade i disse barna, som min egen sønn. Muligens fordi jeg ikke fikk lov å få barn når vi ble sammen og på den måten måtte "ta til takke med bonusbarna". (Stygg måte å si det på, men fant ikke annen forklarende måte) Fikk derfor et helt annet forhold til dem enn jeg vanligvis ville gjort tror jeg. Har hele tiden behandlet dem som mine egne. Regelen har vært, hos mamma gjelder hennes regler og hos pappa gjelder våre regler. Jeg har også hele tiden fått sagt meningen min og satt regler for ungene. (Ikke alltid bra hos mor, men somregel gått bra) 
Når mor har sine gode perioder, kan hun godt finne på å si at ungene har 2 fedre og 2 mødre, som alle har like mye å si.(Hun er gift igjen) Jeg får også alltid hilsen fra hun på morsdagen. 

Men bare gode perioder er det ikke. Løsningen er blitt å overse henne, ikke ringe å spørre etter når jenta kommer osv. Da roer hun seg fortere. 

Vi passer også på å ikke snakke stygt om mor å stefar så ungene kan høre det. Selv om guttongen kan finne på å si "hvorfor sier du slik? Hvorfor beskytter du henne, jeg vet du tenker/mener noe annet." Ok, ja, det kan vi gjøre, men aldri så ungene hører det. 
Men vet mor snakker mye, på oss begge. 

Det er ikke lett å komme inn som steforeldre, men jeg tror det er alt etter hva man gjør det til selv... Og, tror også det er vanskeligere om man har barn selv fra før av...
 
nå er jeg blitt bonusmamma for 2 gang. og denne gangen er det faktisk vanskligere :P hehe...

første gangen var jeg 17 år og ble bonusmamma til en jente på den gang 3 år.det gikk faktisk knirkefritt :D vi koste oss og kom godt overens fra dag 1. hun respekterte meg og jeg henne.. forholdet mellom oss "4 foreldre" var også ganske greit. det forholdet varte 3 år...

men nå er jeg blitt bonusmamma til en gutt på snart 5... skjønn og snill gutt.går kjempe fint overens med mine barn og de leker veldig bra sammen.mine barn er 3 og snart 2 år. han er veldig påpasselig med hun minste å hjelper henne og passer på. han gikk egentlig inn i "storebror" rollen med en gang. med hun elste har han rett og slett fått en leke kompis..de storkoser seg og er veeeeldig lite krangling. men tingen er at han er vanvittig bortskjem å det jeg ser på som en "grineunge".liker ikke bruke det odet,men kom ikke på noe bedre.
han er enebarn og moren virker som syr puter under armene på han. han er også vandt til å få alt han peker på.dette gjelder av far også for "han har han jo så lite"..... skjønner jo den,men nå er de jo 3 barn.vi bo ikke sammen enda,så e jo ikke noen krise fåreløbig. satser på at det synker inn hos min kjære med tiden ;)
og hvær gang jeg sier noe til denne gutten(det trenger ikke være kjeft) men bare en enkel info om at ditt og datt ikke er lov,så er det å åpne alle sluser å hyle til.samtidig som han står å sier " du bestemmer  ikke over meg"! hvordan skal jeg foholde meg til det??????? hva gjør og sier jeg da??
har tenkt som så at det går over om en stund,men hvis ikke.. forholdet er ganske nytt så stresser ikke med noe enda,men litt kjedlig når han står i hyler som en stukken gris i 45 min for at han ikke fikk ta tennveske på grillen :S hehehe...

men for all del, vi koser oss virkelig sammen alle 5 og nyter det at ungene går så utrolig bra overens!!!:D

jaja men sann...skal si dette ble langt gitt :P
 
Jeg ble bonus mamma i fjor til en på 6 år og ufff.... Jeg glad i barn og har jobbet med mange over flere år men ble helt satt ut å bli stemamma. Barnet var helt bortskjemt, basicly a BRAT og fikk alt hun pekte på, hvis hun ikke fikk detfort nok ble det grining. Far sa grunnen var at han hadde så dårlig samvittighet ( han har vært mye borte tidligere) og han syntes det var vanskelig aleine ( har henne 50%). Da vi flytta sammen sat jeg ned med hann og diskuterte regler og vi ble enige om å forholdet mellom han og moren måtte bli bedre (de snakket ikke sammen.. I det hele tatt!!) Nå har allt blitt mye bedre, vi har rutiner og regler og mye kos som hun får ikke mye av hos mor og hun har begynt og forstå at her er det jeg og pappa som bestemmer sammen, ikke bare pappa eller hu. Jeg og moren har altid kunna kommunisert bra. Jeg tvinga henne til det på grunn av barnet, og far og hu kann nå i hvertfall sende email om hva har skjedd i uka og sånn. Mitt forhold til barnet har blitt litt anstrengt egentlig, jeg tror jeg er bare litt sliten, det har vært et Laaangt år og hun har begynt og irritere meg skikkelig! Men, så er jeg gravid og hormonene ikke helt som vanlig. Får dårlig samvittighet da når jeg tenker sånn da.
 

Jeg ble stemor i en alder av 23 år. Da var stedatteren min 1 1/2 år gammel. Ble fort knyttet til henne, siden hun hadde samvær med pappaen sin annenhver uke. Ble kjempe glad i henne:)

Da hun var 3,5 år ble hun storesøster til Mina. Jeg og pappaen fikk barn sammen. Hun gledet seg stort og kunne se på Mina i flere timer. Var veldig flink til å hjelpe til med bleieskift, hente ting ol..
Jeg var fast bestemt på å ALDRI gjøre forskjell på jentene mine og det samme sa mine foreldre. De var kjempe flinke til å inkludere stebarnebarnet sitt.

Men det som gjorde at jeg valgte å avslutte forholdet til pappaen var at det var han som gjorde så FORSKJELL på jentene. Han tok veldig lite del i vår felles datter og det kunne faktisk gå dager mellom han tok i henne. Så jeg gikk fra han da Mina var 9mnd.

Mina og søsteren har fin kontakt i dag, da pappaen har samvær med begge jentene samme helger. Jeg har spurt pappaen om søsteren kan være hos oss av og til, men har fått nei. Hun gir meg alltid kos når Mina blir levert tilbake til meg. Veldig ivrig for å fortelle meg ting som har skjedd på skolen ol. Det synes jeg er koselig!! Hun får alltid julegaver og bursdagsgaver fra oss. Vil alltid være glad i henne:)

 
Gøy å lese andres erfaringer!

Flere må gjerne dele:)
 
Her sitter jeg vel på litt andre fronten, er egentlig bonusmamma til 2 gutter på ca 6 og 4 år.
Men har aldri møtt dem.........
Jeg og pappaen har vært sammen i 2 år i august.

Far har ikke kontakt med dem siden mor ikke ønsker det. Hun nekter og ham har dom på at han har rett til kontakt. Men regner med han må ha med "lensmann og fut" for å få dem med seg, noe som ikke vil føre noe godt med seg.
I følge pappaen gjør hun alt får bryte ham ned psykisk og han orker ikke ta opp kampen. I følge familien hans, er hun nok ikke mors beste barn nei.
Men nå er det jo dette med at det er 3 sider i/syn på en sak : mors, fars og den rette.......

Jeg kommer ikke til å presse ham til å ta kontakt, det må han faktisk finne ut av selv.
Og jeg støtter ham i valget han har tatt om å ikke ta kontakt nå og skulle han forandre mening etterhvert så får han min fulle støtte da og guttene vil bli tatt i mot med åpne armer.

Guttene er jo i en alder der pappa burde vert en del av livet......
Kommer jr. noensinne til å få møte halvbrødrene sine ?....

Og hadde vi gått fra hverandre, så hadde jeg vært typen til å ta jr. på armen og løpe etter pappaen for å få ham til å ha samvær.
 
Babbs skrev:
Her sitter jeg vel på litt andre fronten, er egentlig bonusmamma til 2 gutter på ca 6 og 4 år.
Men har aldri møtt dem.........
Jeg og pappaen har vært sammen i 2 år i august.

Far har ikke kontakt med dem siden mor ikke ønsker det. Hun nekter og ham har dom på at han har rett til kontakt. Men regner med han må ha med "lensmann og fut" for å få dem med seg, noe som ikke vil føre noe godt med seg.
I følge pappaen gjør hun alt får bryte ham ned psykisk og han orker ikke ta opp kampen. I følge familien hans, er hun nok ikke mors beste barn nei.
Men nå er det jo dette med at det er 3 sider i/syn på en sak : mors, fars og den rette.......

Jeg kommer ikke til å presse ham til å ta kontakt, det må han faktisk finne ut av selv.
Og jeg støtter ham i valget han har tatt om å ikke ta kontakt nå og skulle han forandre mening etterhvert så får han min fulle støtte da og guttene vil bli tatt i mot med åpne armer.

Guttene er jo i en alder der pappa burde vert en del av livet......
Kommer jr. noensinne til å få møte halvbrødrene sine ?....

Og hadde vi gått fra hverandre, så hadde jeg vært typen til å ta jr. på armen og løpe etter pappaen for å få ham til å ha samvær.

Jeg skjønner ikke hvordan en pappa ikke kan "orke å ta opp kampen" når det gjelder retten til å se sine egne unger. Det sier mye om han, mener jeg!
Så trist.....
 
Lissyjane skrev:
Jegogde2guttamine skrev:
Babbs skrev:
Her sitter jeg vel på litt andre fronten, er egentlig bonusmamma til 2 gutter på ca 6 og 4 år.
Men har aldri møtt dem.........
Jeg og pappaen har vært sammen i 2 år i august.

Far har ikke kontakt med dem siden mor ikke ønsker det. Hun nekter og ham har dom på at han har rett til kontakt. Men regner med han må ha med "lensmann og fut" for å få dem med seg, noe som ikke vil føre noe godt med seg.
I følge pappaen gjør hun alt får bryte ham ned psykisk og han orker ikke ta opp kampen. I følge familien hans, er hun nok ikke mors beste barn nei.
Men nå er det jo dette med at det er 3 sider i/syn på en sak : mors, fars og den rette.......

Jeg kommer ikke til å presse ham til å ta kontakt, det må han faktisk finne ut av selv.
Og jeg støtter ham i valget han har tatt om å ikke ta kontakt nå og skulle han forandre mening etterhvert så får han min fulle støtte da og guttene vil bli tatt i mot med åpne armer.

Guttene er jo i en alder der pappa burde vert en del av livet......
Kommer jr. noensinne til å få møte halvbrødrene sine ?....

Og hadde vi gått fra hverandre, så hadde jeg vært typen til å ta jr. på armen og løpe etter pappaen for å få ham til å ha samvær.

Jeg skjønner ikke hvordan en pappa ikke kan "orke å ta opp kampen" når det gjelder retten til å se sine egne unger. Det sier mye om han, mener jeg!
Så trist.....
Nå er ikke alt bare svart hvitt. Man vet ikke hva som ligger bak. Ofte er det en svært omfattende kamp som tar meget lang tid, noen har kanskje lidelser på siden og andre må velge om å ta opp kampen og må da velge noe annet vekk... Når noen sliter veldig psykisk, så kan man ikke ikke klandre dem for å ikke klare å ta en slik kamp.. Mange kjemper i årevis.

Jeg skjønner hva du sier...men står fortsatt på det jeg har skrevet over.
Barna har RETT til samvær med begge foreldre, så sant de ikke ruser seg/skader ungene på noen som helst måte.
Så ja, jeg synes det er trist at pappa'n ikke orker å ta opp kampen.
 
Jegogde2guttamine skrev:
Lissyjane skrev:
Jegogde2guttamine skrev:
Babbs skrev:
Her sitter jeg vel på litt andre fronten, er egentlig bonusmamma til 2 gutter på ca 6 og 4 år.
Men har aldri møtt dem.........
Jeg og pappaen har vært sammen i 2 år i august.

Far har ikke kontakt med dem siden mor ikke ønsker det. Hun nekter og ham har dom på at han har rett til kontakt. Men regner med han må ha med "lensmann og fut" for å få dem med seg, noe som ikke vil føre noe godt med seg.
I følge pappaen gjør hun alt får bryte ham ned psykisk og han orker ikke ta opp kampen. I følge familien hans, er hun nok ikke mors beste barn nei.
Men nå er det jo dette med at det er 3 sider i/syn på en sak : mors, fars og den rette.......

Jeg kommer ikke til å presse ham til å ta kontakt, det må han faktisk finne ut av selv.
Og jeg støtter ham i valget han har tatt om å ikke ta kontakt nå og skulle han forandre mening etterhvert så får han min fulle støtte da og guttene vil bli tatt i mot med åpne armer.

Guttene er jo i en alder der pappa burde vert en del av livet......
Kommer jr. noensinne til å få møte halvbrødrene sine ?....

Og hadde vi gått fra hverandre, så hadde jeg vært typen til å ta jr. på armen og løpe etter pappaen for å få ham til å ha samvær.

Jeg skjønner ikke hvordan en pappa ikke kan "orke å ta opp kampen" når det gjelder retten til å se sine egne unger. Det sier mye om han, mener jeg!
Så trist.....
Nå er ikke alt bare svart hvitt. Man vet ikke hva som ligger bak. Ofte er det en svært omfattende kamp som tar meget lang tid, noen har kanskje lidelser på siden og andre må velge om å ta opp kampen og må da velge noe annet vekk... Når noen sliter veldig psykisk, så kan man ikke ikke klandre dem for å ikke klare å ta en slik kamp.. Mange kjemper i årevis.

Jeg skjønner hva du sier...men står fortsatt på det jeg har skrevet over.
Barna har RETT til samvær med begge foreldre, så sant de ikke ruser seg/skader ungene på noen som helst måte.
Så ja, jeg synes det er trist at pappa'n ikke orker å ta opp kampen.
Jo, på en måte trist. Men som sakt jeg ser saken fra pappaens side og ser hvordan han er med jr. og forstår mer og mer at det må gjøre vondt å ikke ha kontakt med de 2 andre.
Det må VIRKELIG ligge gode grunner bak at det ikke er kontakt. Dette er en mann du skal trø laaangt ned i sørpa før han gir seg..........
Det har vært episoder hvor jeg har reagert på måten han reagerer på ting jeg sier og gjør, ting som tyder på at hun virkelig har latt ham få gjennmomgå.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp