Hvordan hjelpe sjenerte barn?

[Luna30]

Har en jente på 6 år, som er sjenert.
Jeg var selv veldig sjenert som barn, og jeg er ikke den som rekker opp hånda å sier noe på foreldremøte å sånt, men jeg kan snakke litt med nye folk å gir beskjeder til skolen og div, men det krever mye av meg, jeg blir veldig urolig, snakker fort og lavt så de hører som oftest ikke hva jeg sier første gangen, kommer aldri på noe å si når noen sitter å småprater..
Dette har tydeligvis min datter sett og etter hun ble ca 4 år så har det vert mye nekting i nye situasjoner og gjemmer seg bak meg når noen kommer å snakker med oss å prøver å snakke med henne, eller så ser hun på meg når noen spør henne om noe og vil at jeg skal svare. Hun ser ikke sånn mot alle, men stort sett. Slik som barnehage og skole fotografering er et styr, siste året på barnehagen nektet hun å ta bilde alene så en ansatt på barnehagen måtte stå ved siden av henne... Ikke et smil å se, å det er så vondt å se

Hun leker med nabobarna men hun går aldri og banker på døren å spør om de vil leke, hun venter til de kommer ut.. I bursdager kan mye av tiden gå med på at hun står å ser på at de andre leker før hun vil være med, noen ganger kan det ta langt tid eller så kan hun leke med dem etter noen minutter. Nå har hun begynt på skolen og det går bra, men jeg gruer med til de må begynne å svare på spørsmål og ha fremvisning på skolen, jeg husker hvor vondt det var..
Nå er det snart skolefotografering igjen og jeg skal prøve å forbrede henne på det men vet ikke helt hva jeg skal si eller hvordan jeg skal hjelpe henne.

Når disse situasjonene oppstår så står jeg alltid med tårer i øynene og blir veldig lei meg, å vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne.

Føler at alle andre foreldre dømmer meg fordi hun og jeg er sånn.. Livredd for at jeg har ødelagt henne og kommer til å gjøre det samme med lillesøster.. Ble et rotete innlegg men.

Jeg var mye alene og måtte klarer meg slev etter at mine foreldre ble skilt når jeg var 5 år, og jeg måtte bo med min mor som var/er alkoholiker så jeg vet ikke hvordan man skal være en god mor, jeg prøver men...

Noen som har noen gode råd?

 

[Apekatter]

Jeg var også veldig sjenert da jeg var liten. Snakket ikke med noen, unntatt noen utvalgte få osv. har også erfaring med skilsmisse, der jeg ble boende med mor som slet med depressjoner (ikke i nærheten av like ille som hos deg, tenker jeg, men jeg turte ikke snakke med voksne fordi jeg ikke ville at de skulle vite det var noe galt med mamma).

min yngste sønn er veldig sjenert. Det var mye verre da han var yngre, men nå er han det siste året blitt veldig trygg i barnehagen. Han har to bestevenner, som han elsker, og han stoler på de voksne. Fortsatt litt problemer med at han ikke tørr si til ukjente voksne at han må på do, og hvis ikke bestevennene er der leker han heller alene enn med de han ikke er like nær.

Vi er litt heldige siden storebror er kjempesosial, og gjerne går foran og tar med seg lillebror i mange situasjoner. Ellers prøver vi å gi ham tid, eller blir med i leken i starten for å få ham med, lar han sitte med oss og se på til han blir trygg og sånt. Jeg vet ikke hva som hjelper, og mange er jo sjenerte eller innadvendte hele livet, og jeg syns ikke det er noe galt i det heller. Vi har hatt mye dialog med barnehagen, så de hjelper ham dele i samlinger og komme inn i leken hvis det er vanskelig.

jeg vet ikke om dette hjelper, ville bare si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og her har det gått bedre og bedre ettersom han er blitt eldre. Vi bruker mye tid på å forberede på for eksempel at de skal ta bilder i barnehagen, det gjør ham tryggere

 

[2 søte små]

Ser eldste sønnen min på snart 7 år også er sjenert når det kommer til å være sosial og på skolen. Han prater sjelden/aldri på skolen. De pleier å fortelle fra helgen på mandag morgen i samling (går nå i 2. klasse), og han nekter å fortelle noe. Læreren sier hun forventer at han forteller fra helgen og ferier. Vi har inngått en avtale at jeg sender en mail søndag kveld med litt tips hva vi har gjort så har hun en dialog med han i samlingen hvor hun sier noe sånt som "jeg hører du har vært på hyttetur i helgen...".

Ellers nekter han å gå ut og spørr om å være med venner. Møter han de ute, må de spørre om han vil være med. Møtes de ute og leker en plass og de andre går videre, blir han stående igjen og kommer ikke på at han kan gå med dem.

Kjenner det er utrolig slitsomt for hjemme krever han utrolig mye, er mye støy og uro rundt han, spesielt når mannen skal ta hovedstøyten med noe med ungene (f.eks legging, tannpuss, osv osv). Ender ofte med kaos, krangling, unger som ikke hører etter og de tester grenser noe ekstremt, og eldste er han som leder an sammen med søsteren på 2.5 år. Skulle ønske han kunne være litt slik på skolen også

 

[Snurri]

Har en jente på 6 år, som er sjenert.
Jeg var selv veldig sjenert som barn, og jeg er ikke den som rekker opp hånda å sier noe på foreldremøte å sånt, men jeg kan snakke litt med nye folk å gir beskjeder til skolen og div, men det krever mye av meg, jeg blir veldig urolig, snakker fort og lavt så de hører som oftest ikke hva jeg sier første gangen, kommer aldri på noe å si når noen sitter å småprater..
Dette har tydeligvis min datter sett og etter hun ble ca 4 år så har det vert mye nekting i nye situasjoner og gjemmer seg bak meg når noen kommer å snakker med oss å prøver å snakke med henne, eller så ser hun på meg når noen spør henne om noe og vil at jeg skal svare. Hun ser ikke sånn mot alle, men stort sett. Slik som barnehage og skole fotografering er et styr, siste året på barnehagen nektet hun å ta bilde alene så en ansatt på barnehagen måtte stå ved siden av henne... Ikke et smil å se, å det er så vondt å se

Hun leker med nabobarna men hun går aldri og banker på døren å spør om de vil leke, hun venter til de kommer ut.. I bursdager kan mye av tiden gå med på at hun står å ser på at de andre leker før hun vil være med, noen ganger kan det ta langt tid eller så kan hun leke med dem etter noen minutter. Nå har hun begynt på skolen og det går bra, men jeg gruer med til de må begynne å svare på spørsmål og ha fremvisning på skolen, jeg husker hvor vondt det var..
Nå er det snart skolefotografering igjen og jeg skal prøve å forbrede henne på det men vet ikke helt hva jeg skal si eller hvordan jeg skal hjelpe henne.

Når disse situasjonene oppstår så står jeg alltid med tårer i øynene og blir veldig lei meg, å vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne.

Føler at alle andre foreldre dømmer meg fordi hun og jeg er sånn.. Livredd for at jeg har ødelagt henne og kommer til å gjøre det samme med lillesøster.. Ble et rotete innlegg men.

Jeg var mye alene og måtte klarer meg slev etter at mine foreldre ble skilt når jeg var 5 år, og jeg måtte bo med min mor som var/er alkoholiker så jeg vet ikke hvordan man skal være en god mor, jeg prøver men...

Noen som har noen gode råd?

Jeg tenker at du nok er inne på noe. Hun ser på deg og du er hennes forbilde/rollemodell. Da er det fort for at hun vil gjøre som deg, barn er jo slik. Om dette ikke er det du vil for henne, er det da dette du vil for deg selv?
Dersom du er komfortabel med slik ting er for deg selv, kan du da egentlig si at det som er bra nok for deg ikke skal være bra nok for henne?
Hvis ikke, så ligger svaret kanskje i at du selv må tørre, du selv må bryte med gamle mønstre. Du må være det forbildet for henne som hun trenger for å bli en som tørr.
Alternativt la henne tilbringe masse tid med en våghals som kan fungere som motvekt

Fra spøk til alvor. Jeg tenker ikke på det du beskriver som sjenanse. Du har din bakgrunn, og dette er tillærte mekanismer som du brukte for å overleve og klare deg gjennom de utfordringer du hadde i din oppvekst. Mekanismene henger igjen, selv om livssituasjonen har forandrer seg. Disse mekanismene er ikke deg og din person. Du har lært deg til det. Og på samme vis kan du lære deg til andre ting, men det krever hardt arbeid. Spørsmålet er hva du selv faktisk vil, og om du liker at ting er som de er. Av det du skriver, så virker det ikke som at du egentlig synes det er så kjekt. Da må du vite at dette går det an å gjøre noe med, du har et valg. Og du har egenskapen til å bli og være akkurat den du selv føler at du egentlig er. Tenk på hvem du er innerst inne, og hvordan du kan overføre dette til ord og handling. Og husk at tillærte mekanismer er noe man gjør på gammel vane, men en vane er ikke det samme som en personlighet.

 

[Dipsy]

Så leit å høre at du har hatt en vanskelig oppvekst ❤

Vi har også et barn som er veldig sjenert. Det var jeg som barn også, og kan til dels være fortsatt, men det er noe jeg konstant jobber med. Vår vil heller ikke svare fremmede på spørsmål, og ofte ikke kjente heller med mindre det er i lek. Oftest så spør jeg om hun vil svare, og hvis ikke er det greit. Da svarer jeg for henne og inkluderer henne i samtalen, feks 'NN har vært i barnehagen i dag, og der lekte du med x og y, sant?' Jeg hatet også alle situasjoner hvor man skulle rekke opp hånda. Jeg kunne alltid svaret, men syns det var vanskelig å ta initiativet til å svare. Det har gått veldig bra med meg likevel, selv om jeg fikk vite på alle foreldresamtaler at jeg måtte bli mer aktiv i timen.

Jeg tror noe av det viktigste du kan gjøre er å trygge jenta di på at det er greit å være sjenert, at det er noe de fleste føler på til tider. Det er ikke noe feil hun gjør ❤ Øv og forbered hjemme på de situasjonene som kan være utfordrende. Gi henne den støtten hun trenger, bli med å ringe på en dør, trekk dere ut når dere ser at hun mestrer. Øv på å ta bilder og smile hjemme, la henne ha med seg en ansatt og gi beskjed til skolen at hun trenger det. La henne vite at hun skal ha en voksen ved siden av seg. Gi henne masse ros de gangene hun klarer ting på egenhånd, og utfordre henne når dere ser hun er klar for det ❤ Det er virkelig ikke noe galt i å være sjenert, verken for deg eller henne. Drit i hva alle andre tenker ❤

 

[LittleHunt]

Jeg tenker at du nok er inne på noe. Hun ser på deg og du er hennes forbilde/rollemodell. Da er det fort for at hun vil gjøre som deg, barn er jo slik. Om dette ikke er det du vil for henne, er det da dette du vil for deg selv?
Dersom du er komfortabel med slik ting er for deg selv, kan du da egentlig si at det som er bra nok for deg ikke skal være bra nok for henne?
Hvis ikke, så ligger svaret kanskje i at du selv må tørre, du selv må bryte med gamle mønstre. Du må være det forbildet for henne som hun trenger for å bli en som tørr.
Alternativt la henne tilbringe masse tid med en våghals som kan fungere som motvekt

Fra spøk til alvor. Jeg tenker ikke på det du beskriver som sjenanse. Du har din bakgrunn, og dette er tillærte mekanismer som du brukte for å overleve og klare deg gjennom de utfordringer du hadde i din oppvekst. Mekanismene henger igjen, selv om livssituasjonen har forandrer seg. Disse mekanismene er ikke deg og din person. Du har lært deg til det. Og på samme vis kan du lære deg til andre ting, men det krever hardt arbeid. Spørsmålet er hva du selv faktisk vil, og om du liker at ting er som de er. Av det du skriver, så virker det ikke som at du egentlig synes det er så kjekt. Da må du vite at dette går det an å gjøre noe med, du har et valg. Og du har egenskapen til å bli og være akkurat den du selv føler at du egentlig er. Tenk på hvem du er innerst inne, og hvordan du kan overføre dette til ord og handling. Og husk at tillærte mekanismer er noe man gjør på gammel vane, men en vane er ikke det samme som en personlighet.

Så flott skrevet.