Hadd en MA igår . uke 11+5.. mandag begynt jeg blø... For til legen. Henvist til sykehuset tirsdan (igår).
Fikk innvendig ultralyd. Å der sier hun at babyen har mest sannsynligvis vært død i noen uker. Kanskje fra uke 8 noen gang.. så det var ikke noe jeg kunne gjøre. Jeg fikk utskraping bare par timer etterpå.
Har fire friske barn fra før. Den her graviditeten kom som en liten overraskelse. Men all de her ukene har man jo gått å gledet seg..
Jeg vet det bare gått en dag.. men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gripe tak i den her oversvømmelsen av følelser.
Jeg gråter hele tia. Prøver å ta tak i dagen pga at jeg faktiskt har andre barn som trenger meg.
Det er no lov til å sørge.. ikke det jeg mener.. å de vet hvorfor jeg er lei meg. Men jeg har ingen "bevis" på at den her lille mennesket har levd.
Når noen annen dør ellers har man som regel en grav til å gå til... Her sitt jeg med et blåmerke på hånden etter at de satt drypp i hånden min.. et blåmerke som kommer være borte om noen dager... Blør.. men det å kommer no å forsvinne etterhvert.. alt jeg fikk sett var en skjerm fra ultralyden når hun vist meg og sa det ikke var noe bankende hjerte...
Men minnet der kommer jo å hviskes ut jo lengre tia går... Ingen sår ... Ingen synlige arr som viser at de her nesten 3 månedene faktiskt betydde noe.,
Alt jeg sitt igjen med er den rå smerten av å vite at jeg hadde liv i meg.. men så død han/hun.
Vet ikke engang om det var en gutt eller jente.
Aldri opplevd abort på noen måte før.. så vet rett å slett ikke koss jeg skal ta tak i all smerte.
Så har jeg barnefar som sier de nesten ikke hadde gått opp for han at han virkelig skulle bli far. Vi hadde egentlig første jordmors time neste uke.
Idag skulle han egentlig fortelle familien sin om at vi skulle ha barn.. men nå sier han at han ikke trur han vill si noe om det til noen.
Føler meg bare veldig ensom oppi de her. Var alene på sykehuset igår å når jeg gjor utskrapningen.
Fikk innvendig ultralyd. Å der sier hun at babyen har mest sannsynligvis vært død i noen uker. Kanskje fra uke 8 noen gang.. så det var ikke noe jeg kunne gjøre. Jeg fikk utskraping bare par timer etterpå.
Har fire friske barn fra før. Den her graviditeten kom som en liten overraskelse. Men all de her ukene har man jo gått å gledet seg..
Jeg vet det bare gått en dag.. men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gripe tak i den her oversvømmelsen av følelser.
Jeg gråter hele tia. Prøver å ta tak i dagen pga at jeg faktiskt har andre barn som trenger meg.
Det er no lov til å sørge.. ikke det jeg mener.. å de vet hvorfor jeg er lei meg. Men jeg har ingen "bevis" på at den her lille mennesket har levd.
Når noen annen dør ellers har man som regel en grav til å gå til... Her sitt jeg med et blåmerke på hånden etter at de satt drypp i hånden min.. et blåmerke som kommer være borte om noen dager... Blør.. men det å kommer no å forsvinne etterhvert.. alt jeg fikk sett var en skjerm fra ultralyden når hun vist meg og sa det ikke var noe bankende hjerte...
Men minnet der kommer jo å hviskes ut jo lengre tia går... Ingen sår ... Ingen synlige arr som viser at de her nesten 3 månedene faktiskt betydde noe.,
Alt jeg sitt igjen med er den rå smerten av å vite at jeg hadde liv i meg.. men så død han/hun.
Vet ikke engang om det var en gutt eller jente.
Aldri opplevd abort på noen måte før.. så vet rett å slett ikke koss jeg skal ta tak i all smerte.
Så har jeg barnefar som sier de nesten ikke hadde gått opp for han at han virkelig skulle bli far. Vi hadde egentlig første jordmors time neste uke.
Idag skulle han egentlig fortelle familien sin om at vi skulle ha barn.. men nå sier han at han ikke trur han vill si noe om det til noen.
Føler meg bare veldig ensom oppi de her. Var alene på sykehuset igår å når jeg gjor utskrapningen.