Hvordan få bedre selvfølelse - langt innlegg!

[pølsa]

Jeg har helt siden jeg var liten tatt meg så utrolig fort nær av ting.

Utad blir jeg nok oppfatter som både sånn høvelig selvsikker og en person som ikke er redd for å ta en diskusjon. Og med sterke meninger. Jeg kan fint diskutere fag eller politikk uten å bli verken sint eller fornærmet. Men om diskusjonen blir personlig, at noen kritiserer meg som person eller utseende mitt snur det brått for meg.

Selv om jeg ikke går av veien for en diskusjon føler og tror jeg at jeg er saklig og prøver å se ting fra den andres ståsted. Jeg er heller ikke så stolt at jeg ikke kan endre mening om noe og beklager om jeg missforstår.

Men om noen slenger ut en komentar, som andre kanskje ikke engang plukker opp, kan jeg gruble og grunne på det i mange mnd. Ja faktisk år! Om jeg føler meg veldig såret.

Kan ta noen eksempler av ting som sitter i leeenge. På slutten av ungdomsskolen kom jeg i en krangel med en annen jente. En gutt som var året eldre blandet seg inn og sa noe sånnt som at han aldri hadde likt meg og noen ufinheter om utseende mitt. Jeg taklet det hele veldig bra utad syns jeg, men gråt da jeg kom hjem og tenker enda på det som skjedde og ble sagt den dag i dag 16-17 år etterpå! Hvorfor hadde han aldri likt meg? Er det noe galt med meg? Jeg hadde da aldri gjort han noen ting, faktisk nesten aldri pratet med han.

Annet eksempel. Storebror på 19 satt i stua å spiste gatekjøkkenmat med kjæresten da jeg kom inn. Jeg viste at hun var/hadde vært på slankekur/pulverkur og jeg gikk ut til mamma og pappa som satt i solveggen og fortalte den store "nyheten". Lite gjennomtenkt ja, men jeg var ti. Storebror fikk med seg opptrinet og kjefter meg opp og sa noe sånnt som at jeg ikke skulle blande meg siden jeg tross alt så sånn ut som jeg gjorde. (Har alltid hatt noen kilo ekstra, men ikke overvektig).

Av mer nylige ting er det ting som mange små komentarer fra bestekameraten til mannen min de første årene vi var sammen. Ikke noe om utseende men bare små bemerkninger/kommentarer som føltes sårende eller ekskluderen (tror ikke han likte meg så godt). Han er heldigvis veldig hyggelig de siste årene. Men jeg kommet bare ikke over hvordan han var i starten og unngår han når jeg kan. Eksempel: vi satt er helt gjeng samlet. Bare venner av mannen min og kametaren. Det ble spøket litt sånn internt om en greie kameraten til mannen min hadde gjort, uten at historien ble fortalt. Og alle lo. Inkludert jeg. Da jeg hadde fått høre historien på fest før. Da snur han seg mot meg og spørr "hva ler du av?!", som om han skulle drite meg ut som satt der å lo over noe jeg ikke skjønnte. Jeg klarte faktisk ikke å svare for meg og i neste øyeblikk gikk samtalen videre. Dette syns jeg var ufint og syns jeg har full rett til å reagere, da det var sånn han holdt på i starten. Men problemet er at det sitter så lenge i :/

Jeg er den som alltid tror at om noen ler av noe på bussen, så må det være av meg.

Har jeg tabbet meg ut på noen måte, er jeg sikker på at hele byen snakker om meg. I mange år etter.

Ser på Facebook at alle andre ser ut til å ha flere venner og gjør morsommere ting. Hva er feil med meg liksom?

I påska ble storesøster litt oppgitt/iritert fordi jeg hadde kuttet vekk alle kantene på browniskaka hennes, fordi de var jo de beste. Dette sitter enda i og jeg ble lei meg og skuffet. Jeg mente det jo ikke negativt. Jeg selv syns bare at kantene er de værste og ville hjelpe henne i serveringen, og det var "takken". Var jo ikke sånn at jeg kaster de.

Jeg vet at sånnt er bittesmå bagateller for de aller fleste. Og jeg trenger hjelp. Jeg er så sliten av å hele tiden gå å tenke på hva andre tenker om meg. Jeg er lei meg på ukentlig basis og noen gangen lurer jeg på om jeg skal slutte å omgås folk for å ikke havne i slike "situasjoner".

Jeg er sånn smått aktiv på forumet her, men må begrense meg og hele tiden være forsiktig med hva jeg skriver og hvilke tråder jeg skriver i, for brått skriver noen noe som ødelegger hele dagen min. Det er slitsom å hele tiden være redd for at det skal skje for jeg har jo også lyst å til å være "sosial" både på forumet og ellers.

Noen som har noen gode råd? Fins det noen typer mestringsskurs e.l. for sånnt? Jeg tror jeg har forferdelig dårlig selvfølelse. Selvtilliten er sånn passe. Om jeg er i grupper med mye folk, blir jeg nok litt sjenert, men i mindre tilstelninger blir jeg nok oppfatter som utadvendt og kontaktsøkende.

Andre som har det på samme måte?

Etter jeg fikk barn føler jeg det har blitt værre. Nok mye fordi så mange har en mening om barn og barneoppdragelse. I tillegg til at jeg har mistet mer kontakten med mange venner som jeg hadde mer tid til før. At jeg da føler meg som frøken venneløs forsterker tanken på at det må være noe galt med meg. Tenker også ofte at mannen min har slummet når han "slo seg til ro" og giftet seg med meg. Han kunne garantert fått mye bedre, og det mener jeg. Men sier det selvsagt ikke til han

 

[Veslejenta88]

Hvis du er sjenert og har dårlig selvtillit/ tar deg nær av ting, så er det desverre veldig dumt å ta del I mange diskusjoner, da virker mam som en person med god selvtillit og som tåler en spøk. Desverre er det nok mange som har gjort ting mot deg og ikke tenkt over det. Er mange som deg der ute som er ( ikke ta det ille opp) store i kjeften men egentlig ikke tåler noe. Dette er veldig vanskelig for omverdenen å se. Og ikke alle kan blir likt av alle. Sånn er det bare. Hadde vi alle likt det samme så hadde verden blitt fryktelig kjedelig. Dette gjelder jo alt. Men du kan jo prøve å prate med en psykolog om dette. Jeg har selv mistet mange venner pga st vi er på forskjellige steder i livet. Men går ann å få nye. Jeg har ikke hatt mange venner på flere år men har begynt å få en del nå. Er bare å finne ut hvor man finner noen osv i forhold til interesser

 

[87'modell]

Hei!

Jeg ville gått til en psykolog, og fått hjelp med den sosiale angsten, tvangstankene/paranoiaen, og den dårlige selvtilliten din.
Det finnes absolutt hjelp, og uten å være noe videre kvalifisert utover egen erfaring, synes jeg gruppeterapi høres ut som en god idé for deg.
Det finner du ut å samråd med en terapeut.

Jeg tror også at på et eller annet tidspunkt, må man løfte blikket litt, og fokusere litt mindre på seg selv, hva andre evt. måtte synes/tenke om en, og leve livet sitt.
Slå deg til ro med at du har en mann som er voksen, og kan ta de valgene han vil, og at han har valgt deg, og valgt å få barn med deg.
At du ikke har så mange venner, er du ikke alene om, men det er ikke vanskelig å finne nyt, hvis du er villig til å prøve.
En fremmed person som du f.eks møte på treningssenteret, eller på en hobbykveld, foreldremøte etc., har ingen grunn til å tenke noe stygt om deg, og vil kunne være en potensiell ny venn.

Forresten; hva folk legger ut på Facebook, er ytterst sjeldent representativt for hvordan livet deres er.
Det er et ørlite glimt av hverdagen, ofte hauset opp og "retusjert" i alle retninger.

Kanskje du kan begynne med noe litt "ufarlig," som f.eks å bli med i en gruppe som går tur sammen, eller ta et kurs i håndarbeid, eller bli med på spinning, kor, hva som helst, for å få pushet grensene dine litt?