Hvor engasjerte er deres partner?

[*Maya*]

Lurer litt på hvor mye/lite engasjert deres partner er i svangerskapet? Min mann ønska seg veldig dette barnet og vi prøvde i 2 år før vesla klora seg fast. Så jeg vet jo at han ønsker dette veldig. Men samtidig føler jeg meg litt alene om å glede meg og være ivrig på dette for han viser liksom ikke så mye interesse fysisk ved å stryke på magen eller være interessert i hva som skjer underveis.

Han er flink til å stille opp når det kommer til å delta på ultralyder og han har vært med en gang til jordmor. Han viser hensyn ved at jeg ikke får bære ting når vi er ute å handler. Han er delaktig i planlegging av innkjøp til baby osv. Så han viser deltakelse på praktiske ting, men når det kommer til å vise omsorg/kjærlighet og vise interesse for spark og utvikling osv så er det liksom helt dødt.
Skulle ønske han kunne bry seg litt mer om magen og vise at han bryr seg med nærhet liksom. Er det vanlig at det er sånn?

 

[ALovise]

Kjenner meg veldig igjen i det meste du skriver.
Vi prøvde også lenge, og jeg vet han storgleder seg til å få en datter. Han har vært med på 3 ultralyder, og passer veldig på at jeg ikke skal overbelaste meg og sånn. Men magen? Nei, den har jeg stort sett i fred. Tror det er vanlig, men kan være det bare er min og din som er sånn han har iallefall vært 100% engasjert fra fødsel og til nå med begge guttene, så jeg er ikke redd for at det blir lite engasjement og kjærlighet når barnet er født

 

[Veivalsa]

Sniker
Om det hjelper så har ikke mannen min vært så innmari interessert i babyene før de faktisk var innafor hans rekkevidde - altså utenfor magen
Såklart vært med på ultralyd og sånne ting, men han var ikke så oppi svangerskapet som meg. Man tenker jo på det hele tiden når du faktisk har babyen INNI kroppen din det er jo helt sprøtt, egentlig. Og kanskje ikke så rart at vi tenker på barn og svangerksap 24/7 da heller.

 

[Gjest1234]

Med på ultralyder, har ikke vært hos jordmor.
Vi har vært sammen i babybutikk men jeg tar initiativen. Han har meninger selvfølgelig men det haster ikke like mye.
Når jeg MÅ ha sjokolade kl 22:00 da må jeg ut og handle selv, haha. Butikken ligger i nabobygg, så ingen krise.
Men han lagte mat og luftet hunden i 1. trimester når jeg var ekstreeemt kvalm.
Nå er vi tilbake i vanlig 50/50 liv.
Han er litt interessert i magen men det er ingenting man føler utenfra ennå. Så han må vente.
Hjelper meg ikke med å bære ting men jeg «bærer» tungere løfter i treningssenter også, så.
Og denne ordningen passer meg godt. Liker ikke for mye kos og mas. Er selv fortsatt mer opptatt med jobb enn baby.

 

[Elida]

Mannen min har ikke vært med på ultralyder denne gang da jobb kom i veien. Jordmor er han ikke med på. Han spør ikke om noe heller, er jeg som må fortelle han om det er noe. Men vi har liksom en ordning på at jeg sier ifra om det er noe han må vite. Ellers kan han legge hånda på magen innimellom men det er ytterst sjeldent. Slik har han vært i de andre graviditeter også så jeg vet av erfaring at det blir helt annerledes når babyen er ute. Tror bare dette er sånn «typisk mannfolk» som ikke klarer forholde seg til noe som ikke er håndfast. Han klarer heller ikke planlegge så mye da det er for langt frem i tid. Han tenker at baby er et prosjekt mamma vet best, så han gjør bare som jeg sier mtp organisering og planlegging. Synes egentlig det er ganske greit for da slipper jeg å forholde meg til sånn overengasjert pappa som skal ha noe å si om mye de ikke har peiling på. Han hjelper heller med andre ting, feks bæring, bygging om jeg har noen prosjekter på gang, tar seg av de andre ungene. Fungerer godt for oss.

 

[Ønskespiren95]

Samboer blir mer og mer engasjert, tror han relaterer mer til det nå som magen vises og vi begge kan kjenne spark. Han snakker en del om baby og tiden fremover, er aktivt med på og tar initiativ til diskusjon og planlegging av innkjøp, navn, barnerom osv, sier han gleder seg til lille kommer. Han tar meg på magen, forteller meg hvor fin han synes jeg er og legger hånda på magen når jeg sier jeg kjenner spark Føler generelt han tar mer hensyn og viser forståelse for at formen min ikke er på topp. Så føler ikke jeg kan klage på tilstedeværelsen hans, og synes det er veldig fint at vi er «likesinnet» i prosessen

 

[Ww.e]

Jeg har følt i forrige svangerskap at jeg var mye alene, og litt i dette. Så jeg valgte å ta det opp, bare si rett ut hva jeg føler, hva jeg trenger. Blandt annet det med å vise engasjement med hånden på magen. Samboer fortalte da at han synes dette var litt vanskelig og vite hva jeg ønsker av han og at han da har kviet seg litt å ta på magen blandt annet.

Ofte tror jeg det er lurt å snakke sammen. Kommunisere og være åpen om hva man trenger, for man et hverken synsk eller tankeleser.

Vet min samboer synes det litt vanskelig, for jeg kan klage over at jeg føler meg stor, feit og ekkel på grunn av magen, og derfor tror han at han viser hensyn med å la meg være litt i fred.

Forrige svangerskap sleit vi med lite liv på slutten, og jeg følte veldig jeg satt alene med alt ansvar. Da gikk det til det punktet der det rant over og jeg ble forbannet. Noe som var unødvendig, for hadde jeg sagt ifra mye tidligere at jeg trenger at du også ligger her med meg og kjenner etter bevegelser. Han viste rett og slett ikke hva han skulle gjøre for å vise støtte og være der for meg.

Så av og til tror jeg at rundt dette med forventninger til hvor delaktig partner er i svangerskapet er noe man må snakke sammen om. Samme med hva man ønsker under fødselen, etter fødselen og barseltiden. Er vanskelig å gjette seg til den andres behov eller forventninger.

 

[Novemberlykke23]

Min babydaddy har INGEN «relasjon» til magen. Hadde ikke det for 8 år siden heller. Da husker jeg at jeg ble veldig skuffet og sår, over at han virket så likegyldig. (Han har også maaaaast i 6 år etter en til, men jeg har ikke vært klar. )Men så er han bare verdens mest dedikerte far til sine fysisk tilgjengelige barn, så jeg er helt lugn denne gangen. Sønnen vår kunne aldri fått en finere pappa, det kunne ikke hun som ligger i magen nå heller. Han klarer ikke knytte bånd til noen han ikke har møtt. Jeg kjenner alt av bevegelser, kroppen min endrer seg i takt med en voksende baby, så jeg ELSKER jo denne lille bylten. Og jeg vet at pappa kommer til å elske minst like høyt så fort hun melder ankomst <3
Han er med på ultralyder med glede, og er veldig glad for at alt går bra. Han lytter til mine bekymringer om de skulle dukke opp og stiller opp umiddelbart om det er noe som helst. Jeg får heller ikke lov å bære eller slite meg ut.

 

[Anni5]

Min partner er engasjert i form av at han tar mye ekstra arbeid hjemme fordi jeg er gravid og mer sliten. Spesielt i starten da jeg var helt utafor. Han har vært med på ultralydkontrollene, men ikke til jordmor. Har ikke behov for å ha han med dit heller, vi snakker jo mest om meg og lite om babyen. Blir vel med etter hvert når vi skal snakke om fødselen, det var han sist og.

Ellers er ingen av oss så engasjerte denne gangen. Jeg bare er gravid og hverdagen turer og går liksom. Nå kjenner jeg godt med bevegelser og etter ferien er det på tide å begynne og ordne det vi mangler av utstyr. Så det kommer seg vel for begge to, at vi blir mer engasjert og det går opp for oss at nå kommer snart en baby til. Høres ut som barnet er uønsket kanskje, men det må jeg bare presisere at det ikke handler om! Gleder oss masse, det er bare mer oppslukende med barnet vi allerede har enn barnet i magen

 

[Anni5]

Lurer litt på hvor mye/lite engasjert deres partner er i svangerskapet? Min mann ønska seg veldig dette barnet og vi prøvde i 2 år før vesla klora seg fast. Så jeg vet jo at han ønsker dette veldig. Men samtidig føler jeg meg litt alene om å glede meg og være ivrig på dette for han viser liksom ikke så mye interesse fysisk ved å stryke på magen eller være interessert i hva som skjer underveis.

Han er flink til å stille opp når det kommer til å delta på ultralyder og han har vært med en gang til jordmor. Han viser hensyn ved at jeg ikke får bære ting når vi er ute å handler. Han er delaktig i planlegging av innkjøp til baby osv. Så han viser deltakelse på praktiske ting, men når det kommer til å vise omsorg/kjærlighet og vise interesse for spark og utvikling osv så er det liksom helt dødt.
Skulle ønske han kunne bry seg litt mer om magen og vise at han bryr seg med nærhet liksom. Er det vanlig at det er sånn?

Jeg føler ikke særlig tilknytning til babyen selv om jeg har den i magen og kjenner bevegelser, så jeg kan godt forstå at det er enda vanskeligere for en partner. De får bidra på sin måte og så blir det mest sannsynlig helt annerledes når babyen er her.

Hvis du tar det opp med han at du savner mer følelsesmessig engasjement så burde han kunne "late som" han bryr seg ved å følge med på utvikling og kjenne på magen, men at han ikke har "ekte" følelser kan han ikke klandres for synes jeg.

 

[Minbaby92]

Samboer er veldig interessert og engasjert i magen. Stryker og kysser magen flere ganger daglig og snakker til magen. Føler meg veldig heldig,dette er også vår første. Vi er veldig spente begge to

 

[Kaffekanna]

Sniker

Her var mannen 0 engasjert i svangerskapet, vi levde akkurat som før. Han var kun med på TUL og fødsel - jeg ble satt igang torsdag kveld, baby kom lørdag kveld, han kom lørdag ettermiddag - men så sa jo jeg og at han ikke behøvde å være der, jeg klarte meg godt selv og han hadde nok å gjøre hjemme (har gård). Han tok på magen av og til bare. Men nå som baby er født er han superengasjert. Begynte med en gang junior ble født. Så ikke noe å bekymre seg for.. Han drømmer allerede om å ta med junior i traktor og i Dyreparken, kjøre snøskuter og lære han opp i ditt og datt (ungen er bare noen uker gammel). Så tror det handler mye om at mannen ikke nødvendigvis får noe forhold til kidden før han er ute.

 

[Mmj123]

Lurer litt på hvor mye/lite engasjert deres partner er i svangerskapet? Min mann ønska seg veldig dette barnet og vi prøvde i 2 år før vesla klora seg fast. Så jeg vet jo at han ønsker dette veldig. Men samtidig føler jeg meg litt alene om å glede meg og være ivrig på dette for han viser liksom ikke så mye interesse fysisk ved å stryke på magen eller være interessert i hva som skjer underveis.

Han er flink til å stille opp når det kommer til å delta på ultralyder og han har vært med en gang til jordmor. Han viser hensyn ved at jeg ikke får bære ting når vi er ute å handler. Han er delaktig i planlegging av innkjøp til baby osv. Så han viser deltakelse på praktiske ting, men når det kommer til å vise omsorg/kjærlighet og vise interesse for spark og utvikling osv så er det liksom helt dødt.
Skulle ønske han kunne bry seg litt mer om magen og vise at han bryr seg med nærhet liksom. Er det vanlig at det er sånn?

Jeg kjenner meg 100% igjen i dette. Baby er ønsket fra begge og absolutt planlagt å få. Han bærer handleposer osv for meg når vi er ute, er flink til å massere nakke/rygg når jeg spør om det fordi det tar på i muskulaturen visse dager. Han har forståelse for at det begynner å merkes for meg at jeg bærer på et barn feks når vi er ute med venner og jeg blir sliten av å gå og må støtte meg litt på armen hans. Har vært med på de to ordinære ultralydene på sykehuset og har en app på tlf hans med svangerskapet. Han kan bli fascinert over hvor stor magen har blitt og si «nå ser man at du er gravid as» og være litt sånn wow og søtt samtidig. Men han tar ikke initiativ til å ta på magen, han har kjent spark og synes det var gøy og rart å kjenne, men de klarer liksom ikke forholde seg til at det er en baby som faktisk sparker. Det har jeg forståelse for da jeg går med baby døgnet rundt på meg. Så lenge han viser at han bryr seg med de fysiske avlastingene for meg med å bære ting, ta verste støvsuging-jobbene, massere rygg og ha forståelse for at jeg bærer babyen vår så trenger jeg ikke at han er overbegeistrert for magen heller. Vi mammaer komme nok aldri til å forstå hvordan det er å gå hånd i hånd med en som bærer på babyen din i magen og de pappaene kommer nok aldri til å forstå hvordan det er for oss å faktisk gå rundt og bære på babyen vår. Så det er helt fair for meg