Hvor lenge prøvde dere å få barn? Hva 'lærte' dere?

Poppi

Forumet er livet
Assistert-jentene
Sensommerlykke 2017
Hei!

Hvor lenge prøvde dere å få barn? Vi prøvde i 3.5 år og tre ivf forsøk på vår som nå er 2.5 år. Prosessen med ivf og prøving og feiling var tung, men nå etterpå ser jeg at det har gitt meg mye. Tar virkelig ikke sønnen vår for gitt, og forholdet vårt ble nok ganske mye sterkere av å komme oss gjennom nedturene. I tillegg føler jeg at jeg klarer å gi støtte og råd til andre som sliter, har vist seg å være mange fler i min omgangskrets enn jeg trodde!

Nå ser jeg at jeg faktisk ikke ville vært foruten den lange og tunge prosessen med førstemann❤️ andremann kommer snart, som vi mirakuløst ikke trengte å vente så lenge på. Tror jeg kommer til å nyte babytiden ekstra med nr 2 og, ettersom nr 1 tok så tid. Og bare ikke ta ting for gitt.
 
Vi prøvde aktivt i 10 år før vi gav opp. Tok 14 år før vi ble foreldre til en engel. 15 år før vi fikk sønnen vår.

Vet ikke om det går under lært direkte, men vet jo at vi har jo gått gjennom mye i løpet av disse årene. Både på godt å vondt. Vi har jo gått gjennom en sorg prossess sammen som ofte har føltes så mørkt at det var vanskelig å finne lys i tunnelen. Så vil tro forholdet vårt har blitt endel sterkere. Vi vet mye mer om hverandres svake og sterke sider enn hva vi gjorde da vi startet prøvingen. Å mye er jo forandret siden den gang. Skjer jo ganske mye på 15 år, så skulle vell bare mangle at vi ikke har utvikla oss. Vet ikke om jeg lærte meg å se det positive med å få en engel eller om jeg ville satt det like høyt uannsett. Men føler jeg tok det veldig bra til tross for at det normalt sett er en stor sorg, mens for min del ble en stor opplevelse.
 
Lært å sette pris på helsevesenet. Jeg har vel aldri vært typen fra før, men nå spør jeg aldri om noe privat kun for å pirre nysgjerrigheten min..

For forholdets del så har vi hatt mange fine øyeblikk sammen som barnløs, både i forhold til å trøste hverandre, men også å bruke penger på opplevelser. Vi har mange fine minner fra dyre restaurantbesøk og ferier som vi nå med barn bare kan drømme om..
 
Tok 5 år + 1 år fra henvisning til jeg var gravid med ICSI, så 6 år å få vår etterlengtede. Fikk 3 barn på 20 mnd, alle med hjelp fra det offentlige.

Har lært at det meste ordner seg til slutt - det finnes alltid håp.
Har forstått hvor sterkt, stort og altoppslukende et barneønske kan være. Forstår alle de forbudte følelsene rundt det å slite/ikke kunne få barn.
Har lært å ikke ta det å bli gravid for gitt - at folk rundt meg som har vært i fast forhold lenge faktisk kan være en av dem, så jeg spør aldri når det kommer baby/flere barn, samma hvem det er.
Har lært meg å være takknemlig for ting jeg før tok for gitt.
Lært meg å ikke vente for lenge før jeg ber om hjelp, jeg kan ikke klare alt selv.
Fått mye kunnskap om det å bli gravid /svangerskapet som jeg aldri hadde fått om jeg ikke hadde vært igjennom ivf.
Takknemlige for helsevesenet! Både ifbm å bli gravid, men også oppfølging i høyrisikosvangerskap og opphold på nyfødtintensiven. Aldri vært så tett på helsevesenet før.
Lært meg at om livet er tungt, vondt og du ikke ser noe håp, så går det an å komme styrket ut av det.

I det store og det hele har jeg lært mye om meg selv i denne prosessen. Det å slite med å bli gravid, var første gang jeg møtte skikkelig motgang i livet der jeg måtte ha hjelp for å komme ut av det, og det er gull verdt å ta med seg videre i livet!
 
Prøvde i 3,5 år og ble gravid på det 5 ferskforsøket i jakten på nr 2. Fikk nr 1 uten å prøve.

Det jeg har erfart er at jeg ikke skal ta barna for gitt. Vi kunne jo også ikke fått den vi nettopp fikk. Barna er en velsignelse og jeg setter mer pris på dem enn jeg ville gjort uten denne reisen. Og så har jeg nok fått en mye dypere innsikt og respekt for hva folk ellers måtte slite med. Vi vet lite og ingenting om hva folk har problemer med i sine liv. Jeg er blitt mer opptatt av åpenhet og raushet, men velger med omhu hvem jeg forteller vår historie til etter å ha brent meg et par ganger ved at jeg har fortalt men ikke fått ønsket reaksjon. Det har jeg forresten også lært meg, at selv om man er åpen om noe så sårt og vanskelig er det absolutt ingen selvfølge å få forståelse og omtanke fra de som vet.
 
Så enig i alt dere skriver. <3 Jeg har lært hvor utrolig viktig det er for meg å få barn. Setter så stor pris på det å få være mamma, tenker på det hver dag. Og nå er jeg gravid igjen. Selv om jeg er rimelig dårlig, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg får oppleve det en gang til <3 Tar ingenting for gitt. Legger ekstra merke til det når andre snakker om å bli gravide som noe helt selvsagt, eller når de vil utsette det til det perfekte tidspunktet eller den perfekte mnd.
 
Så enig i alt dere skriver. <3 Jeg har lært hvor utrolig viktig det er for meg å få barn. Setter så stor pris på det å få være mamma, tenker på det hver dag. Og nå er jeg gravid igjen. Selv om jeg er rimelig dårlig, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg får oppleve det en gang til <3 Tar ingenting for gitt. Legger ekstra merke til det når andre snakker om å bli gravide som noe helt selvsagt, eller når de vil utsette det til det perfekte tidspunktet eller den perfekte mnd.
Gratulerer så mye ❤️
 
Førstemann kom som en uplanlagt og kjærkommen overraskelse i 2012, og da hun bikka to begynte vi å snakke om å «få en til» (ja, vi trodde jo at det var så enkelt!) jeg ble gravid etter kort tid, men skjønte at det var noe galt da jeg fikk smerter og spotblødninger i uke 11. Ul viste at fosteret ikke hadde overlevd, og det samme skjedde gang to og tre. Vi lærte da å sette pris på den flotte familien som vi tre har sammen, og de gode øyeblikkene som vi deler hver eneste dag. Og så, i mars 2019, ble jeg brått bevisst på at det virket VELDIG lenge siden siste mens...! Så i oktober, etter 5 år med prøving, feiling, og så ingenting, og etter flere måneder med stressing og haugevis av ultralyder og kontroller, kom lillesøster til verden! Og med en 7 (snart 8) år gammel storesøster i hus er det mer enn nok hjelp å få, så til slutt lærte vi at det faktisk ikke bare er dumt med stor aldersforskjell.
 
Førstemann kom som en uplanlagt og kjærkommen overraskelse i 2012, og da hun bikka to begynte vi å snakke om å «få en til» (ja, vi trodde jo at det var så enkelt!) jeg ble gravid etter kort tid, men skjønte at det var noe galt da jeg fikk smerter og spotblødninger i uke 11. Ul viste at fosteret ikke hadde overlevd, og det samme skjedde gang to og tre. Vi lærte da å sette pris på den flotte familien som vi tre har sammen, og de gode øyeblikkene som vi deler hver eneste dag. Og så, i mars 2019, ble jeg brått bevisst på at det virket VELDIG lenge siden siste mens...! Så i oktober, etter 5 år med prøving, feiling, og så ingenting, og etter flere måneder med stressing og haugevis av ultralyder og kontroller, kom lillesøster til verden! Og med en 7 (snart 8) år gammel storesøster i hus er det mer enn nok hjelp å få, så til slutt lærte vi at det faktisk ikke bare er dumt med stor aldersforskjell.

Gratulerer!! ❤️
 
Vi begynte å prøve i 2016, og ble gravide veldig raskt. Nærmet oss 11-12 uker og fortalte venner og hele storfamilien om nyheten, alt virket jo å være som det skulle. Så litt ut i uke 13 begynte jeg å blø litt brunt og fikk en utrolig dårlig følelse. Det viste seg å være en MA som kroppen nå hadde oppdaget, og jeg spontanaborterte noen dager senere. Det var en skikkelig vond, både fysisk og psykisk, opplevelse. Særlig følelsen av å miste all kontroll, ikke få være på sykehus og å blø så mye i timesvis var ganske traumatisk. Jeg satt lokk på alt, slik alle fortalte meg at jeg skulle. Å spontanabortere var så vanlig sa de. Selv om hverken min mor, stemor, svigermor eller farmor har opplevd en eneste abort. Ingen tanter hadde noen gang abortert og ikke én eneste venninne hadde noen gang vært gravid (var 23, så ingen i min omgangskrets hadde startet prøvingen). Trenger vel neste ikke si at jeg kjente meg utrolig ensom og alene i denne opplevelsen, og ingen klarte å trøste meg for de avviste bare sorgen min ved å si at jeg ikke skulle sørge, at jeg skulle se fremover, at det var så vanlig at jeg bare skulle være glad "kroppen rydda opp" i uke 13 heller enn senere. Men forumet var veldig godt og nesten avgjørende for meg i denne tiden, her var drt eneste stedet jeg kom i kontakt med andre som hadde opplevd det samme.

Så ble jeg gravid på nytt 6-7 uker etter aborten igjen. Jeg var helt utkjørt av nerver etter bare en ukes svangerskap og i uke 6 skjedde det som ikke skulle skje. Jeg blødde. Men annerledes enn før, uten smerter. I uke 9 fkk jeg endelig ul som viste at jeg hadde et hematom som holdt på å tømme seg. Det ble noen tøffe uker hvor vi knapt nok turte å håpe, men hadde jevnlig ul. I uke 15 hadde jeg stoppet å blø og gyn sa at det som fint ut. Men den dårlige følelsen slapp ikke taket. Og på oul 3 uker senere sier jordmor at det er veldig lite fostervann, at babyen er for liten i størrelse og masse annet jeg ikke husker. Vi ble henvist til risken hvor de etter mange forskjellige undersøkelser og fostervannsprøve finner at det er ei helt frisk jente. Men sannsynligvis med en helt elendig morkake. Uker går hvor vi klamrer oss fast i et tynt halmstrå av håp, men tilslutt får beskjed om at hun er for liten til å overleve og vil dø i magen i løpet av den neste tida. Hun dør og fødes 10 dager senere, i uke 28.

Da var det endelig "lov" å sørge. Og det gjorde jeg jammen meg til gangs også. Over jenta mi og over spontanaborten som heller aldri har blitt bearbeidet.

Jeg har prist meg lykkelig og virkelig vært takknemlig over at jeg blir lett gravid. Det ble jeg igjen 3 mnd etter dødfødselen og med blodfortynnende og ekstremt god oppfølging psykisk og fysisk gikk hele svangerskapet uten noen komplikasjoner, og vi fikk en frisk og levende sønn litt under 2 år etter at vi begynte prøvingen første gang ❤️

Så i tid tok det kanskje ikke så lang tid, men reisen for å få det etterlengtede barnet kjentes uendelig lang og tung. Ikke minst var jeg nok i sorg/deprimert hele forrige svangerskap og hadde en mild form for fødselsdepresjon som gikk over med tiden. Først da sønnen min var halvåret at jeg begynte å kjenne meg glad i igjen, men sånn ordentlig glad og lykkelig først nå i sommer da han var 1,5 år. At han begynte å sove gjennom nettene på den tiden hadde nok også en innvirkning ;)

Jeg har lært så mye om sorg, om vanskelige perioder i livet. Om at alle former for sorg, episoder eller vanskelige ting som folk står i må tas på alvor og respekteres - også når jeg selv tenker at "Dette kan da ikke være noe problem" bare fordi det virker greit for meg.
Ikke minst enorm respekt for alt det jeg ikke har opplevd, men som andre mennesker går gjennom.
Og selv følgelig en enorm innsikt i at en spontanabort er en virkelig bortgjemt og tabubelagt sorg. Jeg håper at ingen av mine nærmeste vil oppleve dette, men håper samtidig at jeg kan klare å være der for dem dersom det skulle skje, for jeg vet nå så veldig godt hvordan det kjennes ut når absolutt ingen forstår hvordan du har det. Jeg håper også at jeg kan klare å være en støtte for eventuelle venninner som skulle slite med å bli gravide og kanskje måtte gå gjennom ivf, selv om jeg selv ikke har gått den veien selv. Tror dog jeg har fått innsikt i den ekstreme ventingen man å gjennom ved ivf, men skal ikke si at jeg vet hvordan noe av det andre rundt er.

Også har jeg lært å sette pris på de i livet mitt som virkelig har klart å være tilstede og støtte selv om de ikke har opplevd noe lignende selv, særlig etter dødfødsel og i neste svangerskap. Men hele prosessen har også vist hvem jeg ikke hadde det båndet med som jeg trodde, og slike oppdagelser er jo ofte vonde.

Mest av alt har jeg også lært takknemlighet over å få bli mor, og mye mer enn om vi hadde fått baby på den aller første graviditeten. Jeg tror ikke jeg ville ha endret historien om jeg kunne, selv om vi måtte gjennom mye vondt, for den datteren vi mistet ga jo faktisk livet til sønnen vi har nå. Jeg vet at vi ikke ville fått akkurat han om jenta vår hadde overlevd, men lurer jo såklart også på hvem hun hadde vært. Men jeg er takknemlig for alt hun rakk å lære meg om kjærlighet, om hvor skjørt livet er og at man må sette pris på de som virkelig betyr noe for en når man kan.
Og iblant er jeg sinna for at vi måtte gjennom alt dette, og for at vi aldri får lære henne å kjenne. Det er helt greit å føle det også ❤️

Men livet mitt i dag har absolutt størst overvekt av gode dager med humor og glede :)
 
Back
Topp