Høres veldig slitsomt ut! Håper de finner utav hva som gjør at han får infeksjoner hele tida!
Nå har jeg ikke samme problem, men min søster har hatt kolikkbarn. De har også slitt veldig i etterkant av kolikkperioden med at han er veldig krevende. Han ville sove småstubber hele dagen, og har hatt lange våkenperioder på natta der han vil bæres. De ble fryktelig slitne, selv om de var to foreldre hjemme hele tida.
Alle hører jo om kolikk, men jeg må si at nå som jeg har observert det på litt nærmere hold, skjønner jeg at det virkelig kan være veldig psykisk utmattende for foreldrene. Det har vært en lang periode der de har lurt på om det er noe annet galt med han, og han har fått alle mulige behandlinger av fysioterapaut m.m. En lang kolikkperiode gjør jo at barnet har blitt vant til å bli båret mye, og dette sammen med en veldig viljesterk gutt, gjør at han fortsatt setter i gang med masse skrik hver gang han ikke er fornøyd. Sånn sett blir det han som "bestemmer hjemme".
I det siste har de holdt han våken lengre perioder om dagen, og "bestemt" når han skal sove, både dag og natt. I egen seng). Dette innebærer at de ikke løfter han opp når han skriker, men kommer inn på rommet slik at han ser at de er der, og slik at han ikke skal bli redd. Dette har virket, og etter ca 2 uker har han begynt å sovne selv, og sove gjennom natta uten altfor mange oppvåkninger. Han sover også lengre om dagen. Jeg er også veldig imot skrikekurer, men jeg tror det er en stor forskjell på å ignorere at barnet skriker, og at barnet skriker når han vet du er der. Man kommer neppe utenom skriking om man må "lære å sove", og grunnen til at han skriker, er jo at han vil bli båret fordi det er det han er vant til.
Det har vært veldig slitsomt for dem å prøve å "avvenne" barnet med å skulle opp hele tida, og fordi de har vært så slitne, har det vært lettere for dem å ta han opp og gå med han enn å prøve å være konsekvente. Etter at de klarte å være konsekvente i 2 uker, har det bedret seg. Det er vanskelig å skulle komme med råd, fordi alle barn er forskjellige, men dette har iallfall hatt effekt i dette tilfellet, selv om barnet fortsatt er krevende.
Om jeg skulle komme med ett råd, måtte det være å få hjelp hjemme, slik at du kan få nok søvn i den perioden du evt "lærer han å sove", slik at du får overskudd selv til å gjennomføre det.
Håper dette ordner seg snart for dere!
Her har eg vel sove 2 netter sidan natt til 15 oktober 2011 og er kjempesliten. Tobias har stridd fra han var født. Først 4 mnd med kolikk og no er han mykje sjuk med høg feber og en eller anna infeksjon minst 1 gang i mnd. Vi går til barnelege på sjukehuset men dei finner ikkje heilt ut kva som feiler han,. Han har mange plager og symptom men ingen som peiker i retning av EN sjukdom.
Heilt fra kolikken roa seg har han hatt mange oppvåkningar fra han legger seg om kvelden til vi står opp om morgonen. Ofte hjelper det med litt trøst og kos, og en sjelden gong kan vi sleppe unna med å stikke inn smokken. Han havnar alltid i vår seng i løpet av natta og då får vi i det minste sove litt meir sammenhengane. Enkelte kveldar er eg meir inne på rommet hos han enn på stua og får ikkje rydda opp etter dagen eller gjort klar til neste dag.
No har vi fått enda et problem i forhold til søvn. Han hyler bare eg legge han i senga, da hylskriker han og vil opp (han har faktisk vært en drøm å legge i fleire måneder). Han virker livredd og vil ikkje være åleine. Bare eg går mot døra blir han hysterisk. Han kan roe seg og sovne om eg er i rommet men når han får en av oppvåkningane sine og eg ikkje er der, bryter det laust igjen.
Mannen er mykje borte, 5 veker av gongen, så eg har mykje å styre med. Sjølv når han er heime, er det eg som må ta Tobias når han våknar, ellers hyler han bare intenst til eg kjem. Merkelig nok, dei få gangane eg har vært ute av huset på kveldstid, har han "tatt til takke" med pappan så det er akkurat som om han veit om eg er heime eller ikkje.
Eg er sterkt i mot Ferber og skrikerkurar men av og til har eg måtte la han grine litt mens eg skal gjere storebroren klar for legging.
Råd takast imot med stor takk
Pappan er flink å være konsekvent, mens mamman... tja hun prøver så godt hun kan ;-P Han spiser som en mann, alt går ned på høy kant bortsett fra potet, hehe. Han har ikke spist glassmat nesten, fikk alle tennene sine fra han var 5 mnd til 8 mnd, da var alle ute. Så han spiser ikke noe form for babymat lengere, alt det vi spiser 
Motorisk har han kommet veldig langt, men han snakker ikke så mye enda, men mer og mer. Han skjønner alt jeg sier. 
2 nå i mai.