Hvordan er det å bli mor?

[Lavendella]

Hei, alle dere som har barn fra før!
Som førstegangs er det veldig lærerikt å få høre deres opplevelser og erfaringer om hvordan det var å bli mor for første gang. Da tenker jeg spesielt på fødsel og den første tiden etterpå.
Hva ble annerledes enn dere hadde forventet? Hva var bra, og hvilke utfordringer støtte dere på?
Veldig interessant å lese for oss som ikke har barn fra før!

 

[Pio]

Det var overveldende ♡ på alle måter..

Fødselen min var grei ca 3 timer i aktiv fødsel, så ikke mye pauser. Blødde mer enn normalt ,og pga noe av morkaka satt igjen måtte jeg ta utskrapning. Var svimmel og slapp de første dagene pgs blodtapet. Ammingen gikk over all forventning.. første vår vsr nok en rolig og stort sett fornøyd baby, sov og spiste.. så det ble ikke så travelt som alle snskket om.
Det som ble den store overraskelsen for meg, var at etter en kort periode hjemme, kjedet jeg meg, følte meg nok litt ensom. Men tok tak i dette,med å invitere barselgruppa på treff, så da ble det mye bedre

 

[Bebe2020]

Jeg hadde en kjempefin fødsel, i motsetning til mye av det folk rundt meg hadde fortalt med om fødsler.
Det var en kjempeomveltning å få et barn- det er helt sant at det finnes et liv før og etter at man har fått barn. Jeg kjente på denne aller største kjærligheten med en gang, mens det tok noen uker for samboeren å gå fra forelskelsesfølelsen til denne dype kjærligheten.
Det jeg ikke var forberedt på, var hvor sterkt hormonene virket på meg. Og at jeg ble overveldet av ansvarsfølelsen og bildene jeg hadde hatt av det å være mamma og å ha et barn. Sønnen vår var en kolikkbaby, og det var veldig slitsomt og tøft for oss tre de første månedene. Han hadde vondt, vi voksne fikk ikke sovet, spist, snakket, og vi ville sååå gjerne finne en løsning for ham. I etterpåklokskapens lys ser jeg at vi var veldig stresset, og at vi ikke klarte å finne roen selv - noe som jo er nødvendig for å hjelpe babyen. Jeg ville ha søkt hjelp mye tidligere, og skulle så gjerne ha klart å tro på at det går over - det gjør det nemlig.

 

[Noelialita]

Hadde også en fin fødsel, og kjente jeg ble overraska når fødselen var ferdig fordi jeg trodde det skulle være verre. Det som var mest uforberedt for min del var den evige bekymringen som oppstod umiddelbart. Måtte kikke på han hele tiden, se at han pusta, sjekke bleia gi mat osv, for jeg var så redd for å ikke passe godt nok på I tillegg var jeg forberedt på ansvaret, men det sjokkerte meg også litt hvor mye det innebar. For ansvaret man har for barna sine er mye større enn man egentlig tror (iallefall for min del). Hadde en veldig snill baby, så håper veldig at lillesøster også er rolig av seg. Håper hun kan være baby litt lengre enn storebror, for han var så raskt opp for å se og gjøre ting selv

 

[Mine dine våre ❤️❤️❤️]

Jeg hadde en veldig fin, men smertefull fødsel. For det gjør vondt! Uansett hvor fin fødsel folk sier de har hatt, så har de fleste på et tidspunkt under den aktive fødselen lurt på om man virkelig kommer til å klare seg gjennom. Det er viktig å være forberedt på det Jeg så for meg at jeg skulle få baby på magen, så skulle alle vondter forsvinne. Så jeg ble kjempe skuffa da de både satte sprøyte å låret og etpar bedøvelses sprøyter i underlivet for å sy en rift (noe jeg syns tok en evighet) Har forresten sprøyteskrekk, så ikke sikkert andre reagerer på dette

morsinstinktet kom med engang, men kjærligheten måtte gro noen dagen før den nådde fullt opp. Og enda fler dager tok det med den fulle kjærligheten til barn nr to. Misforstå meg rett, jeg elsket barna fra første stund, men kjærligheten ble sterkere etter noen dager Mange føler seg mislykket når den følelsen ikke kommer på sekundet, men det er veldig vanlig! Bare mange som ikke tør å si det..

Jenta vår hadde kolikk, så det ble noen slitsomme mnd. Men vi var heldigvis flinke til å snakke sammen, avlaste hverandre og ikke la oss stresse Husk at ingen forventer et ryddig nyvasket hus, ei heller oppvarting av kaker og mat når de sikker innom på barselbesøk Vi fant ut at det er fullt lov å spørre besøkende om litt hjelp i steden

Det er mange gleder og dyrebare øyeblikk, men også mye mer bekymringer en jeg hadde sett for meg Og det er alltid noen som skal mene noe om alt du gjør.. Du kommer en lang vei ved å stole på ditt eget morsinstinkt

Mitt beste tips nå i svangerskapet, om du har litt tid og overskudd. Bak boller, middager og porsjoner de og frys ned

Når baby kommer, nyyyyyt kosen! Den tiden når baby har ”tid” til å sove på brystet forsvinner fort. Kos deg med trilleturer! Ikke stress med vekta! Ikke sammenlign deg eller baby med noen andre, alle er forskjellige

 

[ChristinaW]

Hos oss blei det ikke som forventa. (Ønska veldig sterkt å føde «normalt»)
Lille kom med HS 5,5 uke før termin. Låg på sjukehuset i 1 mnd. Følte ikke at babyen var vår.
Men når vi kom hjem så var alt som det skulle. vi var rolige, og nøyt tiden som en familie.
hadde en rolig baby som bare sov og spiste, og snakka og såg seg rundt når han var våken.
Tok ting ganske så rolig egentlig, har hatt så mange småsøsken, at babytida var ganske så behagelig. Og null bekymringer.
Folk sier at babytiden er travel, jeg synes den er den roligste og mest behagelige. etter fylte 8 mnd begynner det å bli travelt, isåfall for vår del. Når lille skal begynne å utforske, men ikke får til ting, men all tid har sin sjarm.
nå er han en aktiv gutt på 1,5 år, som krever 100% av vår tid når han ikke er i bhg. Tiden som førstegangs har vært fantastisk Men husk å nyt babytiden, den går så alt, alt for fort! Men det å være mamma kan være både fantastisk og utfordrende. Tror det beste er å ikke ha så mye forventninger, å heller bare ta en dag av gangen Alle barn og voksne er forskjellige. Så råd, veiledning, og historier fra andre kan påvirke veldig dine tanker og forventninger. Men bare husk og nyt hvert øyeblikk. Går det ikke som du hadde tenkt så er det og heilt greit, viktigste er å være der for lille, deg selv og mannen Masse lykke til!

 

[marithe]

Førstemann havnet på nyfødt intensiv. Der måtte man innrette seg etter de tidsskjemaer som fantes der for mat, undersøkelser osv. Følte vi bare fikk låne ungen innimellom. Tok tid før han ble vår.

Jeg hadde forberedt meg på å bli vekket ca hver tredje time på natta, men da min mini sluttet med å få mat fra sonde holdt han aldri så lenge. Det gikk mest i 45 minutter og 1,5 time. Av og til ble det 2:15 og det var veldig deilig. Alltid x * 45 minutter. Jeg har aldri vært så gjennomført utslitt som de første 2 mnd. Til slutt pakket jeg med meg ungen, dro til mamma og sov i 24 timer kun avbrutt av amming hver tredje time.

Da vi fikk nr 2 2 år senere var jeg nervøs for hvordan det ville bli å kombinere barseltid med en aktiv 2-åring. Det viste seg å bli mye lettere enn med eldste alene. Nr 2 var mer «etter boka» og sov 3 timer av gangen på begynnelsen av natta og våknet litt hyppigere fra 3-4 tiden. Nok søvn utgjør en enorm forskjell.

 

[Bkno1856892]

Jeg hadde en veldig fin, men smertefull fødsel. For det gjør vondt! Uansett hvor fin fødsel folk sier de har hatt, så har de fleste på et tidspunkt under den aktive fødselen lurt på om man virkelig kommer til å klare seg gjennom. Det er viktig å være forberedt på det Jeg så for meg at jeg skulle få baby på magen, så skulle alle vondter forsvinne. Så jeg ble kjempe skuffa da de både satte sprøyte å låret og etpar bedøvelses sprøyter i underlivet for å sy en rift (noe jeg syns tok en evighet) Har forresten sprøyteskrekk, så ikke sikkert andre reagerer på dette

morsinstinktet kom med engang, men kjærligheten måtte gro noen dagen før den nådde fullt opp. Og enda fler dager tok det med den fulle kjærligheten til barn nr to. Misforstå meg rett, jeg elsket barna fra første stund, men kjærligheten ble sterkere etter noen dager Mange føler seg mislykket når den følelsen ikke kommer på sekundet, men det er veldig vanlig! Bare mange som ikke tør å si det..

Jenta vår hadde kolikk, så det ble noen slitsomme mnd. Men vi var heldigvis flinke til å snakke sammen, avlaste hverandre og ikke la oss stresse Husk at ingen forventer et ryddig nyvasket hus, ei heller oppvarting av kaker og mat når de sikker innom på barselbesøk Vi fant ut at det er fullt lov å spørre besøkende om litt hjelp i steden

Det er mange gleder og dyrebare øyeblikk, men også mye mer bekymringer en jeg hadde sett for meg Og det er alltid noen som skal mene noe om alt du gjør.. Du kommer en lang vei ved å stole på ditt eget morsinstinkt

Mitt beste tips nå i svangerskapet, om du har litt tid og overskudd. Bak boller, middager og porsjoner de og frys ned

Når baby kommer, nyyyyyt kosen! Den tiden når baby har ”tid” til å sove på brystet forsvinner fort. Kos deg med trilleturer! Ikke stress med vekta! Ikke sammenlign deg eller baby med noen andre, alle er forskjellige

så bra at du nevner dette!! Vi trenger å høre mer sånt

 

[Eds:)]

Hei, alle dere som har barn fra før!
Som førstegangs er det veldig lærerikt å få høre deres opplevelser og erfaringer om hvordan det var å bli mor for første gang. Da tenker jeg spesielt på fødsel og den første tiden etterpå.
Hva ble annerledes enn dere hadde forventet? Hva var bra, og hvilke utfordringer støtte dere på?
Veldig interessant å lese for oss som ikke har barn fra før!

jeg fikk ikke noe akutt tilknytning når hun var født. Føler fortsatt den dag idag at ungen jeg hadde på sykehuse ikke er samme ungen som nå snart er 4 år. Følte ikkje behov for å ta meg av eller hjelpe henne, hadde mer lyst å sove
Men idag, herlighet for ein magisk altoppslukende, vill, opplevelse som også gjør det sprø til tider. En unge som er så lik deg selv at du blir irritert
Kunne aldri byttet henne mot noe, kommer fremfor alt. Og blir gal av å tenke på hva som kan skje med henne osv.

 

[Barnehagelæreren]

Herregud, som jeg grudde meg til fødsel og skapte kaos i eget hodet. Jeg endte opp med en drømmefødsel hvor jeg bryter ut «dette skal jeg gjøre igjen!» knappe sekunder etter at kommende storesøster ble født SELVFØLGELIG var det vondt, men dæven - for en RÅ opplevelse!!

Ellers var det helt overveldende. Jeg gråt når hun gråt, men dette er nok vanlige barselstårer de første ukebe. Hun var så liten og søt. Jeg var livredd navlen hennes og den biten som står ut etter å ha klipt navlesnora
Da vi dro hjem fra sykehuset følte jeg meg som tidenes tyv og stor-kriminell. Tok med oss en baby fra sykehuset bare sånn uten videre... «Åja, får vi bare dra hjem nå ja? Ja. Jaja, hva gjør vi med baby da?» haha, jeg var helt tom i topplokket. Alt var så utrolig nytt og skummelt..

Jeg fikk meg et realt sjokk over barseltiden. I hodet mitt så gjorde ikke babyer annet enn: sove, spise og bæsje. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor dette var tankegangen min herregud, jeg er utdannet barnehagelærer og spesialisert meg på små barn 0-3 år. Hvor var hodet mitt?!

Vi slet med amming, da hun ikke la på seg godt nok av det, og jeg hadde alt for mye for-melk.. Amming, pumping, amming, pumping døgnet rundt i 6-7 uker, for å se om det ble bedre, men med knappe 25-50 gr stigning i vekt i uka - og JEG som var totalt utmattet, så endte det i at helsesøster satt ned foten og sendte meg på butikken for å kjøpe MME. Den dagen etter en flaske erstatning fikk jeg mitt første smil Denne gangen vet jeg at mamming er viktigere enn amming, selv om vi skal prøve igjen. Det gikk meg litt til hodet, og var innom både ammepoliklinikken og fikk hjelp av ammehjelper, men ingen/liten bedring. Håper det går denne gang, men gjør det ikke det så går det også fint. Jeg hadde trodd at amming skulle være kjempe enkelt..

Ellers hadde vi en del urolig søvn på kveld og natt, men det skyltes kronisk mellomørebetennelse og væske i ørene. Oppdaget allerede ved 6 mnd, og fikk operert inn dren ved 1.5 år - etter det stabiliserte søvnen seg, både for henne og for oss

Det var så nytt. Så mange følelser. INGENTING ble som jeg hadde sett for meg - annet enn de lange trilleturene våre og all kjærligheten Vi storkoste oss sammen, og fant vår vei dag for dag.

Er veldig enig i det som skrives over av «mine dine våre» - viktig å ikke sammenligne seg, ha takhøyde for at ting ikke blir som tenkt, og vær gode på å avlaste hverandre ved behov.

Føler meg mye mere forberedt denne gang!

 

[Bkno5230182]

Hei, jeg fikk en nydelig gutt i 2018. Jeg var kjempe redd for fødselen og det som innebar i dette.
Vannet gikk på morgenen (kl5) og jeg hadde litt vondt før vannet gikk, men jeg sov på en måte helt til vannet bare gikk og da forsvant den litt vondt i magen følelsen.
Riene kom fort. Kjente det vibrerte liksom litt sånn smått. Ikke vondt men rar følelse.
Reiste kort tid på sjukehuset for jeg var livredd så klart. Dette var min første fødsel og hvem er ikke redd for dette. Man er usikker når ting starter og hvordan det ender.

Kom på sykehuset og der ble det satt på noe rundt magen for å registrere bevegelser osv.
Plutselig gjorde det mer vondt etter 15 minutter. Var så beina skalv osv. Men jeg klarte å holde meg oppe. Men jeg hadde et ønske om at ikke det skulle bli værre da. Så var jo vondt nok til at jeg ikke ville oppleve mer av den følelsen. Jeg hadde dobbelt rier. Men dette visste ikke jormor da jeg satt der helt svett.
Jeg fikk komme meg inn på et rom der hvor jeg skulle vente til jormor fikk info om hva ho skulle gjøre for ho mente at det var for tidlig å sjekke nedentil.
Men etter kort tid kom ho inn for å sjekke , siden ho ikke kunne forstå hvorfor jeg skrek litt osv eller hadde så vondt at jeg grein.

Jeg var altså da i aktiv fødsel med 4-5 cm åpning. Og dermed var det rett inn på fødestuen og fikk lystgass. Funket jo for å få tiden til å fly. Blir jo veldig "dopa" nesten som å bli drit full ❤

Jormor kontaktet legen som skulle sette epidural, (TAKK OG LOV FOR AT DENNE FINNES) var den deiligste følelsen av de alle der og da. Alle smertene forsvant. Jeg lo og prata som en foss da jormor kom inn hver time for å sjekke åpninga. Ingenting var vondt. Nesten så jeg kunne reist hjem
Men epiduralen funket veldig bra på meg, jeg kjente ikke beina mine eller noe. Gradvis ble det numment helt opp til brøstet så jeg spurte om di kunne slå av litt på doseringa. Begynte å bli ubehagelig. Epiduralen holdt hele fødselen.

Plutselig sier jormor etter noen timer at nå var jeg 10cm. Nå kunne jeg presse. "Presse"? Spurte jeg. Ja, sa jormor. Jeg mistet litt pressefølelse, men jormor la handa på magen og sa nå kan du presse. Jeg var jo redd for å presse pga frykten for "høna" mi. Var redd for å kunne kjenne til noe av det som skjedde der nede. Jeg kjente ingenting som var vondt.
Gutten kom ut etter 25minutter pressetid.
Alt gikk så greit, og jeg måtte sy litt men ikke mye.

Jeg sa plutselig til jormor at dette kan jeg gjøre igjen!!! Der og da tror jeg at lykkerusen kom på fullt. Og alt var greit etter jeg fikk epidural osv.

Gravid og venter nr 2 i mai. Gruer meg litt men vet jo at ikke det er så vondt som jeg trodde det skulle være. Men jeg er jo redd for at hva om ikke det blir det samme som nr 1.

Men tiden etter fødsel var det vondt å gå på do. Var vondt å gå, men gikk fort over. Amminga gikk sånn opp og ned. Men fikk mye hjelp på sykehuset. Så gikk seg til

Jeg ble veldig overbeskyttene for den lille. Var så redd for å miste han hele tiden. Sjekket han hele tiden om han pustet osv.
Natt 2 på sjukehuset var heeelt jævli for å si det mildt. Dy og dæven og den guttungen skrek. Han skrek hele natta. Trodde jeg skulle gi opp. Men gikk seg til etter man ble tryggere på den lille. Syns det var skummelt og holde han siden han var så "hengslete" eller hva jeg skal si xD hehe. Er som å holde i en slapp pute ❤ men ble tryggere på dette også.

Så ble jeg forbanna når folk sa "NYT BARSELTIDEN" men nå skjønner jeg hvorfor. Tiden går fort. Og dy og dæven for en energi de små har når de blir i en alder hvor de krabber og løper osv. Må jo følge med hele tia. Man blir sliten av det. Hehe så ja.


Men dette finner man ut av etter en stund. Kansje du er mer avslappa enn oss som stresser og blir helt utslitt. Men å være mamma tar på kropp og sjel. Bedre trening får man ikke i hverdagen. Man løper hele tiden ❤❤❤