Escuro
Forumet er livet
Jeg lurer iblant på om jeg leker for lite med Milan... [&:]
Han har alltid vært veldig selvstendig og selvgående, og jeg har egentlig bare gått og ventet på at det skal ta slutt [8D]
Eldstemann var ekstremt mammadalt og kunne ikke gjøre NOE alene. Han hadde ikke tålmodighet til å sitte alene med ting, og om jeg forlot rommet remjet han og kom krabbende/løpende etter.
Milan er stikk motsatt. Han kan sitte LEEEENGE og plukke med lekene sine, krabber oppi lekekassen, graver oppi den, finner sge nye leker og plukker ivei. Det går fort en halvtime-time uten at han klager i det hele tatt. Noen ganger plukker jeg han opp selv om han er midt i leken, men som regel lar jeg han leke selvstendig så lenge han trives med det, og når han gir signaler om at han ønsker selskap så setter vi oss med en bok eller bygger duplo.
Jeg synes det er kjempepraktisk, fordi da får jeg gjort litt husarbeid og får litt tid til meg selv, men så lurer jeg også på om det er helt feil av meg... Er redd han skal henge etter i språkutviklingen fordi vi ikke sitter nok med pekebøker, eller at han ikke skal få de samme båndene til meg som storebroren har... Storebroren er ekstremt selskapssyk og kosete og har alltid vært et lite klistermerke. Selv nå, når han går i 3. klasse. Koser og klemmer og forteller hvor glad han er i meg
Men er så redd minsten ikke skal se på meg som en spesiell person i livet hans.
Hvordan er det med deres barn...?
Edit: jeg synger for han flere ganger daglig og sitter ofte og stryker på han og nynner når han skal hvile og slappe av i sengen sin, så håper jo at det kompenserer litt, men er likevel bekymra kjenner jeg...
Han har alltid vært veldig selvstendig og selvgående, og jeg har egentlig bare gått og ventet på at det skal ta slutt [8D]
Eldstemann var ekstremt mammadalt og kunne ikke gjøre NOE alene. Han hadde ikke tålmodighet til å sitte alene med ting, og om jeg forlot rommet remjet han og kom krabbende/løpende etter.
Milan er stikk motsatt. Han kan sitte LEEEENGE og plukke med lekene sine, krabber oppi lekekassen, graver oppi den, finner sge nye leker og plukker ivei. Det går fort en halvtime-time uten at han klager i det hele tatt. Noen ganger plukker jeg han opp selv om han er midt i leken, men som regel lar jeg han leke selvstendig så lenge han trives med det, og når han gir signaler om at han ønsker selskap så setter vi oss med en bok eller bygger duplo.
Jeg synes det er kjempepraktisk, fordi da får jeg gjort litt husarbeid og får litt tid til meg selv, men så lurer jeg også på om det er helt feil av meg... Er redd han skal henge etter i språkutviklingen fordi vi ikke sitter nok med pekebøker, eller at han ikke skal få de samme båndene til meg som storebroren har... Storebroren er ekstremt selskapssyk og kosete og har alltid vært et lite klistermerke. Selv nå, når han går i 3. klasse. Koser og klemmer og forteller hvor glad han er i meg
Men er så redd minsten ikke skal se på meg som en spesiell person i livet hans.Hvordan er det med deres barn...?
Edit: jeg synger for han flere ganger daglig og sitter ofte og stryker på han og nynner når han skal hvile og slappe av i sengen sin, så håper jo at det kompenserer litt, men er likevel bekymra kjenner jeg...
Kanskje Attila er sånn for at du var alene med han? Vet ikke jeg altså men kanskje han var redd for at du også skulle dra, at han klengte seg på deg og etter det har det blitt en rutine.. Jeg synes jo det hørtes utrolig koselig ut å ha en liten kosegutt :-) Skal se Milan blir sånn også men kanskje ikke like mye i og med at pappan også er der [;)]