Kjenner jeg er helt motløs. Hadde en tøff fødsel som endte med hastekeisersnitt og baby på neo. Fikk derfor ikke lagt lille til brystet, og var i dårlig form selv så kom seint i gang med pumping og amming. På barsel fikk vi veldig sprikende råd ang ammingen, og baby reagerte med hyl og skrik og det ble en kamp hver gang vi skulle amme. Derfor var ikke ammingen etablert når vi reiste hjem. Takket være IHERDIG pumping har jeg fått opp melkeproduksjonen og jeg pumper nå ca 1 liter i døgnet på 8-9 pumpinger. I tillegg prøver jeg å legge baby til brystet så ofte som mulig, men jeg gruer meg til hver amming, faktisk så mye at jeg blir kvalm. Alltid ønsket å amme, og har så innmarri lyst, men han vil bare ikke ta brystet. Han er nå 4 uker. Vurderer å bare innse at ammingen ikke fungerer, og kun gå over til å pumpe og gi han på flaske, men synes det er så utrolig tungt å «forsvare» dette valget overfor familie og venner som har sterke meninger om hva man burde gjøre. Føler samtlige mener jeg gir opp for fort. Har kommet til det punktet at jeg får tårer i øynene bare noen spør om amming. Vet alle mener det godt, men jeg føler meg allerede som verdens mest mislykka mamma og orker ikke forklare situasjonen flere ganger til folk som åpenbart ikke forstår hvor hardt jeg prøver. Hva kan man si for å «forsvare» at man evt slutter å amme og går over til kun pumping? Jeg er nok ganske sart og sår på dette temaet, så tåler liksom ikke noe akkurat nå...