Hvordan har du det? :)

Sylvia80

Sylvia80

Gift med forumet
Ja, jeg bare lurer ;)
Vi rykker stadig framover i køen, hehe.. og etterhvert passerer vi de magiske 12 ukene, noen har allerede kommet dit.. 

Har dere fortalt det til familie, venner, offentliggjort det?
Har dere symptomer eller ingen i det hele tatt?
Hva gjør du på om dagene nå?
Har du noen babyprosjekter på gang?

Her er det fortsatt hemmelig, bare min søster og noen få gode venninner som vet om det.
Jeg kaster opp i hytt og gevær, og om mulig er det enda verre siste dagene.. Ømme pupper, og gråter for alt.
Sykemeldt og ligger på sofaen, sover og leser litt..
Har begynt å tenke på å sy babyklær og vognposer ;)

Ønsker alle en god helg! :D
 
Hørtes kjedelig ut og være så dårlig:/ Får håpe du blir bedre snart:)

Jeg er jo 12 uker i morgen(!), så vi har sagt det til den nærmeste familien. Jobben får vite det til uka, og da får nok resten av verden (facebook) en liten oppdatering også:)
Jobber 100%, og det er så deilig:) Såklart, noen dager er jeg nesten helt kaputt når jeg kommer hjem, men sånn er det.. 
Har begynt og hekle et babyteppe, også har jeg heklet ferdig et par små, søte sokker:) 

God helg til deg også!! :):) 
 
Huff, høres ille ut med så mye oppkast.....

Jeg har det veldig opp og ned... har hatt 2-3 helt ok dager nå på rad, har vært mindre kvalm og trøtt men tror det er fordi jeg har sovet 10 timer på natta. Ellers er jeg små kvalm hele dagen og trøtt trøtt trøtt og hormonell.
Vi har fortalt om graviditeten til nærmeste familie og venner men skal prøve å vente litt med å fortelle det til de eldre barna og så resten av verden. Sliter litt med å bestemme med for når vi skal fortelle guttene det. Synes dere det er alt for tidlig å fortelle 6 og 7 åringer om det når jeg er 9 uker på vei? Vet at det er da noen "farlige" uker igjen men jeg synes det er litt vanskelig når familien og venninnene mine vet det at de ikke vet det... og så begynner magen å vokse.... er usikker med dette jeg. 

Jeg jobber 100% i barnehage, det er helt ok å være på jobb bortsett fra noen ekstremt trøtte perioder i løpet av dagen og så er jeg utslitt når jeg kommer hjem. Om kveldene sitter jeg på sofaen ser på tv og strikker søte små sokker og luer. Har litt tanker om kommode til klær, vugge, vognposer og sånne prosjekter men de for vente en liten stund til i hvert fall. 

 
Her er formen opp og ned.. Så lenge jeg greier å ta det med ro er formen stort sett topp, men med en gang jeg er i aktivitet blir jeg fort dårlig. Sykemeldt il 26/8 pga kvalme/oppkast.

Ellers så har de på jobben visst det fra dag en siden jeg har vært gjennom prøverørsforsøk som vi har vært åpen om. Søstrene mine og en venninne har også visst det en stund. Ellers så fikk resten av familien vite det når jeg var 9 uker på vei. Hadde da vært på ultralyd og alt så bra ut (prosentsjansen for at det går bra er jo da veldig bra). Ellers så har vi sagt det litt litt folk men er ikke sånn at jeg roper de ut til alt og alle ennå.

Ellers så har vi også sagt det til gutten vår på 2 år, men han sa bra neida.. Idag var han enig då, men tviler på han skjønner noe av det.

KatlaJ : Dersom du har vært på ultralyd og alt så bra ut så ville nok jeg ha sagt det til de litt større. De har det ofte med å bekymre seg for at du er alvorlig syk o.l dersom du er dårlig. En venninne sa det ikke til gutten, og han gikk rundt å trodde moren var alvorlig syk siden hun alltid var dårlig. Ble kjempe lettet når han skjønte at det bare var en baby i magen. :)
 
Var ikke helt sikker på om jeg skulle tørre å svare på denne men here we go.

Jeg er trist, jeg gråter mye, vet ikke om det er hormoner eller ikke men jeg begynner å bli usikker om jeg virkelig ønsker barnet. Det virker egentlig helt umulig for meg å ta abort, jeg føler at sånt burde ikke en gang ligge i mine hender. Føler ikke jeg skal bestemme hvilket liv som lever eller dør. 

Det passer bare så dårlig inn i livet mitt, jeg er ikke sammen med barnefar og i det siste har jeg ikke hørt ett pip fra han en gang. Jeg er student og må jo avbryte studiet i slutten av februar. 

Jeg har også dårlig samvittighet for at jeg har slike tanker, fordi så mange kvinner der ute sliter med å få barn og det er jo den største gave du kan få. Jeg ønsker jo barn, det har jeg alltid, jeg elsker barn. Jeg jobbet med barn før jeg ble student og stortrivdes, men tenkte jeg måtte få en bedre utdanning. Jeg vet ikke, kanskje det går over og jeg ønsker barnet igjen. Jeg tror også om jeg hadde tatt abort ville jeg angret for resten av livet. 

Jeg er vel bare redd og ensom, men jeg vet at hvis barnet blir født at jeg kommer til å flytte tilbake til hjembyen min og at familien min vil hjelpe meg på en eller annen måte.
 
vi har fortalt det til nærmeste familie og  venner ,hans to gutter på 6 og 8 år  vet det også ,han eldste hadde alt da misstenkt at jeg var gravid i en uke 
Har ikke så mange symptomer lenger annet enn trett og de siste dagene har jeg fått påtrengende hodepine
På dagtid er jeg hjemme og  søker jobbe(juhu kjempe lett å motivere seg for jobbsøking når man vet man snart skal ut i permisjon NOT)
Ellers så  har jeg starta på baby teppe som jeg strikker litt på innimellom 
 

Bebi86 skrev:
Var ikke helt sikker på om jeg skulle tørre å svare på denne men here we go.

-------------------------------------------------------------------------------------


Kjære deg.. :( ikke noe godt å ha det sånn.. men det er godt å få det ut og snakke om det, så her kan du det vet du.. Jeg er da en av de som virkelig har ønsket meg,, og lenge fikk vi ikke til.. men forstår likevel godt at det ikke alltid er perfekt tidspunkt å få barn på.. og med masse hormoner som herjer så er det heller ikke enkelt... Og det er nok ganske normalt med både masse tårer og tvil i begynnelsen, enten man har ønsket seg det eller ikke.. men som du sier... hvis du tror du ville angret om du tok det bort så hør på hjertet ditt.. du kommer aldri til å angre om du får barnet det er jeg helt sikker på.. og jeg håper at når du om noen uker, ikke så altfor lenge til.. kanskje begynner å kjenne de små sparkene, dette lille mennesket som du har skapt, så vil gleden også komme til deg.. Sender deg en kjempeklem og håper det ordner seg etterhvert.. Trenger du å prate så er vi her.. <3

 
Jeg har fortalt det til hele familien for en god stund siden, og har fortalt det til de nærmeste vennene. Har ikke offentliggjort det enda, men det er vel på tide å si det på jobb snart. Begynner å bli vanskelig og skjule magen siden, ihvertfall føles det sånn. Ikke sikkert det er så synlig som jeg tror.

Har akkurat begynt i ny jobb (som lærer), så dagene går med på å sette seg inn i ting. I tillegg har jeg en gutt fra før som krever sitt, så ikke så mye tid til å tenke på den nye babyen eller babyprosjekter.

Formen er heldigvis ganske fin, er bittelitt kvalm hvis jeg våkner på natta og på morgenen. Ellers er jeg ekstra trøtt, men håper det går over snart. Var i fin form forrige svangerskap også, bortsett fra at det ble fryktelig tungt på slutten.

Håper du blir i bedre form snart :)

 
Her veit kun litt av nærmaste familie det enda.. E ikkje alle eg ha fått møtt på, og eg kunne tenkt meg å sei da til dei "live" eller at ungane kan få vita det først også sei da til dei (og ungane får ikkje vita det enda) ;) Ellers e det nokre venninder av meg som veit det...

Formen e heilt ubrukeleg! Fekk meg heldigvis ein sjukemeld fram til 23/8.. Ha legetime 24, so då satsa eg på å få ein ny, for slik som eg e no e det ingen som tjena på.. Ha tatt prostafen av og til pga kvalme, men bli jo ubrukeleg av dei og!!! Slit me å få minsten i bhg om dagane, men når det endele e fått gjort ligg eg på sofaen å småsøv mens eldstemann tek turen til besta! Glad skulen starta att på mandag!! Klara heller knapt å laga middag, for det å opna kjøleskåpet eller tenka på mat e det verste som e.. So no om dagane består middag av det lettaste du kan tenka deg :S Og for ikkje å snakka om huset!! Djis, eg tykkje synd i mannen:(

Gleda meg berre so te slutten av september/begynnelsen av oktober når kvalmen og trøyttheiten kjem seg litt slik at eg kan fungera igjen!!

Men, utenom detta e eg kjempe gla og ha da kjempe bra :) (sorry all klaginga, men da va litt godt å få da ut;))
 
Hei hei. Her er formen grei, men blir fort kvalm hvis jeg ikke spiser regelmessig, og hvis det blir mye stress. Også må jeg spise knekkebrød på kvelden hvis ikke ødelegger jeg neste morgen. :) Jeg har litt hormoner og vært litt varierende, men har gått helt greit. :) foreløpig. :) Alt i alt, har jeg ett mye greiere svangerskap denne gangen enn forrige, så jeg ser lyst på det. :) En annen ting er at jeg får magesmerter hvis jeg spiser søt eller fet mat, og det er litt slitsomt nå, for jeg er litt søtskjessen av og til, men tar jeg en sjokoladebit så får jeg så vondt i magen.... Jeg var ikke slik før jeg var gravid, så håper på det er noe som gir seg etterhvert. :) Dette ble mye syt, men men, jeg har det bra altså.....
 

Bebi86 skrev:
Var ikke helt sikker på om jeg skulle tørre å svare på denne men here we go.

Jeg er trist, jeg gråter mye, vet ikke om det er hormoner eller ikke men jeg begynner å bli usikker om jeg virkelig ønsker barnet. Det virker egentlig helt umulig for meg å ta abort, jeg føler at sånt burde ikke en gang ligge i mine hender. Føler ikke jeg skal bestemme hvilket liv som lever eller dør. 

Det passer bare så dårlig inn i livet mitt, jeg er ikke sammen med barnefar og i det siste har jeg ikke hørt ett pip fra han en gang. Jeg er student og må jo avbryte studiet i slutten av februar. 

Jeg har også dårlig samvittighet for at jeg har slike tanker, fordi så mange kvinner der ute sliter med å få barn og det er jo den største gave du kan få. Jeg ønsker jo barn, det har jeg alltid, jeg elsker barn. Jeg jobbet med barn før jeg ble student og stortrivdes, men tenkte jeg måtte få en bedre utdanning. Jeg vet ikke, kanskje det går over og jeg ønsker barnet igjen. Jeg tror også om jeg hadde tatt abort ville jeg angret for resten av livet. 

Jeg er vel bare redd og ensom, men jeg vet at hvis barnet blir født at jeg kommer til å flytte tilbake til hjembyen min og at familien min vil hjelpe meg på en eller annen måte.
Huff, så trist at du har det sånn :( Jeg forstår at du blir usikker på om du ønsker barnet, når du verken er sammen med barnefaren og er student. Det er jo en stor overgang å få barn, men samtidig er det jo veldig fint også! Det er bare du som kan vite hva som er rett å gjøre, og du må følge magefølelsen din.

Da jeg var student og ble gravid, snakket jeg med amathea. Det hjalp veldig å snakke med de.

Her er en link til nettsiden deres.
http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003
 
Her er formen så som så. Er foreløpig sykemeldt til 24/8 så får vi se hva som skjer, håper på å komme i jobb igjen så fort som mulig, men ser foreløpig dårlig ut. Det jeg sliter mest med er at jeg har ingen energi overhodet og er konstant kvalm. Men har i tillegg lavt stoffskifte som jeg er medisinert for så det hjelper sikkert ikke på formen. Forrige svangerskap var jeg ikke kvalm en eneste gang, så det er nok den største forskjellen! Men er jo verdt det til slutt:)
 
Her er formen litt opp og ned. Sliter rnda med oppkast og brekker meg av den minste ting. Noen dager klarer jeg ikke å gå pga bekkenet. Magen vises (2gangs..) og det er vanskelig å skjule mer. Var i dåp i dag, og samtlige kom bort til meg å spurte. Her vet storesøster det, og hun fikk vite det med en gang jeg ble gravid. Hun koser og susser på magen, og det et såååå herlig å se at hun gleder seg til baby kommer:-)
 
Jeg er veldig i den fasen at jeg er overbevist om at fosteret har dødd, og jeg bare går og venter på at jeg skal begynne å blø, selv om vi har vært på UL og sett at alt er fint. Jeg er bare så sykt paranoid etter forrige gang (MA 11+6), så jeg klarer nok ikke å glede meg fullstendig på noen uker enda.

Men innimellom har jeg noen lyspunkter hvor jeg virkelig gleder meg, og ser for meg hvordan det skal bli, og det er godt :-) Men så tør jeg ikke å tenke sånn for lenge eller, bare sånn i tilfelle det har gått galt... Crazy, I know. Men jeg er litt rar, og tenker at hvorfor skal jeg være så heldig å få oppleve det å få barn? Hvorfor jeg? Slike tanker sliter jeg veldig med. Derfor håper jeg at jeg skal få en UL av legen når jeg skal på første kontroll neste fredag. Hvis vi får det, og alt virkelig er bra, kommer vi til å offentliggjøre det til alle sammen  da :-) Vi har fortalt det til alle de som uansett hadde fått vite om det om vi hadde mista allerede da.

Sånn bortsett fra det, har jeg det fint! Opplever å plutselig bli styggkvalm under måltider, sånn at jeg bare må slutte å spise så jeg ikke spyr. Men jeg omfavner kvalmen :p 
 

Jeg har bare fortalt det til en venneinne, og samboeren har fortalt det til noen på arbeidsplassen sin fordi det var nødvendig. Jeg skal på UL nå på torsdag og regner med å fortelle det til nær familie og nærmeste venner etter det.. men vil nok forsøke å holde det litt hemmelig for resten ei stund til.

Det symptomet som har vært sterkest hos meg gjennom hele svangerskapet så langt er ømme bryster. Ellers har jeg vært litt kvalm, en del svimmel, hatt hodepine osv..men først i går når jeg begynte på skolen fikk jeg kjenne hva det virkelig vil si å være dårlig. Og i dag våknet jeg med kvalme..så er spent på hvordan denne skoledagen blir :S
Ellers har jeg hatt det sånn at jeg innimellom glemmer at jeg er gravid, mye fordi jeg prøver å unngå å tenke så mye på det, og dette gir noen ganger tanker som "det kan vel kanskje bety at jeg ikke er det?" huff..

Dagene nå fremover vil gå til skole, og det å forsøke å slappe av mye når jeg kommer hjem. Håper den dårlige formen går over..Har inge babyprosjekter på gang. Tør ikke så mye som å planlegge noe sånt enda. Det er ganske skummelt å vente helt til uke 12 med UL..man vet jo ikke en gang om det er noe der!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp