Beklager langt innlegg, men jeg føler ikke jeg kan be om hjelp uten å ta med detaljene. Jeg har en herlig jente på snart 4 år, men bekymringene ligger og lurer.
Hun var en veldig «våken» baby, elsket å sitte ved lunsjbordet på barselgruppen og følge med på samtalen istedet for å ligge på gulvet og leke som de andre babyene. Rundt 6 mnds alder begynte hun å gråte hvis noen i rommet lo, og hun gråt hvis andre barn gråt (dette er fremdeles gjeldende.) Hun reagerte voldsomt på høye lyder, som støvsuger eller stavmikser, og ble lyssensitiv. I tillegg var hun veldig sjenert, og avhengig av å ha mamma eller pappa innen 2 cm radius.
Ved barnehagestart meldte en del bekymringer seg. I tillegg til gråt ved latter og gråt trakk hun seg helt unna barna, men søkte voksenkontakt og ville helst bæres/sitte fanget konstant. Hun nektet å spise i nærvær av de andre barna, og måtte få et rom helt alene om de skulle få i henne mat ila dagen. De oppdaget et veldig kontrollbehov, og konsentrasjon i lek eller oppgaver var vanskelig å oppnå fordi hun måtte vite hvem som er i rommet og hvor de befant seg til enhver tid. Barnehagen spurte tidlig om hun er høysensitiv, noe vi tror hun er.
Motorisk utviklet hun seg senere enn gjennomsnittet, men alle milepæler ble nådd, som f eks begynte hun å gå ved 18 mnds alder. Språklig har hun hele tiden vært sterk, og snakket flytende setninger ved ca fylte 2 år. Hørsel og syn er sjekket, alt er normalt.
Noe som forundrer meg veldig er ekstremt høy smerteterskel, hun gråter sjelden eller aldri når hun faller eller slår seg, til tross for skrap, kuler og ting som åpenbart gjør vondt.
Sosialt i barnehagen står hun på stedet hvil, ønsker overhodet ingen kontakt med jevnaldrende barn, men kan leke med førskolebarna om hun får diktere leken. Barnehagen sier de tror hun ser de som «minivoksne» og derfor føler seg trygge på dem. Hun trekker seg ofte ut av rommet for en timeout når hun kjenner det blir for mye støy eller sliter med å regulere følelsene sine. Hun liker best å observere andre i lek, deltar sjelden selv, men kan gå bort og gjøre det samme som de andre etter de har gått videre. Hun vegrer seg voldsomt for å gå i barnehagen, å få henne ut av døren er en kamp. Sier ofte at hun er syk og må bli hjemme, kan begynne å spørre lørdag morgen om hun må i barnehagen på mandag, og begynner å gråte allerede da om svaret er ja.
Hvis vi møter bekjente når vi er ute kan hun bryte ut i skikkelig angstgråt over at vi snakker med noen. I det siste har hun også blitt livredd for at naboene skal snakke til oss (og gråter om de gjør det,) hun nekter å leke utenfor og piler fra bilen og inn i huset om vi har vært ute. På butikken går hun med hodet ned, gjemmer seg bak meg og gråter om hun ser at noen ser på henne. Hun sier hun ikke liker mennesker, at alle er farlig, og at hun blir redd. Er vi på en lekeplass og det kommer andre barn med eller uten voksne løper hun vekk og vil hjem. Drar vi på besøk til venner eller prøver å finne på noe med noen er det grining fra vi kommer til vi går, uten noen som helst mulighet for å avlede. Ofte kan hun begynne å slå meg idet ting begynner å oppleves som ubehagelig, og slagene er alltid forstadiet til angstgråt. Jeg har fremdeles tilgode å klare å stoppe et anfall selv om jeg vet at de kommer. Angsten hennes er begynt å bli hemmende, og jeg merker at jeg vegrer meg veldig for å være sosial eller ta henne med på butikken.
Hjemme har vi en velfungerende, morsom, oppfinnsom og glad jente som elsker å leke, men dette endrer seg tvert idet vi forlater huset. Samboer og jeg har et harmonisk og godt forhold, vi samarbeider bra og gjør virkelig det vi kan for å hjelpe datteren vår, men vi kommer til kort. Kan nevne at hun er blitt utredet for autisme hos BUP, uten at de fant tegn på det. I tillegg har hun hjelpepedagog og spesialpedagog noen dager i uken i barnehagen, uten at det fører til noen fremgang. Vi går også til foreldreveiledning på BUP, men behandler ble sykemeldt så det stoppet opp etter første gangen. Vi har hele tiden håpet at det skulle bli bedre med alderen, men det går raskt i helt feil retning, med flere og større hemninger i hverdagen. Hva ville dere gjort? Hva kan det være?
Hun var en veldig «våken» baby, elsket å sitte ved lunsjbordet på barselgruppen og følge med på samtalen istedet for å ligge på gulvet og leke som de andre babyene. Rundt 6 mnds alder begynte hun å gråte hvis noen i rommet lo, og hun gråt hvis andre barn gråt (dette er fremdeles gjeldende.) Hun reagerte voldsomt på høye lyder, som støvsuger eller stavmikser, og ble lyssensitiv. I tillegg var hun veldig sjenert, og avhengig av å ha mamma eller pappa innen 2 cm radius.
Ved barnehagestart meldte en del bekymringer seg. I tillegg til gråt ved latter og gråt trakk hun seg helt unna barna, men søkte voksenkontakt og ville helst bæres/sitte fanget konstant. Hun nektet å spise i nærvær av de andre barna, og måtte få et rom helt alene om de skulle få i henne mat ila dagen. De oppdaget et veldig kontrollbehov, og konsentrasjon i lek eller oppgaver var vanskelig å oppnå fordi hun måtte vite hvem som er i rommet og hvor de befant seg til enhver tid. Barnehagen spurte tidlig om hun er høysensitiv, noe vi tror hun er.
Motorisk utviklet hun seg senere enn gjennomsnittet, men alle milepæler ble nådd, som f eks begynte hun å gå ved 18 mnds alder. Språklig har hun hele tiden vært sterk, og snakket flytende setninger ved ca fylte 2 år. Hørsel og syn er sjekket, alt er normalt.
Noe som forundrer meg veldig er ekstremt høy smerteterskel, hun gråter sjelden eller aldri når hun faller eller slår seg, til tross for skrap, kuler og ting som åpenbart gjør vondt.
Sosialt i barnehagen står hun på stedet hvil, ønsker overhodet ingen kontakt med jevnaldrende barn, men kan leke med førskolebarna om hun får diktere leken. Barnehagen sier de tror hun ser de som «minivoksne» og derfor føler seg trygge på dem. Hun trekker seg ofte ut av rommet for en timeout når hun kjenner det blir for mye støy eller sliter med å regulere følelsene sine. Hun liker best å observere andre i lek, deltar sjelden selv, men kan gå bort og gjøre det samme som de andre etter de har gått videre. Hun vegrer seg voldsomt for å gå i barnehagen, å få henne ut av døren er en kamp. Sier ofte at hun er syk og må bli hjemme, kan begynne å spørre lørdag morgen om hun må i barnehagen på mandag, og begynner å gråte allerede da om svaret er ja.
Hvis vi møter bekjente når vi er ute kan hun bryte ut i skikkelig angstgråt over at vi snakker med noen. I det siste har hun også blitt livredd for at naboene skal snakke til oss (og gråter om de gjør det,) hun nekter å leke utenfor og piler fra bilen og inn i huset om vi har vært ute. På butikken går hun med hodet ned, gjemmer seg bak meg og gråter om hun ser at noen ser på henne. Hun sier hun ikke liker mennesker, at alle er farlig, og at hun blir redd. Er vi på en lekeplass og det kommer andre barn med eller uten voksne løper hun vekk og vil hjem. Drar vi på besøk til venner eller prøver å finne på noe med noen er det grining fra vi kommer til vi går, uten noen som helst mulighet for å avlede. Ofte kan hun begynne å slå meg idet ting begynner å oppleves som ubehagelig, og slagene er alltid forstadiet til angstgråt. Jeg har fremdeles tilgode å klare å stoppe et anfall selv om jeg vet at de kommer. Angsten hennes er begynt å bli hemmende, og jeg merker at jeg vegrer meg veldig for å være sosial eller ta henne med på butikken.
Hjemme har vi en velfungerende, morsom, oppfinnsom og glad jente som elsker å leke, men dette endrer seg tvert idet vi forlater huset. Samboer og jeg har et harmonisk og godt forhold, vi samarbeider bra og gjør virkelig det vi kan for å hjelpe datteren vår, men vi kommer til kort. Kan nevne at hun er blitt utredet for autisme hos BUP, uten at de fant tegn på det. I tillegg har hun hjelpepedagog og spesialpedagog noen dager i uken i barnehagen, uten at det fører til noen fremgang. Vi går også til foreldreveiledning på BUP, men behandler ble sykemeldt så det stoppet opp etter første gangen. Vi har hele tiden håpet at det skulle bli bedre med alderen, men det går raskt i helt feil retning, med flere og større hemninger i hverdagen. Hva ville dere gjort? Hva kan det være?
