Hvordan er partneren deres i svangerskapet?

Carro1989

Carro1989

Glad i forumet
Septemberbarna 2019
Hei.
Bare lurer på hvordan partneren deres er nå som dere er gravide.

Har dere helgene sammen?
Er det mye festing?
Er han engasjert i graviditeten?
Hvordan er hverdagen deres sammen?

Jeg kjenner at jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til forholdet til samboeren min nå etter jeg ble gravid.
Graviditeten var ikke planlagt, så det kom som en stor overraskelse på oss begge. Jeg har begynt å glede meg, mens samboeren min virker som han ikke bryr seg om hva som skjer.
Noe jeg synes er veldig sårt.

Så fort det er helg, så drar han ut å fester, og jeg blir sittende hjemme alene. (Venner er opptatt med sine familier)
Dette er gjerne fredag og lørdag, og er ikke hjemme fra nashspeil før 7 tiden på morgningen.
Jeg har prøvd å si at jeg kunne ønske vi kunne gjøre noe sammen i helgene, uten at det må være drikking i bildet. Eks. Ut å spise middag, spille bowling, kino, standup, weekendtur osv.
Men da mener han at han har husarrest bare for at jeg er gravid. Og resultatet er at han blir hjemme å furter hele kvelden isteden.
Kan vel nevne at han er 32 år (ikke 20).

Er det noen som er i samme situasjon, eller har noen tips/råd?
Er det feil av meg å sette ned foten?
Orker ikke ha det sånn i fremtiden, og lurer veldig på hvordan dette da skal bli når barnet kommer til verden..
 
Carro1989 skrev:
Hei.
Bare lurer på hvordan partneren deres er nå som dere er gravide.

Har dere helgene sammen?
Er det mye festing?
Er han engasjert i graviditeten?
Hvordan er hverdagen deres sammen?

Jeg kjenner at jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til forholdet til samboeren min nå etter jeg ble gravid.
Graviditeten var ikke planlagt, så det kom som en stor overraskelse på oss begge. Jeg har begynt å glede meg, mens samboeren min virker som han ikke bryr seg om hva som skjer.
Noe jeg synes er veldig sårt.

Så fort det er helg, så drar han ut å fester, og jeg blir sittende hjemme alene. (Venner er opptatt med sine familier)
Dette er gjerne fredag og lørdag, og er ikke hjemme fra nashspeil før 7 tiden på morgningen.
Jeg har prøvd å si at jeg kunne ønske vi kunne gjøre noe sammen i helgene, uten at det må være drikking i bildet. Eks. Ut å spise middag, spille bowling, kino, standup, weekendtur osv.
Men da mener han at han har husarrest bare for at jeg er gravid. Og resultatet er at han blir hjemme å furter hele kvelden isteden.
Kan vel nevne at han er 32 år (ikke 20).

Er det noen som er i samme situasjon, eller har noen tips/råd?
Er det feil av meg å sette ned foten?
Orker ikke ha det sånn i fremtiden, og lurer veldig på hvordan dette da skal bli når barnet kommer til verden..
Klikk for å utvide …
Wow, det hørtes veldig umodent ut. Har han eller dere begge pleid å feste sånn før du blei gravid? Ingen av dei tinga du foreslår høyres ut som husarrest, og det er ikkje sånn at du sier at han aldri skal feste igjen :shifty: Dette jøyres ut som noko de burde snakke grundig om før barnet kommer, for det kan vere ganske ensomt å vere i permisjon, og viss han i tillegg skal fly rundt uten deg på kvelds/helgetid så kan du risikere å føle deg ganske isolert... Kan det hende at han har fått litt sjokk av graviditeten og ikkje tatt det inn over seg skikkelig? Eller at han føler at han må ta ut alt no fordi han trur han får "husarrest" etter fødsel? Kanskje han trenger litt tid på seg for å innsjå kva som held på å skje? For dei fleste menn er det vanskelig å ta inn over seg at det er noko inni der før dei får sett det på ultralyd eller kjenne spark :)
 
Vi har det veldig fint sammen. Finner stortsett på ting sammen. Vi har vært noe på middag sammen nå under graviditeten, og han drikker som normalt. Han er ikke ute å fester alene. Men vi har veldig rolig forbruk generelt. Vi var ikke mye ute før jeg ble gravid heller. Jeg hadde ikke hatt noe imot om han hadde gått ut, men vi er stort sett hjemme sammen. Jeg er mye trøtt og legger meg tidlig, men han er likevel stortsett hjemme med oss i helgene. Han kan dra på besøk, men da kjører han selv.

Jeg forstår litt at mannfolka kanskje ikke klarer helt å forestille seg det å få barn. De merker jo ikke samme forandringer som vi gjør i kroppen.

Jeg synes egentlig det høres litt ut som din samboer er noe umoden og ikke helt klar for å slå seg til ro? Synes også det er litt unaturlig at en mann på 32 år med samboer er på fest hver helg og i tillegg på narch til tidlig. For min del høres det ikke ut som han legger aksjer i forholdet deres.
Jeg ville nok heller ikke likt å hatt han hjemme om han bare satt å furtet..

Har du snakket med han om hvordan du opplever det?
 
Kjærsten min er tolmodig og forståelsesfull. Det er mest jeg som tar opp ting når det gjelder graviditet, fødsel og baby, men han prøver alltid å engasjere seg. Jeg tenker at det er naturlig at det er jeg som snakker mest om disse tingene siden jeg kjenner graviditeten på kroppen. Jeg vet at han også gleder seg :) Vi er stort sett hjemme sammen på kveldene og i helgene, men han må gjerne gå ut selv om ikke jeg er i form til det. Men han kommer hjem ganske tidlig.

Jeg synes det høres ut som din samboer er noe umoden og ikke greier å sette seg inn i din situasjon. For meg høres det ut som han nå må bli voksen, ta ansvaret sitt og satse på deg og barnet dere skal ha sammen, han er jo 32 år. Jeg tror jeg hadde blitt lei meg hvis kjæresten min gjordet slik. Jeg synes ikke du virker spesielt kravstor.

For meg så høres det ut som dere må prate sammen. Du må si hva du føler og opplever. Han må også formidle til deg hva han tenker på, kanskje er han redd og usikker på sin rolle.

Masse lykke til!
 
Vi har det helt fantastisk, jeg viste ikke at det gikk an å ha en så super partner ❤️ Han er mega interessert i svangerskapet, er jeg dårlig tar han vare på barna mine, lager middag å står på. Det er deilig, å slik det burde være :)
For jeg har nemlig gått igjennom to svangerskap med en som høres ut som din partner, prikk likt faktisk.
Det endte veldig dårlig.

Men anbefaler deg å snakke med han om det å gjerne ta han med til jordmor å snakk om det der også. Da føler de seg litt mer presset, selv om det burde være helt unødvendig å skal presses til å bry seg. Kanskje han trenger med tid til å venne seg til alt som skal skje?
Skjønner godt hvordan du har det ❤️ Å send meg gjerne privat melding hvis du skulle få behov for det! :)
 
Oisann...dette høres det ut som dere burde snakke litt om, for dette er vel ikke helt en livsførsel som lar seg forene med familieliv. Skjønner godt at det er vanskelig ettersom det ikke var planlagt, og tolker det kanskje litt som at det er en slags irrasjonell reaksjon på at han skal bli far...jeg vet ikke.... Sender deg i alle fall en god klem - håper dere kan få en god og fornuftig prat om det, for slik kan det jo ikke være når babyen kommer.

Her ventes barn nr 4, så situasjonen er vel ikke sammenlignbar... Mannen bygger hus i den ledige tida han har, men vi er stort sett hjemme på kveldene. Vi drikker ikke noen av oss, så det har aldri vært tema.
 
Nei, festing har ikke vi drevet med siden før vi fikk første unge. Og selv da var det stort sett uten alkohol, og vi var vanligvis sammen. Så det du beskriver er veldig fjernt fra min virkelighet. Jeg er ikke sammen med en tenåring, jeg er sammen med et voksent, ansvarlig menneske.
 
Her er hverdagen ganske så lik som før, han jobber for det meste ettermiddager så vi har formiddagen og kveldene sammen :) Gjør egentlig det meste sammen, hender han tar seg en kaffe med en kompis og noe inni mellom, men lite til ingen festing/drikking. Han er vel ikke den som er mest engasjert av oss når det kommer til graviditeten, tror det er normalt for mange kommende fedre å ikke helt vite hvordan de skal forholde seg til graviditeten, det endrer seg så fort barnet kommer til verden. Da er han den mest engasjerte og kjærlige faren jeg har sett. Han engasjerer seg om barnet som er på vei når jeg prater om det, men sjeldent han tar det opp selv, men det kan hende fordi jeg prater for mye om det til tider, hehe, man kan jo bli lei for mye babysnakk óg :p

Virker på meg som han ikke er helt klar for det som er i vente og er litt redd eller har litt panikk og kanskje derfor synes det er vanskelig å sitte hjemme å ta det med ro. Og heller går ut så han slipper å tenke på det for mye eller føle seg presset inn i et hjørne han ikke er komfortabel med. Hvordan var det med festing før? Var dere begge mye ute, eller var han ofte ute. Er dette noe som har startet nylig? Tror det kan hjelpe å snakke om hverandres bekymringer for det dere har i vente og kanskje han trenger å høre at selv om dere venter barn så vil ikke det si at han ikke kan gå ut sammen med venner en gang i blant for å puste litt?
 
Høres ut som dere trenger å prate sammen. Sjeldent at den atferden man har i svangersskapet endrer drastisk seg etter at barne er født.

Festing er ikke en aktuell problemstilling her. Hender samboer reiser ut å treffer kamerater og at han blir over, men jeg og barna kommer alltid først.
Her er vi ikke alltid sammen hele helgen. Lørdager på dagen drar ungene og jeg ofte til mine foreldre mens samboer fikser ting i huset el andre praktiske ting som må gjøres. Lørdag kveld tilbringer vi oftest sammen. Søndager er vi som regel sammen. Enten hjemme eller drar på besøk alle sammen. Har fast rutine på at jeg går tur med barna søndag morgen mens samboer vasker
Hender innimellom vi får barnevakt og drar ut å spiser, bowler o.l.

Ellers deler vi likt på det meste av oppgaver, selv om jeg ender opp med å ta litt mer ansvar for barna. Samboer har ikke alltid den beste hukommelsen så for å sikre at ungene f,eks får med seg det de trenger i barnehagen tar jeg det ansvaret.

Han er nok litt mindre engasjert i graviditeten denne gangen, gravid med nr 3. Men med 1 og 2 var han med på alle kontroller. Denne gangen hat han vært med på tul og skal være med på oul. Resten har jeg sagt jeg tar alene. Men han spør hver dag hvordan jeg har det og snakker til barnet i magen.
 
Hos oss er det mannen min som har hatt mest og lengst lyst på barn, så han er superengasjert og nesten litt overbeskyttende. Vil anslå at han drar ut ca annenhver helg, som jeg også ville gjort hvis jeg ikke var gravid. Han drikker, men er sjeldent ute til utestedet/baren stenger. Jeg syns det er helt greit at han drar ut innimellom så lenge jeg vet og føler at han prioriterer meg og graviditeten høyest.

Får veldig vondt av å lese historien din, kanskje han bare har fått helt panikk hvis det ikke var planlagt? Uansett om man er gravid eller ikke er det jo viktig for forholdet å gjøre ting sammen, så dette ville jeg nok tatt opp med han og fortelle hvordan du føler det. Håper ting ordner seg :Heartred
 
Vi har det veldig likt. Har aldri festet mye, men om det er jentefest, guttetreff så var det aldri problem å være med på det. Vi har 2 eldre barn og da er det slik at den som ikke er på fest passer på barna. Helt greit. Er vi begge invitert i et selskap, så har vi barnevakt/sender barna på overnatting.
For et par uker siden foreslo jeg å kjøre ham til fetter for å ta en pils. Men han skulle IKKE forlate meg, for jeg var så kvalm. Fikk overtalt ham, men han ville allikevel hjem senest kl 22.


Litt rart å høre at en voksen mann oppfører seg slikt. Gjør jo ingenting å være med venner av og til i blant, men hver helg, fedag+lørdag, komme hjem kl 7 på søndag???
 
Var meningen å sitere Lovesome.
 
Uff , dette høres ikke greit ut på noen som helst måte og jeg synes absolutt du bør sette ned foten . Men , har dere tatt en åpenhjertig prat om dette ? Da tenker jeg generelt tanker rundt svangerskapet som dere begge har , ikke når dere er midt i en konflikt eller han skal ut døra, men rundt middagsbordet en tirsdags kveld typ?

Kanskje han rett og slett er kjempe redd? Sjokk?Kanskje han prøver nå "feste fra seg " før "friheten " forsvinner? Uff føler med deg..

Har ikke den problemstillingen her heller, dette er hans første barn men mitt tredje , og han er helt rå nå som jeg har vært nede for telling i 2 mnd , tatt seg av unger , innkjøp, avtaler , middager , hus og klesvask :) klager aldri, selv om han er i 100%Jobb ved siden av ! Får ikke skrytt nok av ham ♡
han kan gjerne ta en kveld ute med kompiser, men han kjører selv nå, så han kan komme hjem fort hvis jeg trenger ham , og han spør alltid 16 ganger om jeg er siiiiikker på det er greit han drar. Han har vel vært "ute" en 3-4 ganger (inkludert fisketurer og lignende) og jeg unner ham vært sekund ute av huset ;) jeg er nemlig ikke mye morsom å være sammen med for tiden:sorry:
 
Takk for alle fine svar! ❤️
Vi har nå vært samboere i 3 år, fra tidligere forhold har han ei datter som nå er 6 år.
Datteren hans bor 50/50 hos mor og far. Så da vil det også si at jeg blir sittende hjemme uten å ha mulighet til å finne på noe når han er ute, fordi jeg må passe på henne.

Jeg har prøvd å ta det opp med han, men han vil ikke prate, da han er redd for at det skal bli dårlig stemning.
Kanskje en idé som noen sier, å ta han med til en samtale hos jordmor. Bare fryktelig trist at jeg føler at jeg må presse forholdet våres på han, at det ikke er noe han prioriterer naturlig.
Jeg har ingenting imot at han kan dra på gutttekvelder osv innimellom, men hver helg synes jeg blir for mye, og jeg føler meg veldig nedprioritert.
Og det og komme hjem på morgenkvisten neste dag er jo absolutt ikke greit.
Virker jo mer som man da har lyst til å leve singellivet...

Men som dere skriver, jeg får nå sette ned foten og kreve en ordentlig samtale med han. For jeg tror ikke dette er sunt for hverken, meg, babyen eller forholdet..
 
Lykke til! ❤ Håper det blir bedre snart og at dette bare er en slags fase han må gjennom, før han kan begynne å glede seg og være mer sammen med dere som en familie og som kjærestepar :)
 
Så bra du har bestemt deg og velger å ta det opp med han.
Høres litt ensomt ut å slik du har det, og sånn kunne jeg ikke tenkt meg å ha det selv.

Jeg håper det ordner seg for dere ❤️ lykke til
 
Jeg syns ikke det høres ut som han har vært en spesielt ansvarafull far for ungen han allerede har heller... Hva skulle han gjort om du ikke var der og kunne passe? Latt 6åringen være alene på natta mens han er ute og drikker?
Han ville åpenbart ikke forandre seg da han fikk barn nummer en... Hvorfor skulle han forandre seg nå?

Jeg tenker familieterapi eller lignende samtaler hadde vært lurt, med mål om at han må bli en mer ansvarlig far og legge tenåringsoppførselen på hylla. Klarer han ikke det, så ville jeg vurdert å gå fra han.
 
Lykke til, her må du nok bare sette ned foten hvis det skal være håp om bedring! For dette kan du ikke finne deg i :Heartred
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp