Hvordan merker du at du er hormonell?

[SjiraffenLaffen]

Jeg er vanligvis et tålmodig menneske, som skyr konfrontasjoner som pesten. Men nå i det siste fyrer jeg av høyt og lavt på folk som trigger meg på en ting, nemmelig folk som forteller meg hva jeg "må gjøre" når jeg går gravid.
Jeg har søstre, og en mor som er nokså påståelige og bedrevitere på dette å gå gravid. Synes det er greit med små tips her og der og svar gjerne når jeg spør, men å kommandere meg funker dårlig altså [emoji85] dette er så uvanlig for meg, å kjenne at jeg er SÅ sint inni meg, og har ikke noen god måte å takle det på heller, jeg blir sittende med det i dagesvis da dette er noe jeg ikke er vant med. Tips? Flere som har triggere?

 

[Momme]

Jeg har ingen gode tips, men vil si at jeg også opplever en stor(!) endring i temperament og tålmodighet. Veldig slitsomt og leit når man ikke kjenner igjen seg selv, på en negativ måte. Ting som tidligere har irritert meg bittelitt, gjør nå at jeg koker innvendig og virkelig må mobilisere alle krefter for å beholde fatningen.

Jeg er selv nøye med å ikke bruke metall i teflonbelagt kjøkkenutstyr, men har til vanlig stor tålmodighet og forståelse for at andre ikke er like nøye på dette eller ikke vet at metall på teflon ikke er noen god idé. Men nå kan småting som at mamma setter en kjele oppi den nye teflonpanna vår, gjør at jeg får lyst til å gi henne tidenes leksjon om å ha respekt for andres eiendeler... Jeg har heldigvis klart å tøyle meg. En sånn skyllebøtte ville jo vært forferdelig dårlig gjort mot den snille og gode mammaen min som kommer og hjelper meg med husstell flere ganger i uka pga de store rygg- og bekkensmertene mine. Uff. Krysser fingrene for at hormonene stabiliserer seg litt, eller i det minste at jeg klarer å holde følelsene i sjakk så jeg ikke sårer andre!

 

[Moderator Tone]

Noen andre?

 

[håp2017]

Merker heldigvis lite på humøret [emoji846]

 

[Mammisen]

Jeg gråter for alt og ingenting, himler med øyna når samboeren puster for høyt og må ligge aleine i senga å roe meg ned når jeg blir sint. Helt ekstremt..!

Merker også det som ts skriver, at dersom noen skal fortelle meg hva jeg må gjøre så klarer jeg ikke holde munnen. Jeg har også en sønn som ikke alltid vil gi koser, og for noen er det veldig vanskelig å forstå. Mammaen min tvinger seg på han for å få en kos og det synes jeg er helt uutholdelig, så nå som jeg har sagt ifra rolig til a i et halvt år merker jeg at tålmodigheten er slutt. Hehe..

 

[Lyanna]

Jeg er ekstremt irritabel og ikke sentimental og sippete i det hele tatt [emoji12]

 

[Lilleknøtt]

Jeg er både sentimental og lett irritabel. Har kortere lunte og det som sies filtreres ikke før det kommer ut, så hender oftere at ting blir sagt på litt feil måte. [emoji15]

 

[Avocado]

Kjenner jeg blir hissig over småting kollegaer gjør. Bare dem som gjør meg irritert, haha
Ellers er det kort vei fra latter til gråt

 

[LizRachel]

Kun lettrørt, heldigvis ikke noe særlig irritabel [emoji4] Men ja, kan gråte av ingenting [emoji28]

 

[Mrs.B]

Jeg er både sentimental og lett irritabel. Har kortere lunte og det som sies filtreres ikke før det kommer ut, så hender oftere at ting blir sagt på litt feil måte. [emoji15]

Samme her. Samboer rørte rumpa mi igår og jeg var ikke i humør for kroppskontakt. Jeg sa ikke rør meg, han gjorde det igjen så jeg snudde meg og fiket til ham [emoji85]
Men så senere på kvelden sipper jeg for at jeg får for lite oppmerksomhet [emoji23] føler meg veldig rar for tiden

 

[Februar18]

Har vert veldig hormonell di andre gangene. Type slått til min kjære og kalt han alt fra jæv...hor...til at han skal komme seg ut før eg drepte han! Hylte og grein for alt og ingenting. Både med jente og gutt. Denne gangen er eg I strålende humør! Ler av alt..Til og med ting som ikkje er morsomt. Føler eg går på lykkepiller hehe. Totalt motsatt enn tidligere men godt er det når eg har 4 småtroll full i f hahaha.

 

[Blessed_palms]

Jeg merker at hvis jeg blir veldig sliten, så tåler jeg mye mindre med en gang. Får jeg ikke trekke meg tilbake når jeg trenger det, begynner jeg å gråte til slutt. Spesielt når treåringen har bestemt seg for at han skal ha mamma nå med en gang, og banker på døren i ett sett, og jeg roper tilbake at pappa kan hjelpe, men det nytter ikke.
I kveld skal jeg "rømme" - skal ut på kafe, og gleder meg til en pause fra leggingen.