Hvordan få tankene til å gå videre?

[Synne89]

Det har snart bare gått 3 uker, men føler alle forventer at vi skal gå videre. Livet har jo gått videre for vi har begynt på jobb etter ferien og det har ikke stoppet opp. Men kroppen og tankene føler jeg er stuck. Jeg savner den lille kulen som kom, i denne eller neste uke skulle jeg vært på ultralyd, det å kunne planlegge utstyret vi skulle ha osv...

Er så vanskelig når det er et barn som endelig kom etter over 2 år med prøving, også ble det revet vekk fra oss!
Vet jeg ikke kunne gjort noe med det, men vil spole tiden tilbake og håpe at alt kom til å gå bra alikevel..

 

[Trekløver☘]

Hei!
Jeg mistet i uke 19 i mars, å jeg er fortsatt "stuck" i noen av tankene og følelsene. Kjenner meg veldig igjen at andre forventer at man skal ha kommet seg videre...men jeg tror ikke noen som ikke har opplevd noe lignende selv, vil noen gang forstå. Prøver å si til meg selv, at jeg må slutte å bry meg om hva andre mener og tror, for de vil likevel aldri helt forstå.
Vår lille engel var også veldig etterlengtet etter 4år og var et ivf resultat. De som aldri har måttet streve for å bli gravide, kan fort tenke at det er "bare å prøve igjen", men for oss er det ikke så enkelt...
Jeg vet hvor tungt du har det nå, å mitt beste råd er å ta tiden til hjelp og å snakke om det som har skjedd. Både med mannen din og med gode venner/familie. Prøv å gjøre ting som gjør deg/dere glad for å flytte fokuset litt over på noe positivt <3
Sender deg en stor klem

 

[du ska få en dag i mårå]

Jeg tror nok at de fleste forstår at det fortsatt er tøft etter bare tre uker, men så vet de ikke hva de skal si eller hvordan de skal oppføre seg, og så får man følelsen av at folk forventer at man burde ha gått videre. Jeg forstår veldig godt at det er tungt og vanskelig, særlig når dere har prøvd så lenge. Men jeg tror dessverre ikke jeg kan gi deg noen andre gode råd enn at du må ta tida til hjelp og snakke om det med noen som står deg nær. For meg har det gått et halvt år siden jeg mistet. Jeg gråter fortsatt mye. Jeg har litt den samme følelsen som deg, at folk forventer at jeg skal ha kommet over det. For jeg var jo tross alt heldig - jeg fikk med meg en baby hjem. Og det er jo sant, jeg var heldig som hadde to babyer i magen og at den ene overlevde, slik at jeg har noe å være glad for. Men det gjør ikke sorgen noe mindre. Og ikke minst tenker jeg stadig på at om det ikke hadde skjedd, det som gjorde at hun døde, hadde kanskje ikke den lille vi har hatt en hjerneskade heller, for legene tror at den enes død har en sammenheng med den andres hjerneskade. Mange ganger har også jeg tenkt at jeg skulle ha spolt tida tilbake til da jeg gikk rundt med stor mage og kjente de herlige babysparkene. Og så skulle jeg bare ha stoppet tida der, før alt det vonde kom. Men man kan ikke spole tida tilbake, og man kan heller ikke stoppe den. Vi må bare ta tida til hjelp, og en dag vil vi kanskje minnes dem uten at det gjør så vondt. For noen tar det lang tid, for andre litt kortere tid. Håper du klarer å finne noe du kan glede deg over, slik at dagene blir litt lettere å komme gjennom, og at det etter hvert ikke gjør så vondt å minnes barnet dere mistet.

 

[Solbrille]

For meg ble det lettere etter den første menstruasjonen og jeg visste at kroppen var på rett kurs igjen. Men det er fremdeles dager der jeg tenker mye på det.

 

[Sylvanas]

Jeg mitet i senabort for 5 år siden. Det føltes som om andre gikk videre med en gang, mens jeg og min mann ikke gjorde det. For noen dager siden sendte pappa et bilde til meg på mail. Han hadde gått en tur til gravplassen, og lagt ned noen blomster som han hadde plukket i hagen. Det er over en time å gå dit. Vi er ikke alene, men vi sørger så ulikt. Og det kan være vanskelig for andre å vite hva de skal si og gjøre. Kanskje skjønner de ikke sorgen før det har gått en stund, kanskje klarer de ikke å vise den selv. Jeg satte utrolig stor pris på at min far hadde vært på besøk til sitt første barnebarn, 5 år etter <3

 

[nb78]

Jeg har ikke noen råd å komme med enda, er 6 dager siden min abort og fortsatt sykemeldt, men vurderer å gå tilbake i jobb neste uke (gradert) for å få tenke på andre ting innimellom. Stortrives på jobben selv om jeg er ganske ny der.
Men gruer meg likevel, ønsker ikke de eller noen jeg møter skal spørre meg hvordan det går - hva svarer dere da? Kjenner dette isolerer meg litt.....

 

[Synne89]

Jeg har ikke noen råd å komme med enda, er 6 dager siden min abort og fortsatt sykemeldt, men vurderer å gå tilbake i jobb neste uke (gradert) for å få tenke på andre ting innimellom. Stortrives på jobben selv om jeg er ganske ny der.
Men gruer meg likevel, ønsker ikke de eller noen jeg møter skal spørre meg hvordan det går - hva svarer dere da? Kjenner dette isolerer meg litt.....

Når noen spør, noe veldig få gjør, så sier jeg at det går greit. Det er tunge og lette dager. Vet de på jobben hva som har skjedd? Hos oss skjedde det i sommer og jeg orket ikke tanken på det å få spørsmålet om ferien hadde vært fin. Så jeg sendte mil til alle på jobb og informerte. Da var hverdagen lettere.
Men nå kjenner jeg at psyken er på en knekk igjen. Jeg hadde ferie 1 uke etter det skjedde også gikk jeg på jobb. Men etter nå når jeg hr spontanabort kjenner jeg at psyken var ikke så sterk likevel..

Ta tiden til hjelp. Kanskje de om å få snakke med noen? Får du oppfølging? Det hr ikke jeg fått og sitter igjen med 1000 spørsmål.

 

[nb78]

Når noen spør, noe veldig få gjør, så sier jeg at det går greit. Det er tunge og lette dager. Vet de på jobben hva som har skjedd? Hos oss skjedde det i sommer og jeg orket ikke tanken på det å få spørsmålet om ferien hadde vært fin. Så jeg sendte mil til alle på jobb og informerte. Da var hverdagen lettere.
Men nå kjenner jeg at psyken er på en knekk igjen. Jeg hadde ferie 1 uke etter det skjedde også gikk jeg på jobb. Men etter nå når jeg hr spontanabort kjenner jeg at psyken var ikke så sterk likevel..

Ta tiden til hjelp. Kanskje de om å få snakke med noen? Får du oppfølging? Det hr ikke jeg fått og sitter igjen med 1000 spørsmål.

Ja de på jobben vet, i alle fall i min avdeling har fått Mail på det, men usikker på alle de andre. Ikke sikkert de visste jeg var gravid heller. Men regner med jungeltelegrafen har gått da....

Oppfølging? Næææ, for meg virker det litt som om det er på eget initiativ.... skal til lege i morgen og JM som var der under fødsel skal ringe i slutten av meste uke. Sikkert derfor jeg er så mye på nett og forum for å få svar på spørsmål.

 

[nb78]

Jeg var til legen i dag. Hun hadde fått epikrisen fra sykehuset og syns det var så kaldt så hun ringte meg
Vi gikk gjennom skadene og hva de mest sannsynlig ville vært dersom han hadde fått leve. Hun sa de på sykehuset hadde saget seg litt ifht å fortelle om prognosen, rett og slett feiget litt ut. Hun tolket funnene som mer alvorlig enn hva de på sykehuset fremla for oss, at hvis han overlevde etter fødsel ville han vært svært pleietrengende både fysisk pgs skadet på lillehjernen, men også psykisk. Hun sa hun var overbevist om at vi hadde gjort det riktige valget og hadde selv gjort det samme.
Det føltes veldig godt å få høre dette for savnet akkurat informasjon som dette av legen på sykehuset. Vi har ikke angret på valget, men har selvsagt fundert på om det var det riktige...

 

[Lille Lykke]

Jeg var til legen i dag. Hun hadde fått epikrisen fra sykehuset og syns det var så kaldt så hun ringte meg
Vi gikk gjennom skadene og hva de mest sannsynlig ville vært dersom han hadde fått leve. Hun sa de på sykehuset hadde saget seg litt ifht å fortelle om prognosen, rett og slett feiget litt ut. Hun tolket funnene som mer alvorlig enn hva de på sykehuset fremla for oss, at hvis han overlevde etter fødsel ville han vært svært pleietrengende både fysisk pgs skadet på lillehjernen, men også psykisk. Hun sa hun var overbevist om at vi hadde gjort det riktige valget og hadde selv gjort det samme.
Det føltes veldig godt å få høre dette for savnet akkurat informasjon som dette av legen på sykehuset. Vi har ikke angret på valget, men har selvsagt fundert på om det var det riktige...

Skjønner veldig godt at den bekreftelsen var god å få. Jeg opplevde noe lignende på et legebesøk for ikke så lenge siden, og det var skikkelig godt å høre at noen med peiling kunne se meg inn i øynene og si at vi tok riktig valg.

 

[Softis]

Det har snart bare gått 3 uker, men føler alle forventer at vi skal gå videre. Livet har jo gått videre for vi har begynt på jobb etter ferien og det har ikke stoppet opp. Men kroppen og tankene føler jeg er stuck. Jeg savner den lille kulen som kom, i denne eller neste uke skulle jeg vært på ultralyd, det å kunne planlegge utstyret vi skulle ha osv...

Er så vanskelig når det er et barn som endelig kom etter over 2 år med prøving, også ble det revet vekk fra oss!
Vet jeg ikke kunne gjort noe med det, men vil spole tiden tilbake og håpe at alt kom til å gå bra alikevel..

For meg så tok det tid, mye tid. Hjalp litt å begynne å jobbe igjen. Det som hjalp mest var å bli fort gravid igjen. Men tenker på det hver eneste dag enda. Dog gjør det ikke sånn vondt lengre.

Håper du kommer deg videre <3