Hvordan har dere det?

LillaSky

LillaSky

Betatt av forumet
Hvordan har dere det under forsøk?

Jeg er på fjerde runde med full medisinering nå. Denne gangen lang protokoll. De tre første forsøkene følte jeg meg ikke så ille som nå hverken fysisk eller psykisk... Føler meg veldig aleine, "alle" venter jo barn eller har nettopp fått. Men jeg sitter her og føler meg ekkel i kroppen, kvalm og uvel og tanken om å aldri få familie kverner ofte. Det er tungt, føler noen ganger at jeg er på nippet til å gi opp. Kjenner lite glede med dette forsøket fordi jeg er så sikker på å bli skuffet atter en gang! Mannen er også skikkelig sliten nå, vondt å se at dette tapper også han for krefter.

Så; hvordan har dere det? Er det bare jeg som føler meg uvel og ussel?
 
Trist å høre du har det så vanskelig, håper det sitter for dere denne gangen! Jeg tror det er veldig vanlig, det er en tung prosess! Jeg er i en helt annen situasjon enn deg, vi har valgt å kun gjennomføre et forsøk da vi er "gamle" og ikke ønsker å bruke så mye tid på dette. Bare det gjør at jeg har en dyp respekt for de som gjør dette i åresvis, kan ikke forestille meg hvor tungt det er! Likevel forstår jeg veldig godt både du og mannen er slitne! Håper dere får til å passe på forholdet oppi dette, det er jo tross alt grunnsteinen :)

Vi har fått time til uttak på mandag og etter en veeeeldig lang protokoll med nesespray siden før jul er jeg glad og lettet for å se en ende på det. Har tre eggposer inni der (lav amh) og vet derfor vi har maks tre innsett da dette er vårt eneste forsøk. Det føles godt å vite at det snart er overstått. Har vært tungt og den ventinga kan jo knekke enhver livsgnist!

Når skal du starte stimulering da?
 
Jeg holder på med stimulering nå, kanskje derfor jeg ikke føler meg særlig fræsk men heller ustabil i formen. Gleder meg bare til det er overstått denne gsngen! Uttak i slutten av neste uke. Har selvfølgelig et stort håp om spire denne gangen men forbereder meg på ny skuffelse. Balansen mellom å være realistisk men positiv er ekstra vanskelig denne gangen!
 
Ja jeg skjønner godt det er vanskelig! Hormonene hjelper jo ikke akkurat på psyken, kjenner det godt selv. Mannen min svelger mange kameler for tida, så vet jeg er ganske ustabil jeg og. Klem til deg!
 
HåpefullSliter skrev:
Hvordan har dere det under forsøk?

Jeg er på fjerde runde med full medisinering nå. Denne gangen lang protokoll. De tre første forsøkene følte jeg meg ikke så ille som nå hverken fysisk eller psykisk... Føler meg veldig aleine, "alle" venter jo barn eller har nettopp fått. Men jeg sitter her og føler meg ekkel i kroppen, kvalm og uvel og tanken om å aldri få familie kverner ofte. Det er tungt, føler noen ganger at jeg er på nippet til å gi opp. Kjenner lite glede med dette forsøket fordi jeg er så sikker på å bli skuffet atter en gang! Mannen er også skikkelig sliten nå, vondt å se at dette tapper også han for krefter.

Så; hvordan har dere det? Er det bare jeg som føler meg uvel og ussel?
Klikk for å utvide …


Hei Håpefullesliter.

Jeg hadde det egentlig ikke så greit under noen av forsøkene mine, må jeg innrømme.

Man blir etterhvert veldig alene i denne prosessen. Alene allikevel i et parforhold, men med en superstøttende partner.

Man blir veldig blasert etterhvert som man gjennomgår forsøk på forsøk. Jeg ble helt nummen. Klarte hverken å glede meg over noe som helst. Følte jeg var satt på pause, og at jeg egentlig ikke kom meg videre, mens verden raste av sted rundt meg.

Hver gang jeg var igjennom et forsøk som ble negativt, og folk gikk rundt meg og ble gravid. Kom tankene: når blir det min tur?

Jeg følte jeg ikke klarte helt å hente meg inn etter en stund, og måtte ha en pause. Det ville si gjøre ting som var meg, ta tilbake livet mitt før jeg fokuserte på å få barn. Finne tilbake til gleden, fant den litt avmålt ett sted..

Da jeg var i gang med mine siste tre forsøk var jeg helt fjærn. Fokuserte på det jeg kunne, jobb og trene..

Vi valgte på mitt siste å få hjelp i Spania. Innser i ettertid at vi var svært kjørt ned. Det var en merkelig start på en veldig positiv reise for oss. Fra da vi hadde uttak og til innsett og ventetiden. Det var så rart at ting endelig gikk litt vår vei at vi ikke trodde helt på det. Alt var helt snudd på hodet.

Håpet det ordnet seg for dere. Det er ekstremsport av dine følelser du driver med.

Klem
 
Så godt å lese at jeg ikke er den eneste som har følt meg så jævlig og alene i denne prosessen.
Vi var heldige og fikk en liten jente i desember15, men før jeg ble gravid klarte jeg knapt å se en gravid dame uten å føle det som om noen sparket meg hardt i magen. Kjente jeg ble helt satt ut hver gang jeg hørte om andre som var blitt gravide. Føltes som om jeg satt på et venterom og alle andre som hadde kommet etter meg ble ropt opp en etter en, og jeg bare satt igjen - at andre snek i køen foran meg. Ikke noe godt, og så kommer jo følelsen av å være ussel og smålig og ikke unne andre noe godt, på toppen. Men jeg lover deg at når dere endelig lykkes (og jeg sier "når" for de aller aller fleste lykkes til slutt dersom man bare prøver lenge nok) så er alt verdt det. Frem til man skal prøve igjen på søsken, da, ikke at det er like belastende (for man slipper jo angsten for at man skal være ufrivillig barnløs resten av livet) men det er likevel vanskelig ikke å føle på at det er urettferdig at vi må gå gjennom dette når det går så lett for andre.

Masse gode tanker til deg, håper det er din tur denne gangen <3
 
Wow, jeg finner så mye trøst i dette! Takk, jeg føler meg litt mindre aleine takket være dere.

Jeg har følt meg så råtten og bitter i det siste. Bitter er det siste jeg ønsker å være, og vanligvis blir jeg oppriktig glad på andres vegne når de lykkes med noe, men det har altså vært krevende de siste månedene. Jeg holder meg så godt jeg kan i skinnet og smiler, men vet dere hva; vi har jammen lov til å kjenne litt på disse følelsene, vi går gjennom ganske heftige følelsesmessige og fysiske utfordringer hele gjengen. Det begynner å gå opp for meg at det er greit å ikke føle seg så forbaska bra hele tiden, det er lov å kjenne på at det er tøft. Samtidig må vi prøve holde hodet og ikke grave oss ned i det vanskelige.

Gode ønsker til dere <3
 
Det virker veldig normalt å føle på disse følelsene dessverre :( :( jeg har hatt de samme følelsene. Jeg har følt det som om noen river ut en liten bit av meg innvendig hver gang jeg får en ny gravidnyhet. Jo nærmere jo værre. Og skikkelig ensomt, for alles andres liv går jo videre, mens vårt liv har hatt pauseknappen på i tre år..

Men nå er jeg gravid (bank i bordet) og følelsene føles mye fjernere. Det er fortsatt litt tungt å høre at andre blir gravide, utrolig nok. Men det må jeg prøve å legge fra meg.

Håper du blir gravid raskt, og at du slipper alt for mange andre gravide mens dere prøver [emoji173] masse lykke til [emoji173]
 
Last edited:
Jeg har tenkt mye på dette faktisk, for jeg har sett tilbake på tiden før jeg ble gravid og har dårlig samvittighet for at jeg følte jeg taklet prosessen "dårlig". Har jo alltid følt at jeg har vært flink til å unne andre at det går bra med dem, og ikke sammenligne meg selv altfor mye med hva andre gjør og oppnår. Men akkurat i denne prosessen ble det helt umulig. Men det jeg har kommet frem til, er at det å få barn kan være et så eksistensiell behov - nesten på linje med andre basalbehov - at man ikke kan sammenligne det med andre situasjoner hvor man kan føle på misunnelse. Det er jo nærmest en livskrise, og det må være lov å skjerme seg og ta vare på seg selv oppi dette her, om det så handler om at man holder litt avstand fra dem som er gravide eller har små barn. Ikke fordi andre har gjort noe galt, men fordi det er for vondt å bli minnet på det man så veldig gjerne vil ha.

Så fint å høre at du føler deg litt bedre .. du har all rett til å være både sint og bitter og synes ting er urettferdig. Det gjør deg ikke til noe dårligere menneske, men det viser bare at du er menneskelig <3
 
Hvordan får dere utløp for alle følelsene/tankene? Har dere noen å snakke med? Evt. hvem?(utenom mannen) Noen som har fått profesjonell hjelp i denne prosessen?
 
Lil-17 skrev:
Hvordan får dere utløp for alle følelsene/tankene? Har dere noen å snakke med? Evt. hvem?(utenom mannen) Noen som har fått profesjonell hjelp i denne prosessen?
Klikk for å utvide …


Hei,

Jeg trente en del. Gikk ned 12 kg ...Var mye med venner. Reiste på ferie. Jobbet og gjorde ting som jeg visste jeg kunne mestre, da jeg følte jeg CAR skikkelig mislykket. Mannen og jeg kom nærmere i denne perioden. Det var godt.

Ellers kan jeg trygt anbefale
Tone Bråten http://ufrivilligbarnløs.no / Google: tone veileder så finner du henne. Hun er parterapeut. Du kan snakke med henne uten mannen tilstede om du velger det. Hun kan gi deg masse råd for hvordan komme gjennom ivf-prosessen.

Hun hjalp meg veldig mye i den tøffeste tiden i fjor vår, sa legen sa det var under 10% sannsynlighet for at jeg ville bli gravid.

Hun er kanskje den eneste i Norge med kompetanse innen dette området. Hun er i tillegg god å ha når det viser seg at dere må velge alternative veier for å få barn. Hun har masse kunnskap om alt som er mulig innen ivf/få barn

Om du ikke bor i Oslo-område kan hun møte deg via skype. Kjempekjekt !!! Fantastisk dame.:-) :-)
 
Tusen takk! Skal sjekke Tone :)
 
Akkurat nå - ikke så greit. Imorgen (om alt går fint med innsett av blasto), litt bedre. Men da kommer jo den fæle ventetiden mot testing, forhåpeninger som kanskje blir ødelagt og sjansen for negative forsøk. Og da er det vel på'n igjen med drittfølelse, mas, negative tanker og håpløshet rundt hvorfor det ikke skal gå. Nei, IVF suger dere, men barnløshet er enda verre.
 
VictoriaH skrev:
Akkurat nå - ikke så greit. Imorgen (om alt går fint med innsett av blasto), litt bedre. Men da kommer jo den fæle ventetiden mot testing, forhåpeninger som kanskje blir ødelagt og sjansen for negative forsøk. Og da er det vel på'n igjen med drittfølelse, mas, negative tanker og håpløshet rundt hvorfor det ikke skal gå. Nei, IVF suger dere, men barnløshet er enda verre.
Klikk for å utvide …

Jeg har fått et slags elsk/hatforhold til det hele. Det er tungt å gå gjennom flere forsøk men jeg er samtidig så takknemlig for at vi får hjelp!
 
Du er ikke alene!! Jeg føler meg totalt utslitt nå...hatt 3 fryseforsøk og 1 ferskforsøk siden september. I gang med nytt frys nå. Er så lei av negative tester, dårlig humør og alle medisinene. Samtidig er jeg utrolig glad og takknemlig for at man kan få hjelp <3

Jeg prøver å holde hodet over vannet, men synes det meste preges av situasjon vi er i. Vanskelig å planlegge ting, mye fravær på jobb pga forsøk osv osv... Ikke lett å klare tenke på andre ting, men det er jo utrolig viktig. For min del blir hele IVF-karusellen fort veldig altoppslukende, og da forsvinner all energi...

Så nei, du er ikke alene ;)
 
Back
Topp