Du bruker en utdatert nettleser. Det kan hende den ikke viser dette eller andre nettsteder riktig. Du bør oppgradere eller bruke et alternativ nettleser.
Er i uke 32+3 og syns nå det begynner å bli tungt, både fysisk og psykisk. Kjenner mye smerter nedentil, ryggen krangler, halsbrann, mange tisseturer og gruing til fødsel :/
Gleder meg veldig til lillegutt kommer ut og tar meg selv i å ønske at han kommer snart ! Men håper jo han iallefall holder seg inne til uke 37, men etter da kan han baaaare komme
Jeg ligger mye hjemme alene på sofaen mens mannen er på jobb, jeg syns det er vanskelig å ta kontakt med venner da jeg har lite å bidra med, føler jeg selv, har ikke lappen så vanskelig å komme seg rundt omkring. Husarbeid har jeg fått forbud mot pga bekken , men gjør litt likevel.
Kjenner jeg gleder meg til trilleturer og lysere tider
Jeg gleder meg veldig til å møte lillebror nå Men han kan godt vente til termin. Vertfall uke 39 selv om det ikke er så sannsynlig når livmorhalsen er kort og han ligger klar rett innenfor.
Kjenner at dette er tredje trimester for å si det slik.kroppen er tung og utmattet etter et langt svangerskap med mye oppkast og kvalme. Jeg sover dårlig og tisser alt for mye rett og slett eller for ofte er vel mer rett. Merker ungene automatisk tar mer hensyn så de føler vel kanskje på at mamma ikke er helt på topp.
Samtidig føler jeg meg flott med mage og nyter å ha to store barn uten bleier som klarer seg godt selv. Dette er den siste graviditeten min så den kan godt vare til jeg er så lei at jeg aldri mer vil gå gravid hehe.
Bekkenet er vondt, tissen er vond og halsbrannen tar helt knekken på meg men energien er bedre en tidligere
Det går egentlig veldig fint
Formen er fin,sett bortifra noen småting som at jeg blir utslitt i rygg og bekken av ingenting,halsbrann fra helvete og føler meg som en svær flodhest. Men ingenting å klage på egentlig.
Gruer meg veldig til fødsel og det føles altoppslukende til tider.. har veldig angst for at baby skal dø,såpass at jeg ikke klarer å se for meg at hun skal komme ut levende og at vi skal få baby med oss hjem. Jeg er ikke helt sikker på hva som trigger disse enorme følelsene men skal på samtale på sykehuset neste uke og da håper jeg at jeg får roet nervene og får en slags trygghet på at dette kommer til å gå fint...
jeg gleder meg dog veldig til å møte datteren vår og er så nysgjeeeig på hvordan hun ser ut. Tiden kan ikke gå fort nok... er så klar!
