Hvordan komme igjennom et dødsfall

[mammatilstorm]

I natt fikk jeg beskjed om at "Far" bestefaren min har gått bort[:(][:(]
Jeg har hele livet hatt et veldig godt forhold til han(de).
For 9 år siden flyttet jeg til sambo 100 mil unna og har kun sett de 1 gang i året,i sommerferien,men har jo pratet med de(mest "mor" siden "far" hørte så dårlig, har også sendt de en del bilder sånn at de vet at vi tenker på de hele tiden, men jeg har så dårlig samvittighet for at vi har vært så lite hos de[&o][:(]
Vi bor på en liten øy så vi har ikke hatt mulighet til billig flyturer ol, siden vi er så langt unna disse store plassene der avgangene er.
Jeg sitter å ser på bilder av han og jeg får helt panikk ved tanken på at jeg aldri skal få se han igjen,eller få høre vitsene han,eller at gullet våres ikke skal få se han igjen. Han var liksom udødelig for meg.
Han har heldigvis fått møtt gutten våres da, og han var så glad i gullet, noe som gjør det enda vanskelige, får han hadde gledet seg til sommeren til å se gullgutten igjen.
Familien sier jeg ikke har grunn til å ha dårlig samvittighet,at vi har vært flinke til å holde god kontakt selv om vi bor så langt unna,men samvittgheten kommer jeg alltid til å slite med nå tror jeg.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette HER,eller hva jeg vil med det men måtte få ut litt.

 

[Pippi Lang Pupp]

Skjønner du har dårlig samvittighet (sånn har vel de fleste det, fordi vi føler vi burde gjordt mer)
, men du har jo holdt kontakten.
Han visste at du var veldig glad i ham, og du har mange fine minner og ta med deg.
Det er fælt og miste noen man står nær, og selv om det alltid vil være vanskelig,
så blir det lettere med tiden og tenke på alle de gode minnene.
Sender deg en stor varm klem!

 

[Sha]

mange klemmer til deg.
døden er ikke en lett ting å takle[&o] man hører om det hver dag men man tror aldri det skal skje med de man er glad i.
mistet selv bestefaren min i sommer og det kommer fortsat tårer daglig.
 

 

[Sillien]

jeg mistet min morfar og mormor, som har hatt en STOR del i min oppvekst og mitt liv hele tiden. de har vært som et ekstra sett foreldre, bare snillere[;)]

det var helt utenkelig å miste de og jeg gråt sårt og lenge og begynner å gråte igjen no når jeg skriver dette fordi jeg savner dem begge noe helt ekstremt (døde med et års mellomrom av kreft), og selvom jeg tror på Gud så klarte jeg ikke la vær å tenke at "nå eksisterer de ikke mer".... men nå klarer jeg å tenke at de følger med på meg innimellom, og at de er sammen et annet sted som de alltid har vært, at de gleder seg over barnet som kommer og at de innimellom stikker innom for å se at jeg har nok klær på  meg[:)]

det som gjorde det ekstra sårt for meg var at så mange av mine venner osv har ikke hatt et slikt forhold med sine besteforeldre, så jeg fikk følelsen av at jeg ikke trengte å være så ekstremt lei meg fordi det var "bare besteforeldre"... men jeg fikk det mye bedre med meg selv når jeg godtok at jeg hadde fullstendig lov til å sørge over å ha mistet to gode foreldre og to gode venner..

det som hjalp meg i sorgen:
 jeg satt frem bilde av morfar (mormor hatet bilder)
jeg prøvde bevisst å bruke tips og råd jeg hadde fått av dem, som å sende dem en tanke når jeg pakket skjerfet godt rundt meg på vinteren, fordele maten godt ut på tallerkenen slik at den skal bli kald fortere, som de lærte meg, og masse andre ting som jeg fremdeles gjør bevisst og tydelig, og gjør et mini-rituale utav som en hilsen til dem :) leste bøker som jeg vet mormor ville likt, kikket ofte på bilder og slikt.


jeg kondolerer veldig, og tillat deg å sørge godt, og tenk på far så ofte du kan[:)]