Hvor vanlig er det

Jeg har vært i to komfirmasjoner hvor komfirmanten har fått to selskaper.. var ganske hyggelig og intimt siden det bare vare vår side av familien.. 
Jeg tenker folk får gjøre som de vil og det som føles rett for de, punktum. For meg var det ikke unaturlig å delta i en "slik" komfirmasjon..
Og jeg synes også det er litt feil å si at foreldrene bør bite tenna sammen for komfirmantens skyld og bla bla.. hvordan kan dere være så sikre på at komfirmanten virkelig vil at foreldrene skal feire sammen?  Jeg tenker uansett at det er viktig å være åpen om det og snakke skikkelig med den som skal komfirmeres for at begge (foreldre og barn) kan dele hva de tenker og føler om saken.. 
 

Dani California skrev:
Har ikke hørt om det før. Det må da gå an å legge vekk uenighetene for barna sin skyld?

 

DenicaD skrev:

Dani California skrev:
Har ikke hørt om det før. Det må da gå an å legge vekk uenighetene for barna sin skyld?

Hvis det er store konflikter så er det lettere sagt enn gjort. Og selv om man later som for barnas skyld, så vil det merkes likevel.
 
Her kommer et svar fra et skilsmissebarn, som hadde to selskaper.


Først av alt vil jeg si, det er ikke alle skilsmissekonfirmanter som faktisk vil ha foreldrene under samme tak, og kanskje gruer seg mer til konfirmasjonen fordi de skal feire sammen "alle i hop".   Men siden de voksne liksom skal være snille og hyggelige og gjøre det som er best for barnet, nikker man og smiler. Og sier "jada, det blir så koselig så."... Fordi mange ikke tør å si så mye til foreldrene, fordi de vet at foreldrene legger så jævla mye i dette selskapet, både av forberedelser og tid og samarbeidsvilje.  At de ikke vil ødelegge idyllen.  For tross alt, det er jo ikke konfirmanten som står i sentrum, må jo huske på at det er slektsstevne.....



Så, jeg hadde to selskaper.  Et om lørdagen jeg ble konfirmert sammen med min mors familie.   Og et om søndagen med min fars familie.   Bestevenninna mi var til stede i begge selskapene. (fordi mora er god venninne av min mor, og faren var bestekompis og nabo til min far....).    Og det var slik JEG ville ha det.  Forsåvidt også min mor, min far syns det var heller teit å dele det opp, men jeg tror han har skjønt det i ettertid.  Mine foreldre fungerer ikke under samme tak. Og jeg har aldri vist om noe annet, da de har vært skilt siden jeg var 1,5 år.   Jeg hadde en fantastisk helg, og jeg slapp å ha kroppen i helspenn fordi familiene slapp å se hverandre. 


Og jeg er også av dem som lurer veldig på hvordan logistikken skal gå opp ved et evnt bryllup.    Tror vi ender opp med 4-5 selskaper.....  
 
her klarte de å samarbeide til en viss grad.. eneste var at pappa "glemte" å betale for maten, så det var med nød og neppe det ble mat...... dette var min konfirmasjon. I Brors konfirmasjon tror jeg det gikk greit.

I dåpen til T, kom mamma bare i kirken og ikke på festen. Det hadde vært endel konflikter mellom min konfirmasjon og da T ble født (10 år..) som mamma ikke greide å legge fra seg. I bryllupet gikk det greit.. de var vel rimelig fornøyde med å få gifta vekk den håpløse dattera til en lettlurt gubbe begge to.. hahaha..
 
Lytt til konfirmanten, sier nå jeg. Virkelig lytt, ikke bare overfør egne tanker og ønsker. Utenom det så syns jeg det er ufattelig trist at voksne mennesker ikke kan sette seg ned med en megler e.l. for å løse slike situasjoner. Disse uenighetene burde vært løst når de oppstod, ikke mange år senere, eller kanskje aldri. Barn lider under slike forhold, og de tar erfaringene og følelsene med seg resten av livet. Trist, rett og slett.
 
På en slik dag må alle legge agresjonen vekk og tenke på konfirmanten. Voksne mennesker må klare de timene sammen med mennesker de ikke liker....
 

over-lykkelig skrev:
På en slik dag må alle legge agresjonen vekk og tenke på konfirmanten. Voksne mennesker må klare de timene sammen med mennesker de ikke liker....

Ja, det er jo så mye bedre med ett stort selskap hvor alle er later som de koser seg, enn to selskaper hvor folk faktisk koser seg...

Jeg skjønner virkelig ikke den tankegangen.
 
Har jeg aldri hørt om.

Mine foreldre var ikke sammen, og gikk heller dårlig overens, men resten av familien går godt sammen da, og vi feiret sammen. Noe annet hadde jeg heller opplevd som latterlig, at ikke voksne folk kan oppføre seg en dag for barnets skyld.

Husker det var rart for meg da, å ha begge sider av familien samlet sånn. De bor på ulike steder, så de var veldig adskilte, og sånn har det vært hele livet mitt. Føltes som om det var to ulike verdener som smeltet sammen. 
 

~testomania~ skrev:
Hvis det overhodet ikke funker- så ville jeg delt selskapet. Husker jeg gruet meg så inderlig til konfirmasjonen min da mamma og pappa ikke var særlig gode venner og jeg var redd for at pappa eller foreldrene hans skulle lage trøbbel på MIN dag. Husker jeg gråt dagen før selskapet og fikk heldigvis fortalt mamma om det jeg var redd for. Hun tok seg en prat med pappa før kirken, slik at han fikk snakket med foreldrene sine, slik at det ble en fredelig feiring. Og jeg husker jeg var sååå letta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det ikke var gøy å gå sånn å grue seg. Alle gledet seg til den store dagen, minus meg.

Nå gikk det fint, så jeg var heldig, men hvis man ser at det overhodet ikke vil fungere, ser jeg ikke grunnen til å tvinge seg sammen. Noen ganger kan man ikke bare ta seg sammen og late som ingenting! Det kommer nok an på forhistorien...


Å der skrudde nesten vannkrana seg av.



Det er nok veldig lett å tenkte at ein skal legge problema til side, men dessverre er ikkej alle voksne så modne at dei klarer å oppføre seg. då har  det ingneting å seie kor flinke HI og resten av den sida av slekta er, sålenge resten av familien oppfører seg som fjortissar som aldri gjer noko gale.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp