Etter at vi mistet i senabort har ting som jeg før ikke tenkte over blitt veldig vanskelig. Det kan være en lukt eller bare en udefinert følelse som setter meg tilbake til de dagene vi var innlagt og alt gikk galt. Og ikke minst hva gjør dere for å klare å leve med alle disse triggerne? Jeg har i lang tid prøvd å unngå alle situasjoner som jeg vet kan bli vanskelig. Men vogner og gravide vil være overalt så kan jo ikke låse meg inne heller.
Hvordan leve med triggere?
- Trådstarter Oslo2
- Opprettet
Jeg jobber hver eneste dag for å komme meg igjennom det. I går var det julelunsj på jobb, jeg var omringet av gravide og en kollega som kom innom med sin nydelige velskapte lille sønn. Jeg må innrømme at dagen i går ble tøffere enn jeg hadde regnet med. Tårene fikk jeg ut på do alene. Jeg prøver å fokusere på andre ting.. men det har bare gått 2 måneder så jeg klarer ikke det helt enda. Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. [emoji173]️
Jeg synes egentlig at gravide og babyer var vanskelig inntil jeg ble gravid og kom et stykke på vei., det går bedre nå som jeg snart har min egen selv, men jeg må nok ha min levende utenfor magen før det er helt greit. Unngikk venner og bekjente med barn, dersom jeg visste at deres vei mot levende barn hadde vært nærmest problemfri. Samtidig har få av våre venner og familie begynt å få barn enda, så det har sånn sett gått greit. Med fremmede på gata, kafé osv. prøver jeg å tenke at jeg faktisk ikke vet noe om dem, vedkommende kan ha mistet før det svangerskapet eller barnet. Og de som har mistet synes jeg alltid det har vært lett å unne et nytt svangerskap og har ikke noe problem med å forholde meg til det, for ingen fortjener det mer enn dem som har et barn i hjertet som de aldri vil få se vokse opp..
Kan også legge til at jeg har grått alle mulige offentlige steder siste året, for det er umulig å vite hva og når man plutselig er tilbake til det øyeblikket hvor man mistet barnet/ fødte/ gravla osv. Så dukker det opp, får det bare komme.
takk for svar.
Jeg har til nå hatt det så tungt at jeg ikke har klart å bevist utsette meg for ting jeg vet vil trigge meg. Jeg skal begynne å utfordre meg på snart, kan ikke fortsette å leve sånn som nå. Det er så mange ting som jeg ikke vet vil trigge før jeg er i situasjonen. For noen uker siden tenkte jeg at jeg kunne bruke opp oljen jeg brukte på magen da jeg var gravid. Lukten av oljen ga meg så mye angst at jeg måte vaske den av mens jeg følte jeg ikke fikk puste.
Jeg tenker det samme om fremmede gravide, at jeg ikke vet om de har mistet barn før. Eller noen annen nær de er veldig glad i. Så fremmede gravide går lettere. Gravide venner har jeg enda ikke møtt. Det å være tilbake på sykehuset er utrolig vanskelig. Spesielt å se høygravide damer og nybakte foreldre på vei hjem.
Jeg har til nå hatt det så tungt at jeg ikke har klart å bevist utsette meg for ting jeg vet vil trigge meg. Jeg skal begynne å utfordre meg på snart, kan ikke fortsette å leve sånn som nå. Det er så mange ting som jeg ikke vet vil trigge før jeg er i situasjonen. For noen uker siden tenkte jeg at jeg kunne bruke opp oljen jeg brukte på magen da jeg var gravid. Lukten av oljen ga meg så mye angst at jeg måte vaske den av mens jeg følte jeg ikke fikk puste.
Jeg tenker det samme om fremmede gravide, at jeg ikke vet om de har mistet barn før. Eller noen annen nær de er veldig glad i. Så fremmede gravide går lettere. Gravide venner har jeg enda ikke møtt. Det å være tilbake på sykehuset er utrolig vanskelig. Spesielt å se høygravide damer og nybakte foreldre på vei hjem.
M
Moderator Tonje
Guest
Sender mange store klemmer 
Klem til deg! Kan signere på alt det de andre skriver her over. Det er åtte måneder siden min senabort, og jeg kvitta meg med klær jeg hadde hatt på meg under svangerskapet, osv. Nå er jeg gravid igjen og det går lettere. Men i går skulle vi kjøpe blomster til å legge på minnelunden og det klarte jeg ikke-mann og sønn måtte handle dem mens jeg stod utenfor butikken og gråt. Det er tøft å skulle feire første julen uten han. Jeg satte grenser for folk i starten-blant annet fikk broren min og samboeren baby bare to mnd før vi mista, og jeg klarte ikke være sammen med dem på noen uker. Nå går det greit, men det hender fremdeles at jeg gråter når jeg ser han. Vi har hele tiden vært veldig åpne om hva som har skjedd, og jeg er ikke redd for å gråte offentlig selv om det er litt slitsomt til tider. Gruer meg litt til å feire sammen med dem i morgen, og vite at min baby som skulle være seks måneder nå, ligger på minnelunden i stedet. Har ikke så mange gode råd å komme med, annet enn at det blir lettere å leve med-det blir ikke bedre, og ikke mindre vondt, men sorgen får sin plass i hverdagen på et vis.
87'modell
Forumet er livet
(Sniker)
Hei!
Dette var leit å høre. :/
Jeg har ikke opplevd det du har, og kan ikke forestille meg det, men jeg har slitt med PTSD mesteparten av livet, av diverse grunner.
Det første vi alltid gjør i terapien, er å erkjenne at dette er en sorgprosess, og et traume som trenger tid.
Man vil gjerne at det skal være over med en gang, fordi det er så vondt, men sannheten er at det aldri vil gå helt over, og etterhvert lærer man seg å leve med den vissheten.
De triggerne som utløser "episodene" vil også falme med tiden, men jo ferskere såret er, jo lettere går det opp i sømmene.
Eksponeringsterapi er den mest effektive metoden, men alt trenger ikke skje på en gang.
Sett på en alarm på 5 minutter, eller mindre, og si høyt til deg selv at: "Nå skal jeg tenke på dette/utsette meg for dette i 5 minutter, og den reaksjonen jeg får er den reaksjonen jeg får. Den er det den er." Så kan du etterhvert øke den tiden, og snart vil du merke at du ikke trenger så lang tid før kroppen klarer å tenke på noe annet/være i øyeblikket. Det høres banalt ut, men det funker.
Det føles som om hjerte og hode skal gå i stykker når som helst, men heldigvis skjer ikke det. Angstanfall og depresjon er forferdelig å holde ut, men når man har verktøyene for å takle de verste "toppene," blir det enklere etterhvert. Når man utsetter seg bevisst for triggerne, har man større kontroll, og det blir mer som å hoppe enn å falle.
Har du gått i terapi for dette?
<3
Det hørtes ut som en veldig tøff eksponering etter bare 2 måneder.
Det kan høres ut som at du kan lide av posttraumatisk stress etter denne utrolig vonde opplevelsen. Jeg hadde det vondt lenge etter min senabort. Men har ikke så mange triggere annet enn datoer og enkelte andre ting [emoji173] Dersom det vedvarer lenge syns jeg du skal ordne en time til psykolog for å snakke om dette. Og egentlig ville jeg bare bestilt en time med en gang.... Jeg gjorde ikke det, og det angrer jeg på. Uansett så er dette en forferdelig situasjon å være i, og Enn psykolog kan hjelpe en til å sortere følelser og til å finne en vei videre. Ikke minst hjelpe deg med triggerne. [emoji173] Jeg og mannen in måtte oppsøke hjelp nå for noen mnd siden - litt over et år etter at vi mistet barnet vårt. Jo før jo bedre tenker jeg [emoji173]
takk for alle svarene. Det er trist å lese at det er så mange som har erfaringer med de med triggere.
Jeg kan nok ha PTSD ja. Jeg tror også jeg bare er så utmattet av denne tiden. Jeg skal få psykologhjelp etter jul. Det er jo helt umulig å få ting gjort på dårlige dager sånn som jeg har det nå. Mye av grunnen til at jeg er sykemeldt er jo triggere utenfor leiligheten. Noen ganger er de her hjemme å. Snap chat måte jeg logge ut av. Plutselig kommer det et ultralydbilde fra en gammel bekjent og jeg blir helt satt ut. Jeg har sluttet å følge alle jeg kjenner med barn eller som er gravide på FB og instagram. Jeg har blitt så isolert at jeg nesten bare er alene og da blir jo alt forsterket når jeg først går ut....
Jeg kan nok ha PTSD ja. Jeg tror også jeg bare er så utmattet av denne tiden. Jeg skal få psykologhjelp etter jul. Det er jo helt umulig å få ting gjort på dårlige dager sånn som jeg har det nå. Mye av grunnen til at jeg er sykemeldt er jo triggere utenfor leiligheten. Noen ganger er de her hjemme å. Snap chat måte jeg logge ut av. Plutselig kommer det et ultralydbilde fra en gammel bekjent og jeg blir helt satt ut. Jeg har sluttet å følge alle jeg kjenner med barn eller som er gravide på FB og instagram. Jeg har blitt så isolert at jeg nesten bare er alene og da blir jo alt forsterket når jeg først går ut....