Jeg ble like fascinert/provosert/drittforbanna hver gang noen fortalte meg at jeg måtte nyyyyyte graviditeten da jeg var i 1. trimester, og var kronisk kvalm, utslitt, utmattet, oppblåst, kvisete, hadde mensmurringer hele tiden, puppene var så ømme at jeg gruet meg til hvert trappetrinn, forstoppet, osv osv osv... Da var det ikke en eneste bitteliten ting å nyte...
Nå har det begynt å bli litt bedre, og jeg kan nyte akkurat det å kjenne små lette spark. Men altså jeg kommer nok til å forbanne disse samme folkene igjen når sparkene går over til å være hestespark rett inn i organer og ribbein....