Hvordan komme seg ut av spiseforstyrrelse ?

  • Trådstarter Trådstarter SFandAmom
  • Opprettet Opprettet
S

SFandAmom

Guest
Andre mødre med denne problematikken?
Noen som har f.eks prøvd kostliste og/eller ernæringsfysiolog og følt eit slik "program" funker?
Any erfaring at all?(ingen ønskelig erfaring,men hjelp til selvhjelp har jeg funnet ut er veldig undervurdert)
Er absolutt ikke ute etter tips til og fortsette,men erfaring rundt det og jobbe seg ut av denne jævelskapen,.
 
Kommer helt ann på hvilken spiseforstyrrelse du har, men jeg har hatt en type sf så bare å spørre så svarer jeg så godt jeg kan :)
 
Har dessverre ikke noen særlig råd å komme med, da jeg ikke har erfaring med dette. Men det er bra du innser selv at du trenger hjelp til å komme ut av det :) Lykke til! :)
 
Ja,jeg har sett lenge at jeg må ha hjelp...og hjelp har jeg,snakker med psykiatrisk sykepleier,og henne er det MASSE hjelp i... Jeg har itilleg opplegg på dps / poliklinikk som går over 3-4 mnd'er totalt med ca 1-2 timer i uken jeg kan gjennomføre,med man kan ikke amme da,...
Har en fantastisk fastlege som forstår meg og mine behov,....men det er jo nettop forandringer man er spesielt sårbar og ømfintlig mot,når man sliter med spiseforstyrrelse,..ikke at man ikke ønsker hverken det ene eller andre,men man velger jo det som føles tryggest,og oftest er det jo spiseforstyrrelsen som trekker det lengste strået,..fordi man vet at dette er noe man føler man kan kontrollere,..alt annet virker skummelt(følelsene),
 
Jeg har slitt med bulumi i "åresvis " hadde ca et år hvor jwg var på bånd og spydde konstant etter måltid, men de tre årene etter dette har jeg hatt perioder på 1 uke - 2 måneder.. Jeg er kontrollfrik og har. Egentlig alltid følt jeg kan stoppe om jeg ønsker det.
Jeg var bare så redd for å bi tykk! Men når jeg vet at jeg skal utvikle barnet mitt i magen kunne jeg ikke tenke meg å skade kroppen på den måten lengre! Nå skal jeg legge på meg litt, jeg skal bære fram et liv, som er så viktig, at et par kg ekstra er uvesentlig! Prøv å tenk på hvordan barne kan få problemer om.du ikke får i deg nok mat,eller ødelegger kroppen din! Dette er nok det som.motiverer meg! :) pluss at jeg har en god kjæreste som ihvertfall sier han synes jeg har en pen kropp! Snakk med noen om det! Enten psykolog,kjærest eller andre som står deg nær! Lykke til
 
Kan innleggelse være et alternativ?

Modum Bad har blant annet program for både gravide og mødre med spiseforstyrrelser :)
 
Jeg sleit med mat i flere år. Aldri bulrmi da. Frika litt ut da jeg ble gravid, og tenkte at kroppen kom til å bli fullstendig ødelagt. Likevel var lille i magen hovedfokuset, så jeg tvang meg selv til å spise regelmessig, sunn og nok mat gjennom hele graviditeten. frokostkalkulatoren til melk.no hjalp meg mye, for da kunne jeg kontrollere at jeg fikk i meg nok av alt, og et bilde på hvor mye som er normalt for en som er gravid å spise. Etter hvert i svangerskapet ble jeg mindre og mindre plaget av spiseforstyrrede tanker, og jeg bestemte meg for at jeg bare måtte akseptere at tiden for å tulle med maten er over. Jeg ville ikke være en syk mor, og slikt smitter over på barna, om man vil det eller ikke. Etter fødselen har jeg blitt mye mer komfortabel i min egen kropp. Den som jeg hatet så lenge klarte å bære frem en perfekt baby. Jeg har opplevd at kroppen min har stabilisert seg rundt en vekt, selv om jeg spiser en sjokolade i ny og ne, er det ikke slik at jeg må skippe neste måltid eller trene. Det er så deilig å ikke tenke på mat 24/7. Jeg vil si jeg er blitt kvitt 90% av mitt problem. å av og til væremmisfornøyd med kroppen sin tror jeg er helt normalt. Jeg blir så sint når jeg ser meg omkring og kroppspresset omringer oss på alle kanter. Min mor leser treningsbladet "I form", og det er den største dritten jeg har lest. Man får dårligere samvittighet for hver side man leser. Dette ble langt. Vil bare ønske deg lykke til, og håper du blir kvitt dritten.
 
Ja,under svangerskapet med minstemann så "forsvant" spiseproblemet.. Jeg var,som du nevner selv,nødt til og fokusere på noe annet,større enn meg selv.. Et nytt liv skulle bæres frem,og aldri i verden om jeg hadde kunnet tilgi meg selv om jeg hadde vært skyld i at det ikke gikk bra,pga min måte og takle mat og følelser på,.

Desverre,så er det kommet igjen for fult,..lille er ikke lenger så liten,og jeg må ta tak i roten til problemet og få et naturlig forhold til tanker omkring mat igjen og handle rett deretter,..
Jeg går gjevnlig til samtaler med psyk.helsearbeider,et fantastisk menneske som hjelper mye! Neste steg er og komme innunder dps/poliklinikk og få behandling der som visstnok skal være meget bra og ha godt dokumentert virkning,spesielt på bulimi.. (Cbt-e, kognitiv adferdsterapi spesielt rettet mot spiseforstyrrelse),..
 
Det at du søker hjelp og erkjenner at du har et problemer jo virkelig et steg i riktig retning. Og ønsket om å bli frisk. Det er dødsvanskelig, men utrolig viktig å bryte med tankene og handlingene. Det jeg gjør helt bevisst er å gjøre det omvendte av hva jeg først tenker... For eksempel hvis jeg er ute og kjenner at jeg ikke har spist på en stund/lavt blodsukker/sulten, og jeg må kjøpe mat der jeg er, i ei kantine/Narvesen e.l, så ender jeg ofte opp med et eple og noen sukkerfrie drops i hånda, etter langt om lenge. Da må jeg stoppe opp, legge tilbake og kjøre på med en sjokolade, bolle eller pølse i stedet. Det høres helt sykt ut, men det er så viktig å bryte ut. I hverdagen spiser jeg sunt og godt, og lager all maten selv. Men jeg spiser nå alltid til jeg er mett, teller ikke kalorier, har ikke badromsvekt og koser meg med litt mørk sjokolade en gang i blant. Vekta er stabil, men jeg ligger noen kg under hva jeg "burde være", trolig pga ammingen. Det er uansett godt å vite at jeg kan spise som normale mennesker uten å ese ut. Det var noe jeg fryktet før, men forbrenningen og kroppen går jo inn i sparemodus når en klusser det til, så det er jo ikke så rart at det stabiliserer seg tilslutt. Vet venner og familie om problemene dine? Kan du hente noe støtte derfra?
 
SFandAMom skrev:
Ja,under svangerskapet med minstemann så "forsvant" spiseproblemet.. Jeg var,som du nevner selv,nødt til og fokusere på noe annet,større enn meg selv.. Et nytt liv skulle bæres frem,og aldri i verden om jeg hadde kunnet tilgi meg selv om jeg hadde vært skyld i at det ikke gikk bra,pga min måte og takle mat og følelser på,.

Desverre,så er det kommet igjen for fult,..lille er ikke lenger så liten,og jeg må ta tak i roten til problemet og få et naturlig forhold til tanker omkring mat igjen og handle rett deretter,..
Jeg går gjevnlig til samtaler med psyk.helsearbeider,et fantastisk menneske som hjelper mye! Neste steg er og komme innunder dps/poliklinikk og få behandling der som visstnok skal være meget bra og ha godt dokumentert virkning,spesielt på bulimi.. (Cbt-e, kognitiv adferdsterapi spesielt rettet mot spiseforstyrrelse),..
Klikk for å utvide …

Hvordan går det?:)
Håper du får hjelpen du trenger:)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp