Vi begynte å prøve i 2016, og ble gravide veldig raskt. Nærmet oss 11-12 uker og fortalte venner og hele storfamilien om nyheten, alt virket jo å være som det skulle. Så litt ut i uke 13 begynte jeg å blø litt brunt og fikk en utrolig dårlig følelse. Det viste seg å være en MA som kroppen nå hadde oppdaget, og jeg spontanaborterte noen dager senere. Det var en skikkelig vond, både fysisk og psykisk, opplevelse. Særlig følelsen av å miste all kontroll, ikke få være på sykehus og å blø så mye i timesvis var ganske traumatisk. Jeg satt lokk på alt, slik alle fortalte meg at jeg skulle. Å spontanabortere var så vanlig sa de. Selv om hverken min mor, stemor, svigermor eller farmor har opplevd en eneste abort. Ingen tanter hadde noen gang abortert og ikke én eneste venninne hadde noen gang vært gravid (var 23, så ingen i min omgangskrets hadde startet prøvingen). Trenger vel neste ikke si at jeg kjente meg utrolig ensom og alene i denne opplevelsen, og ingen klarte å trøste meg for de avviste bare sorgen min ved å si at jeg ikke skulle sørge, at jeg skulle se fremover, at det var så vanlig at jeg bare skulle være glad "kroppen rydda opp" i uke 13 heller enn senere. Men forumet var veldig godt og nesten avgjørende for meg i denne tiden, her var drt eneste stedet jeg kom i kontakt med andre som hadde opplevd det samme.
Så ble jeg gravid på nytt 6-7 uker etter aborten igjen. Jeg var helt utkjørt av nerver etter bare en ukes svangerskap og i uke 6 skjedde det som ikke skulle skje. Jeg blødde. Men annerledes enn før, uten smerter. I uke 9 fkk jeg endelig ul som viste at jeg hadde et hematom som holdt på å tømme seg. Det ble noen tøffe uker hvor vi knapt nok turte å håpe, men hadde jevnlig ul. I uke 15 hadde jeg stoppet å blø og gyn sa at det som fint ut. Men den dårlige følelsen slapp ikke taket. Og på oul 3 uker senere sier jordmor at det er veldig lite fostervann, at babyen er for liten i størrelse og masse annet jeg ikke husker. Vi ble henvist til risken hvor de etter mange forskjellige undersøkelser og fostervannsprøve finner at det er ei helt frisk jente. Men sannsynligvis med en helt elendig morkake. Uker går hvor vi klamrer oss fast i et tynt halmstrå av håp, men tilslutt får beskjed om at hun er for liten til å overleve og vil dø i magen i løpet av den neste tida. Hun dør og fødes 10 dager senere, i uke 28.
Da var det endelig "lov" å sørge. Og det gjorde jeg jammen meg til gangs også. Over jenta mi og over spontanaborten som heller aldri har blitt bearbeidet.
Jeg har prist meg lykkelig og virkelig vært takknemlig over at jeg blir lett gravid. Det ble jeg igjen 3 mnd etter dødfødselen og med blodfortynnende og ekstremt god oppfølging psykisk og fysisk gikk hele svangerskapet uten noen komplikasjoner, og vi fikk en frisk og levende sønn litt under 2 år etter at vi begynte prøvingen første gang
Så i tid tok det kanskje ikke så lang tid, men reisen for å få det etterlengtede barnet kjentes uendelig lang og tung. Ikke minst var jeg nok i sorg/deprimert hele forrige svangerskap og hadde en mild form for fødselsdepresjon som gikk over med tiden. Først da sønnen min var halvåret at jeg begynte å kjenne meg glad i igjen, men sånn ordentlig glad og lykkelig først nå i sommer da han var 1,5 år. At han begynte å sove gjennom nettene på den tiden hadde nok også en innvirkning
Jeg har lært så mye om sorg, om vanskelige perioder i livet. Om at alle former for sorg, episoder eller vanskelige ting som folk står i må tas på alvor og respekteres - også når jeg selv tenker at "Dette kan da ikke være noe problem" bare fordi det virker greit for meg.
Ikke minst enorm respekt for alt det jeg ikke har opplevd, men som andre mennesker går gjennom.
Og selv følgelig en enorm innsikt i at en spontanabort er en virkelig bortgjemt og tabubelagt sorg. Jeg håper at ingen av mine nærmeste vil oppleve dette, men håper samtidig at jeg kan klare å være der for dem dersom det skulle skje, for jeg vet nå så veldig godt hvordan det kjennes ut når absolutt ingen forstår hvordan du har det. Jeg håper også at jeg kan klare å være en støtte for eventuelle venninner som skulle slite med å bli gravide og kanskje måtte gå gjennom ivf, selv om jeg selv ikke har gått den veien selv. Tror dog jeg har fått innsikt i den ekstreme ventingen man å gjennom ved ivf, men skal ikke si at jeg vet hvordan noe av det andre rundt er.
Også har jeg lært å sette pris på de i livet mitt som virkelig har klart å være tilstede og støtte selv om de ikke har opplevd noe lignende selv, særlig etter dødfødsel og i neste svangerskap. Men hele prosessen har også vist hvem jeg ikke hadde det båndet med som jeg trodde, og slike oppdagelser er jo ofte vonde.
Mest av alt har jeg også lært takknemlighet over å få bli mor, og mye mer enn om vi hadde fått baby på den aller første graviditeten. Jeg tror ikke jeg ville ha endret historien om jeg kunne, selv om vi måtte gjennom mye vondt, for den datteren vi mistet ga jo faktisk livet til sønnen vi har nå. Jeg vet at vi ikke ville fått akkurat han om jenta vår hadde overlevd, men lurer jo såklart også på hvem hun hadde vært. Men jeg er takknemlig for alt hun rakk å lære meg om kjærlighet, om hvor skjørt livet er og at man må sette pris på de som virkelig betyr noe for en når man kan.
Og iblant er jeg sinna for at vi måtte gjennom alt dette, og for at vi aldri får lære henne å kjenne. Det er helt greit å føle det også
Men livet mitt i dag har absolutt størst overvekt av gode dager med humor og glede