Hvor lenge gjør det vondt?

[Mars2019baby]

Jeg prøver meg her
Mistet min lille for snart to uker siden. H*n var nesten 13 uker. Jeg skulle bli alenemor, men bestemt på at dette var noe jeg skulle klare.

De fysiske smertene er heldigvis over. Men de psykiske er der fortsatt.
Måtte i fjor sommer ta en medisinskabort fordi jeg hadde gått på tabletter som utsatte fosteret for psykiske og fysiske "skader" (gikk selvfølgelig ikke på de tablettene å viste at jeg kunne eller skulle bli gravid). Følte det tok helt knekken på meg selv om jeg vet at det var til det beste.

Da jeg ble gravid i år fikk jeg sjokk men ble likevel så glad. Denne gangen kunne jeg beholde lille. Litt skummelt men begynte å se frem og planlegge. Brått tok lykken slutt. Jeg har aldri opplevd en sånn type sorg før. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Og følte meg (vet ikke om jeg kan si det men) dårlig behandlet på både sykehuset og hos fastlege fordi de tar det som en selvfølge at jeg å "kjæresten" min bare kan prøve på nytt fordi jeg kan tydeligvis bli gravid.
Jeg føler det er vanskelig å snakke med noen om det. Så jeg gjør det jeg kan best, klistrer på meg et smil og later som alt er bra. Men når kvelden (eller alenetid) kommer strømmer tårene på. Føler meg så alene. Hvor lenge skal disse smertene vare? Hva var meningen med dette. Redd jeg aldri skal oppleve det å bli mor.

Beklager langt innlegg, måtte bare få det ut et sted

 

[Lil-17]

Jeg prøver meg her
Mistet min lille for snart to uker siden. H*n var nesten 13 uker. Jeg skulle bli alenemor, men bestemt på at dette var noe jeg skulle klare.

De fysiske smertene er heldigvis over. Men de psykiske er der fortsatt.
Måtte i fjor sommer ta en medisinskabort fordi jeg hadde gått på tabletter som utsatte fosteret for psykiske og fysiske "skader" (gikk selvfølgelig ikke på de tablettene å viste at jeg kunne eller skulle bli gravid). Følte det tok helt knekken på meg selv om jeg vet at det var til det beste.

Da jeg ble gravid i år fikk jeg sjokk men ble likevel så glad. Denne gangen kunne jeg beholde lille. Litt skummelt men begynte å se frem og planlegge. Brått tok lykken slutt. Jeg har aldri opplevd en sånn type sorg før. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Og følte meg (vet ikke om jeg kan si det men) dårlig behandlet på både sykehuset og hos fastlege fordi de tar det som en selvfølge at jeg å "kjæresten" min bare kan prøve på nytt fordi jeg kan tydeligvis bli gravid.
Jeg føler det er vanskelig å snakke med noen om det. Så jeg gjør det jeg kan best, klistrer på meg et smil og later som alt er bra. Men når kvelden (eller alenetid) kommer strømmer tårene på. Føler meg så alene. Hvor lenge skal disse smertene vare? Hva var meningen med dette. Redd jeg aldri skal oppleve det å bli mor.

Beklager langt innlegg, måtte bare få det ut et sted

Så vondt å måtte oppleve dette
Der er nok individuelt når sorgen blir litt lettere å takle. Jeg kan fortsatt gråte over en jeg mistet i 2010, tross at jeg ble raskt gravid igjen etter SA'en.
Det er desverre så vanlig å miste, at dem i helsevesenet gjerne ikke legger så mye vekt på det, men for den enkelte som opplever å miste, så havner man i en livskrise. Det kan ihvertfall føles sånn.
Håper du har noen å snakke med

 

[Turkistliv]

Så leit å høre. Etter 2 uker er det helt normalt å enda være lammet av sorg.
Som nevnt over er det så vanlig å miste at helsevesenet er så vandt med det at de ikke legger mye vekt på det.
Men det gjør ikke smerten noe bedre
Det varierer veldig når det slutter å gjøre vondt. Folk er veldig forskjellige.

 

[SloppyJane]

Stor klem til deg. Det er ingenting unormalt ved tankene dine.
Jeg mistet en gutt i uke 16 for veldig snart et år siden - og jeg begynner fremdeles å gråte når jeg tenker på det. Mistet på nytt i uke 13 i april og det er det samme der.
Så ikke tenk at det er feil det du føler. Snakk med legen din. Bruk forumet. Vi er (dessverre) mange her som har mistet og som kan kjenne på de samme følelsene som deg [emoji173]️